Førte årets møte i FNs Kvinnekommisjon til styrket arbeid for klima?

FNs Kvinnekommisjon (CSW66) 2022 hadde i mars likestilling og kvinners og jenters deltakelse i klimaarbeid og bekjempelse og håndtering av katastrofer («Achieving gender equality and the empowerment of all women and girls in the context of climate change, environmental and disaster risk reduction policies and programmes.») som hovedtema.

For 10 år siden var tema også kjønnsperspektiv på klima og en inkludering av kvinner i arbeidet knyttet til klimaendringene. Har vi sett endringer på disse 10 årene? Og hva ble egentlig resultatet av 2 uker med møter og forhandlinger?

Feminister og aktivister verden over har kontinuerlig uttrykt skuffelse over FN-systemets svikt i arbeidet med å stoppe klimaendringene, samt å anerkjenne at dette arbeidet både har et menneskerettighetsperspektiv og kjønnsperspektiv. I forkant av Kvinnekommisjonen publiserte IPCC den nyeste klimarapporten, som viser hvilke dødelige konsekvenser manglende handling for å reversere klimaendringene vil ha.

Når Kvinnekommisjonen skulle ha møter i mars 2022 var det tredje året hvor møtene i New York ikke skulle skje fysisk, men i all overveiende grad digitalt. Kvinneorganisasjonenes representanter var før pandemien presset ut på gangen og vekk fra forhandlingsrommene og sivilt samfunn merket tydelig det krympende rommet vi hadde for å kunne være likeverdige parter og bidragsytere til endringer. Med pandemien krympet mulighetene drastisk, og forhandlinger og diskusjoner i regi av FNs medlemsland har i tre år skjedd i enda større grad i lukkede digitale rom. I 2022 skulle medlemslandene møtes til fysiske diskusjoner og forhandlinger, men forhandlingene var begrenset til to representanter for hvert land som kunne være fysisk til stede i forhandlingene.

Beskjeden som kom fra FNs Generalsekretær to dager før Kvinnekommisjonen skulle starte førte til sterke reaksjoner fra feminister og aktivister som hadde blitt henvist til dataskjermer hjemme i egne leiligheter eller kontorer, også i 2022. Da kom det brev fra FN, hvor det ble åpnet opp for mer tilgang til FN-bygget og for at sivilsamfunnsorganisasjoner med akkreditering til FN kunne få begrenset tilgang. Å gi denne beskjeden under to dager før møtene skulle starte var for å si det forsiktig klønete, og for å si det direkte, rent provoserende.

Årets tema var i utgangspunktet omstridt blant en del av FNs medlemsland fordi de ikke ville bidra til koblinger mellom klimaendringer og likestilling mellom kjønnene. Noen hevdet også at dette var et forsøk på å reforhandle erklæringer vedtatt på FNs Klimatoppmøte. Mye tid i forhandlingene ble brukt på diskusjon om hvordan man skulle integrere resultater fra klimaforhandlingene i slutterklæringen, og der var forsøk fra medlemsland på å bruke svakere formuleringer i dokumenter fra Kvinnekommisjonen enn det FN tidligere hadde blitt enige om i klimaforhandlingene.

FNs Kvinnekommisjon har hvert år utfordringer med land som blant annet Russland, Kina og Saudi Arabia når det kommer til slutterklæringsforhandlingene, hvor de på ulike temaer motarbeider henvisninger til menneskerettigheter eller formuleringer som utrykker støtte for menneskerettighetene. I år var det for eksempel utfordringer knyttet til forsøk på å hindre språk med henvisning til retten til miljø. Dette er formuleringer som allerede er vedtatt i en resolusjon i FNs Menneskerettighetsråd i 2021, men når det knyttes til kvinner og likestilling forsøkes svekket. I år ble kompromisset å vise til behovet for å fremme og beskytte rettighetene til alle kvinner og jenter til å ha (enjoy) et rent, sunt og bærekraftig miljø.

En av de positive inkluderingene gjort i slutterklæringen var omtalen av journalister og mediefolk og viktigheten av at de får tilgang og beskyttelse. Ut over dette er referanser til menneskerettighetsforkjempere vanskelig å få annerkjennelse for. Mange av dem er kvinner og jenter som utsettes for vold eller drap for å beskytte natur og grunnleggende rettigheter.

Åpning av CSW66 - Gry Haugsbkken, Bjørg Sandkjær, Odd-Inge Kvalheim, Gro Lindstad. 
Foto: Jakob Bjørnøy. 

Kvinneaktivister snakker konsekvent om klimarettferdighet og rettferdighet for kvinner og jenter – Climate Justice and Gender Justice. For mange stemmer som står i frontlinjene for klimaendringene blir ikke hørt. Kvinner opplever for ofte å bli marginalisert, og som en aktivist på Fiji sier – vi forsvinner i havet. Forurenserne kan ikke stikke av, og beskjeden fra feminister og aktivister i land som rammes hardt er at vi som bor i land i det globale nord slipper unna og unngår ansvar. Når land i det globale nord som er sterke på likestilling og kvinners rettigheter skal skrive uttalelser, erklæringer og vedtak knyttet til klimaendringer så viker man fort unna og lar være å bidra til løsninger som faktisk vil gjøre en forskjell. De som brutalt rammes av klimaendringer ved at jorda de dyrker ikke er dyrkbar lengre, at øyene synker i havet og at tørke og oversvømmelser forekommer ber om et system hvor det som kalles «loss and damages» - økonomisk og ikke-økonomisk tap og skade faktisk gis kompensasjon. Rike land lover penger, men altfor ofte blir det med løftene. Hver halve grad temperaturøkning fører til nye tap og menneskelige kostnader.

I dag utryddes 200 arter i naturen hver dag. 90 prosent av verdens korallrev er truet og andre tap er graverende.

Diskusjoner knyttet til klima og miljø og arbeidet for å gjøre noe med klimaendringene dreier seg ikke bare om tekniske løsninger og diskusjoner om kvoter og CO2 fangst, men om menneskene som faktisk rammes. Kvinner og jenter rammes hardere og på andre måter enn menn og gutter. Diskusjonene som må tas dreier seg om hvordan klimaendringer og naturkatastrofer i forlengelsen fører til økt vold mot kvinner og jenter, krevende forhold og manglende helsetilbud knyttet til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, utestengelse fra beslutningsprosesser og mangel på informasjon og midler, blant annet til å drive klimasmart jordbruk. Urfolkskvinner med virke i skog og som forvalter andre naturresurser opplever også at disse blir overtatt av multinasjonale selskap på jakt etter mineraler eller til bygging av demninger, plantasjer eller mer. Klimakrisen handler om mennesker og må løses av mennesker. Da må kvinner og jenter inkluderes. Og vi må utvikle sosiale, politiske og teknologiske løsninger som kan reparere og bidra til å reversere konsekvensene av krisen.