Beijing-plattformen er det viktigste internasjonale rammeverket for å oppnå likestilling mellom kjønnene. På tross av at 30 år har gått siden handlingsplanen ble enstemmig vedtatt av FNs medlemsland, er den fortsatt høyaktuell.
Hva er Beijing-plattformen?
I 1995 ble historiens største konferanse for kvinners rettigheter og likestilling avholdt i Beijing. Til FNs fjerde verdenskonferanse for kvinner kom statsledere fra 189 land og over 30 000 aktivister, kvinnesaksforkjempere og journalister. Under konferansen vedtok FNs medlemsland enstemmig en erklæring, der statene beskrev sine ambisjoner for en likestilt verden, og en handlingsplan som konkretiserte hvordan ambisjonene skulle oppnås.
Samlet kalles dette Beijing-plattformen – et stort gjennombrudd i den internasjonale likestillingskampen. Ved å signere Beijing-plattformen anerkjente statslederne at økt likestilling og styrking av kvinners rettigheter er essensielt for generell utvikling i verden. Beijing-plattformen er fortsatt det mest progressive og omfattende globale rammeverket for likestillingspolitikk.
Handlingsplanen tok for seg tolv kritiske områder (se tekstboks) som ble ansett å være de største hindrene for kvinners utvikling. Særlig viktig var gjennombrudd for reproduktive rettigheter og anerkjennelse av kvinners særskilte behov i krig, som pekte fram mot kvinner, fred og sikkerhetsagendaen. De tolv områdene dekker store deler av likestillingsfeltet, og er fortsatt kritiske i dag, på tross av stor framgang langs mange dimensjoner.
Veien fram mot gjennombruddet
Men gjennombruddet kom ikke ut av det blå. Suksessen skyldes flere tiår med forarbeid, særlig under de tre tidligere kvinnekonferansene som alle løftet kvinners rettigheter til nye høyder. På 1990-tallet ble det også avholdt en rekke viktige konferanser i regi av FN, som involverte sivilt samfunn og satte søkelys på rettigheter og behovene for endring: Global Summit i Rio i 1992 med fokus på miljø og bærekraftig utvikling, menneskerettighetskonferansen i Wien i 1993, og befolkningskonferansen i Kairo i 1994.
Helt siden FN ble etablert har likestilling vært et sentralt fokus for organisasjonen. Det skjedde ikke av seg selv – kvinner måtte kjempe det fram, helt fra etableringen av FNs Kvinnekommisjon i 1946. Men arbeidet akselererte virkelig på 1970-tallet og fram mot Beijing-konferansen. Under den første kvinnekonferansen i Mexico i 1975, startskuddet for FNs tiår for kvinner, ble en handlingsplan vedtatt som markerte et stort skille. Før hadde kvinner blitt sett på som passive aktører som trengte bistand og støtte. Etter konferansen ble kvinner anerkjent som likeverdige partnere med menn, med krav på de samme rettighetene og behovene til ressurser og utviklingsmuligheter.
Under de to neste konferansene, i København i 1980 og Nairobi i 1985 ble denne tilnærmingen ytterligere forankret. Særlig strategien som ble vedtatt under konferansen i Nairobi ble avgjørende for gjennombruddet i Beijing: Den slo nemlig fast at kvinners rettigheter ikke er et isolert område, men noe som omfatter alle deler av samfunnet. Med dette grunnlaget ble altså Beijing-plattformen enstemmig vedtatt ti år senere. Den skulle gi alle kvinner og jenter – uten unntak – de rettighetene de hadde krav på.
Mye gjenstår og motstanden øker
Selv om det er liten tvil om at likestilling og kvinners rettigheter har blitt styrket på flere områder i løpet av de siste 30 årene, er ikke bildet rosenrødt. Ingen av verdens land har maktet å oppfylle Beijing-plattformen, og mange steder gjenstår det mye. Dette henger sammen med at Beijing-plattformen ikke er juridisk bindende, og at gjennomføring derfor krever politisk vilje. Ting tar lang tid, fordi den politiske viljen er svekket.
Ofte fører store framskritt for rettigheter og frihet til motreaksjoner – det er også tilfelle for Beijing-plattformen. Helt siden den ble vedtatt har stadig mer velorganisert motstand mot sentrale deler av plattformen vokst fram. Det har blitt særlig synlig over det siste tiåret. Allianser av konservative og religiøse krefter, på tvers av landegrenser og politiske skillelinjer, mobiliserer særlig i FN-systemet. Bærekraftsdiskursen brukes aktivt for å begrense rettigheter. Det har også blitt vedtatt alternative «menneskerettighetserklæringer», som nekter kvinner kontroll over egen kropp. Denne anti-rettighets-bevegelsen har betydelig finansielt handlingsrom og vil styrkes ytterligere når det republikanske partiet tar over makten i USA.
Ny giv til kampen for kvinner og jenters rettigheter?
Det har blitt diskutert om FN skal arrangere en ny verdenskonferanse om kvinners rettigheter, men foreløpig foreligger ingen slike planer. Mye har tross alt skjedd siden 1995, og plattformen sier lite om menneskeskapte klimaendringer, epidemier og seksuell orientering.
Selv om en slik konferanse i teorien kunne ha ført til en modernisering av Beijing-plattformen og en styrking av kvinners rettigheter, er store deler av den globale kvinnebevegelsen imot forslaget om en ny kvinnekonferanse. Dersom Beijing-plattformen gjenåpnes for forhandlinger, fryktes det at motkrefter vil kunne lykkes i å svekke den globale enigheten og anbefalingene som ble vunnet frem for 30 år siden.
Det er FNs kvinnekommisjon som har ansvaret for å overvåke og evaluere gjennomføringen av handlingsplanen fra Beijing. Under den neste sesjonen, i mars 2025, skal det gjøres opp status for de siste 30 årene. Økt motstand, særlig mot reproduktive rettigheter, vil gjøre forhandlingene vanskelige.
Det er nettopp da det trengs ny giv og forsterket innsats – og at den internasjonale kvinnebevegelsen samler seg rundt viktige krav. Det er grunn til å feire 30 år med Beijing-plattformen, men det kan ikke bli en hvilepute. Manglende iverksettelse og mer organisert motstand viser hvor viktig det er å opprettholde Beijing-plattformen som gullstandarden for likestilling internasjonalt – det er verdt å kjempe for!
Beijing-plattformens tolv kritiske områder
In 2022, the Colombian Constitutional Court ruled to decriminalise abortion up to week 24. This was a hard-won battle for women in Colombia, much thanks to the relentless efforts of the Causa Justa movement. FOKUS sat down with Ana Cristina González Vélez to discuss La Mesa, Causa Justa, and the anti-gender movement constantly threatening to reverse the victories won.
Ana Cristina González Vélez is a Colombian doctor, researcher, expert on women´s sexual and reproductive health and rights, women´s rights activist, co-founder of La Mesa por La Vida y la des Mujeres, and a pioneer of the Causa Justa movement.
- La Mesa was born 25 years ago when abortion was entirely banned in Colombia. At the time, no one spoke openly about the issue for fear of making things worse. The purpose of La Mesa was to open the conversation on abortion.
In 2006, a legal claim filed by Women´s Link Worldwide resulted in the legalisation of abortion in three specific circumstances: when the foetus has serious health problems, when the pregnancy resulted from rape, and when the pregnancy poses a risk to the woman´s health.
- This completely transformed the work of La Mesa. The phrase “a risk to the woman´s health” allows for broader interpretation, and we immediately began developing a strategy to implement that decision, Ana Cristina explains.
As a result, most abortions in Colombia were justified by the health indication.
Through the implementation of the health indication, La Mesa uncovered and reported the various barriers preventing Colombian women from accessing safe and legal abortion services.
- Inequality and discrimination led to the prosecution and criminalisation of poor, young, and rural women. We realised that the existing legal framework was insufficient. After over a decade of experience, we had the necessary information to foster a more profound conversation. We had to shift our thinking.
Ultimately, this marked the beginning of Causa Justa, or Just Cause.
- We did not create Causa Justa with the purpose to file a legal claim; we created Causa Justa to spark a conversation on abortion and to change the existing paradigm that regulates it, Ana Cristina says.
- Abortion does not belong in the Penal Code. We reached out to various organisations for support, and that´s how this initiative transformed into a movement.
Causa Justa was officially launched in 2017.
- We had developed a comprehensive strategy that included arguments, political communication, educational efforts, and a legal component. When we approached different stakeholders, most of them doubted our ideas, especially because we were facing a conservative government at the time. That’s when I realised there would never be a “right time”. We needed to create our own momentum to make it the right time.
Ana Cristina visited FOKUS in Oslo in August 2024. Here with FOKUS´ Executive Director, Sylvi Bratten.
And so, they did. The Causa Justa movement was publicly launched in February 2020. Unsurprisingly, they were immediately met with resistance in the form of a legal claim asking for a total ban on abortion.
- However, we learned that there were judges in court who wanted to use that claim to advance rather than reverse abortion rights. So, we decided to file our own claim on our own terms, asking the court to remove abortion from the Penal Code. Criminal law should not regulate access to abortion services.
Ana Cristina elaborates:
- Most women who get abortions do so early in their pregnancies. However, the most vulnerable groups - women in conflict areas, victims of violence or rape, adolescents and young women, and rural women - are the ones who need access to abortion services after the 12th or 14th week of pregnancy. Why restrict access to abortion at a time when some women need it most?
- We requested the court to repeal abortion from the Penal Code, as its inclusion violates several human rights.
It took 523 days for the court to reach a decision.
- During that time, we implemented our strategy. We did a lot of pedagogical work with politicians, media representatives, and celebrities We produced videos and established our own social media channels. We did a bunch of press work, ensuring we were featured in the media almost every single day during those 523 days. As a result, we gained increasing attention and resonance with our arguments.
We never take our rights for granted
– Ana Cristina González Vélez.
Finally, in February 2022, the Colombian Constitutional Court decided to decriminalise abortion up to 24 weeks. It was a monumental victory for Causa Justa and the women´s movement in Colombia. However, after 15 years of experience, Ana Cristina and her colleagues knew that they could not rest on this decision.
- The very same day, we decided to continue working together as an alliance for the implementation of this decision and to protect it legally and politically, she states.
- We, the feminist movement in Latin America, know that nothing is guaranteed. We never take our rights for granted.
This brings us to the current global situation: the expanding anti-gender movement, accompanied by the potential grim outcomes of the American elections. Ana Cristina shares the concern and advises to look to Latin America and the South for lessons learned.
- We have decades of experience with building grassroot movements and engaging in difficult conversations within difficult environments, Ana Cristina notes.
- Most importantly, we must unite and amplify our voices. They who push the anti-gender agenda are unafraid to communicate their views openly. We, on the other hand, often worry too much about creating internal conflicts. This hesitation plays to their advantage, allowing them to occupy space that we could challenge.
Ana Cristina discussed Causa Justa and the work of La Mesa with norwegian Minister of International Development, Anne Beate Tvinnereim, at FOKUS´ event during Arendalsuka 2024.
Speaking of internal conflicts, Ana Cristina shares her insights on the ongoing debate regarding whether to extend Norway´s 12-week time limit on abortion.
- There is no scientific evidence to support the notion that abortions should not take place after week 12. Who determines these limits? They are a product of political negotiations and imply a lack of trust in women´s capacity to make moral decisions.
- I am pleasantly surprised that representatives from the left to the right on the political spectrum are united and committed to defend women´s human rights, especially regarding sexual and reproductive health and rights. This conversation you have in Norway right now represents an opportunity for you to ask yourselves how to do this even better.
In conclusion:
- Firstly, the right to abortion must be protected at the constitutional level. Secondly, we must transform the existing paradigm that regulates abortion; it does not belong in the Penal Code.
FOKUS er glade for at regjeringen fortsetter å prioritere seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR). Men helheten i årets bistandsbudsjett vekker bekymring.
Det er bra at Norge er en forutsigbar alliert i kampen for kvinner og jenters rettigheter. Likestillingsposten økes med i underkant av fire prosent i årets budsjett, og det skal gå til SRHR. Selv om det er en liten økning, er det viktig i en tid da disse rettighetene er under angrep mange steder, sier Sylvi Bratten, daglig leder i Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål.
Nå blir det helt avgjørende at disse midlene også når lokale kvinneorganisasjoner, de som jobber på grasrota for å bygge respekt for disse grunnleggende rettighetene.
Samtidig registrerer vi jo at regjeringen verken når egne mål for likestilling eller én-prosentmålet i denne stortingsperioden. Det er bekymringsfullt. Vi reagerer på at det kuttes i utdanning og sivilt samfunn i årets budsjett – det vil også kunne ramme kvinner og jenter.
Krigen i Ukraina har hatt konsekvenser langt utenfor landets grenser. Økte energi- og matvarepriser kombinert med kutt i bistand til land i sør har rammet særlig Afrika hardt. Vi er derfor kritiske til nok et stort kutt i regionbevilgningen til Afrika, når Norge har svært høye inntekter som følge av krigen.
Regjeringen har satt seg ambisiøse mål for kvinner og jenters rettigheter. Halvparten av all øremerket bistand skal fremme likestilling, og likestilling skal integreres i alle store satsninger. Det er skuffende at disse ikke nås, og at likestillingsfokuset i Nansen-programmet for Ukraina – det største bistandsprogrammet i norsk historie - nærmest er fraværende.
Når nå situasjonen på Gaza med rette skal få økt støtte og oppmerksomhet, må ikke kvinner og jenters behov glemmes.
FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål mener at den brede støtten til Nansen-programmet er svært positiv, og et godt utgangspunkt for å gjøre forbedringer, slik at flere sentrale ukrainske aktører som har et stort behov for finansiering inkluderes.
Innspill fra FOKUS til Meld. St. 8 (2023-34) Nansen-porgrammet for Ukraina
Likestilling er en viktig indikasjon på grad av demokrati.
Ukraina har gjort store normative fremskritt for et mer likestilt samfunn. Ratifiseringen av Europarådets konvensjon for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner er svært viktig, og det er også utarbeidet en nasjonal handlingsplan for implementering av kvinner, fred og sikkerhetsresolusjonene.
Samtidig har Ukraina hatt likestillingsutfordringer lenge og ble f.eks. rangert som nr. 103 av 156 på WEF’s Global Gender Gap Index 2021 for politisk deltakelse. Kvinner har også vært dårlig representert på arenaene hvor gjenoppbygging diskuteres.
Krigen har forsterket kjønnsforskjeller: Kvinners ubetalte omsorgsoppgaver har økt betraktelig, og flere kvinner enn menn har falt under fattigdomsgrensa, særlig blant marginaliserte grupper. Kvinner opplever mer vold og usikkerhet enn før, og risikoen for menneskehandel har økt.
Det er avgjørende at det legges føringer som sikrer at bistanden fordeles rettferdig og at kvinners behov og prioriteringer også blir møtt for at befolkningens behov skal bli møtt. Målet om at minst 50 % av bistanden skal ha likestilling som hoved- eller delmål må gjelde også for Nansen programmet.
Ukrainske kvinneorganisasjoner må ses og høres
Helt siden invasjonen har ukrainske kvinneorganisasjoner vært avgjørende for den humanitære responsen. Disse organisasjonene er underrepresentert i det internasjonale humanitære systemet, til tross for at de fleste FN-organer og INGOer har forpliktet seg til å inkludere lokalt ledet humanitær innsats. Den norske støtten til Ukraina representerer en mulighet til å styrke kvinners posisjon. Både ved å sikre at sivilsamfunnsorganisasjoner, som regel kvinneledede, får tilgang til ressurser, men også ved å sørge for at kvinneorganisasjoner har kapasitet til å drive likestillings- og rettighetsarbeid. Retorikk mot kvinners rettigheter og likestilling er en del av russiske myndigheters antivestlige diskurs, og det er derfor viktig å styrke pådriverne for kvinners rettigheter, LHBT+ og likestilling i Ukraina.
Ukrainsk sivilsamfunn – også mindre organisasjoner (inkl. LHBT+) – må få ta del i bistanden, og sikres langsiktig støtte. Store internasjonale aktører som får midler gjennom Nansen-programmet bør pålegges å rapportere hvor mye av midlene som videreføres til det ukrainske sivilsamfunnet.
Det må stilles krav til ukrainske myndigheter om å inkludere kvinner og være mer representativt når gjenoppbygging av landet diskuteres.
Les Stortingsmeldingen her.
Flertallet av verdens fattige er kvinner og fattigdomsgapet øker. Når FNS kvinnekommisjon de neste ukene skal drøfte likestilling og fattigdom, må styrking av kvinners egne organisasjoner stå i sentrum.
Denne kronikken var først publisert i Panorama nyheter 11.03.2024.
Siden 1946 har FNs medlemstater møttes årlig for å diskutere kvinners situasjon og forhandle fram erklæringer med stor betydning for den globale likestillingskampen. Bakteppet for det 68. kvinnekommisjonsmøtet, som åpner i dag, er urovekkende. Likestillingsframskritt utfordres av mektige aktører verden over. Overlappende kriser og økende ulikhet rammer kvinner uforholdsmessig hardt. Uten økonomisk uavhengighet og inkludering av kvinner forblir likestilling en fjern drøm. Norge har kommet langt for et likestilt arbeidsliv og økonomisk deltakelse. Det skjedde ikke av seg selv. Kvinner måtte organisere seg og hevde sine rettigheter.
«Fordi I ikke var organiserede»
Streikene til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne i Christiania på slutten av 1800-tallet er et vitnesbyrd om dette. Etter flere år der uorganisert motstand ikke førte fram, la fyrstikkarbeiderne igjen ned arbeidet i 1889 i protest mot lønnskutt og helseskadelige arbeidsforhold. Denne gangen mobiliserte kvinnenes sak bredt, på tvers av samfunnslag, og galvaniserte den norske kvinnebevegelsen. I innkallingen til stiftelsesmøtet for de kvinnelige fyrstikkarbeidernes fagforening skrev Helle Devold, Hulda Jeppesen og Marie Knudsen: «Naar man ikke holdt, hvad man hadde lovet jer, saa var det, fordi I ikke var organiserede». Kvinnenes streik banet vei for bedre lønn og arbeidsforhold og står som et avgjørende øyeblikk i norsk politisk historie.
Kvinnebevegelsens rolle
Historien er full av eksempler på at store samfunnsmessige framskritt drives fram av organiserte kvinner – fra grasrota til maktens korridorer. I Norge var Sanitetskvinnenes lokalforeninger pådrivere for utviklingen av det offentlige helsevesenet, mens krisesenterbevegelsen gjorde vold mot kvinner til et politisk spørsmål og ga voldsutsatte trygge tilfluktssteder. På landsbygda i Uganda danner kvinner kooperativer for økonomisk selvstendighet og ruster lokalsamfunnene sine mot klimaendringer. I Colombia samlet kvinneorganisasjoner seg i alliansen Causa Justa og vant en historisk seier for retten til abort. Sammen med medlemsorganisasjoner og lokale partnere vil vi ta med disse historiene til diskusjonene om kvinners fattigdom under årets kommisjonsmøte og jobbe for at kvinnebevegelsens avgjørende rolle anerkjennes.
Tilbakeslag
Kvinnekommisjonen er i økende grad også en arena for velorganiserte og velfinansierte motbevegelser mot kvinners rett til selvbestemmelse. Tradisjonelle kjønnsroller hvor kvinnen underordnes mannen er igjen på frammarsj. Når kvinners rettigheter og muligheter trues, må også vi som forsvarer dem styrke oss. Men den organiserte kvinnekampen kjennetegnes av mangel på ressurser. Norge spiller en viktig rolle i å hindre tilbakeslag på internasjonale arenaer. Nettopp derfor reagerer vi på at et av myndighetenes viktigste virkemidler, bistand, ikke brukes mer systematisk for å styrke kvinneorganisasjonene. Ikke bare er Norge langt fra å nå egen ambisjon om at minst halvparten av bistanden skal ha likestilling som hoved- eller delmål. Midlene som når grasrotorganisasjoner, der de trengs mest, er enda mindre. Globalt går under én prosent av all likestillingsrelatert bistand til kvinneorganisasjoner. Det må snu.
Organisering og solidaritet
Noen tenker kanskje at tiltak mot fattigdom vil være lett å enes om. Tvert imot. Fattigdom handler om skjev fordeling av makt og ressurser. Mange av tiltakene vi vet motvirker kvinners fattigdom kan være kontroversielle: offentlig finansiert omsorg, tilgang til prevensjon og abort, politisk representasjon og fagorganisering, kriminalisering av kjønnsbasert vold, lik tilgang til utdanning. Og ikke minst støtte til kvinnenes egne organisasjoner. I 1889 organiserte de kvinnelige fyrstikkarbeiderne seg og hevdet sin rett. Men uten bred solidaritet og økonomiske bidrag ville streiken blitt kortvarig. Skal vi møte vår tids likestillingsutfordringer, må kvinner få bedre muligheter til å representere seg selv. Derfor forventer vi at regjeringen jobber aktivt for å styrke kvinnebevegelsen under årets kommisjonsmøte – og lever opp til egne likestillingsmål i bistandspolitikken.
I dag la regjeringa fram stortingsmeldinga som legg grunnlaget for norsk støtte til Ukraina. FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål – understrekar viktigheita av at støtta fremjar kvinners rettar og likestilling.
– Me er glade for tydelege referansar til FNs tryggingsråd sine resolusjonar om kvinner, fred og tryggleik – det forpliktar! Kvinner må ha ein plass ved bordet når avgjerder skal takast, allereie no. Kvinner si deltaking er heilt sentralt i kvinner, fred og tryggleiksagendaen. Det veit me av erfaring frå arbeidt vårt i Colombia, seier dagleg leiar i FOKUS, Sylvi Bratten.
– Krig påverkar kvinner og menn ulikt, og det må reflekterast i både den humanitære og langsiktig responsen. Det er positivt at støtte til tiltak som styrkar jenter og kvinner sine rettar, deltaking og posisjon i samfunnet står som ein prioritet. Sivilsamfunnet har ei heilt sentral rolle i arbeidet for jenter og kvinner sine rettar, og ukrainske kvinneorganisasjonar gjer ein viktig innsats på dette området. Ei satsing på kvinner sine rettar må innebera auka midlar til deira arbeid.
– Ulik maktfordeling påverkar òg gjenoppbygginga av Ukraina. Sivilsamfunnet, inkludert kvinneorganisasjonar, speler ei nøkkelrolle i å fremja demokrati og menneskerettar. Gjennom dialog med ukrainske kvinneorganisasjonar har me lært at dei må vera aktivt involverte i prioriteringane som gjerast. Det er avgjerande for ein berekraftig gjenoppbygging av Ukraina, seier Bratten.
