Madonnas badekar har ikke vann nok
Bilde: Madonna/Instagram

Tekst:

Kristin Hetle, styreleder i Women Deliver, tidligere partnerskapsdirektør i UN Women

Publisert: 03.02.2021    Redigert: 03.02.2021

For vi er jo ikke, som Madonna naivt håper, verken i samme båt eller i samme badekar. Mange kunne ønsket seg det badekaret.  Fulltappet ville det sikkert rukket til minst hundre omganger med håndvask. 

Dette enkle og viktige rådet: vask hendene, bruk såpe. 20 sekunder minst, grundig. Alle vi som, lik Madonna, kan la vannet flomme over hendene våre mange ganger om dagen, vasker oss som aldri før og vet at vi med det beskytter oss selv og andre. Så enkelt, så effektivt. 

Men hva når du ikke har verken vann eller såpe? Vi kan le av Madonna, men latteren setter seg litt fast i halsen når vi vet at det samme rådet er gitt til alle i alle land – enten vi har ubegrenset med vann eller ikke noe i det hele tatt.

Verden opplever en vannkrise. Den kom ikke med Covid-19, men blir forsterket og gjort tydelig av pandemiens økte krav til hygiene og av bevegelsesrestriksjoner. Globalt mangler nesten én av tre personer tilgang til vann[1]. En luksus som innlagt vann i hjemmet er det bare seks av ti mennesker som har[2].

Vannkrisen er rangert høyere enn både infeksjonssykdommer og matkrise i den siste Global Risks Report fra World Economic Forum[3]. Vannmangel rammer hele lokalsamfunn, som millionbyen Chennai i India i fjor, der de fire vannreservoarene tørket helt inn og skapte akutt krise i hele byen[4]. Den rammer fattige og ekskluderte i rike samfunn, som i urbefolkningsreservatene i USA der store deler av innbyggerne mangler rennende vann[5].

For kvinner er vannkrisen personlig. Vann er kvinner og jenters ansvar og byrde.  Hver dag over hele verden bruker de nesten 500 millioner timer[6] på å finne og hente denne livsviktige ressursen familien deres trenger for å overleve - for drikke, matlaging, vask og hygiene. Timer de kunne brukt til skolegang, arbeid eller sårt tiltrengt fritid. De står i kø og venter på vann, de går lange avstander for å hente vann, de betaler ofte ublu beløp for å sikre vann. Og de betaler ofte med frykten og vissheten om risikoen for overgrep på veien. I strevet med å skaffe vann til familien, står de ofte overfor et umulig valg – den visse død uten vann, eller sykdom, til og med død, på grunn av skittent vann.

På toppen av dette kom altså Covid-19. Og med viruset økte behovet for vann.  Overalt der vann er vanskelig tilgjengelig, jobber nå myndigheter og organisasjoner for å gjøre det mulig for folk å vaske hendene. Organisasjonen Global Handwashing Partnership understreker hvor viktig det er at informasjonskampanjer er sensitive og inkluderende, og gjøres på en slik måte at det blir klart at hygiene er alles, ikke bare kvinners ansvar[7]. Kvinner må være med å lede arbeidet, det er de som først og fremst kjenner problemene på kroppen.

Det finnes lærdom fra tidligere epidemier å bygge på. I Vest-Afrika har ebolautbruddene gitt verdifulle erfaringer som nå kommer til nytte. Småskala systemer med offentlige håndvaskstasjoner ble med hell installert den gangen, og tas i bruk igjen nå. - Da ebola rammet, var en av de store bekymringene at det manglet fasiliteter for håndhygiene, forteller Joia Mukherjee, helseansvarlig i Partners in Health til radiostasjonen NPR[8].  – Men til vår overraskelse, ble det etablert løsninger ganske raskt. Den enkleste løsningen krever bare to bøtter – en med klorin og vann til vask, utstyrt med en tappekran, og én til å ta imot det brukte vannet. Slike håndvaskstasjoner ble satt opp i offentlige bygninger, på skoler og markeder i områder med ebolautbrudd, og informasjonskampanjer fortalte hvorfor det var viktig å vaske hendene. Snart hadde folk tatt til seg budskapet, sier Mukherjee, som ble glad for å se at bøttene igjen var på plass da hun besøkte Sierra Leone og Liberia i begynnelsen av koronaepidemien. – Lærdommen fra ebola ble umiddelbart tatt i bruk, sier hun.

Mens nasjoner og lokalsamfunn nå prøver å løse det akutte håndvaskbehovet, kreves det økt innsats for å sikre stabil og trygg vannforsyning til verdens befolkning innen 2030. Å oppfylle dette bærekraftsmålet[9] vil ikke bare gagne samfunn som helhet, det vil i særlig grad gjøre kvinners liv lettere.  Historien om Chennai gir håp. Bare ett år etter at byen sto på sammenbruddets rand, tom for vann og i en desperat situasjon, er de fire reservoarene igjen fulle. Systematisk innsats for å ta bedre vare på vannet, stoppe sløsing og kun bruke resirkulert vann til landbruk og industri har gitt resultater, og rause mengder regn har satt kronen på verket. Selv med det økte trykket på vannressursene fra koronakrisen, vil Chennai klare seg fint[10].

Covid-19 har på ny satt verdens, og kvinners, vannkrise på kartet. Den må løses. For Madonnas badekar har ikke vann nok til alle.
 


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i iFokus 1/2020 - FOKUS’ magasin om kvinners rettigheter og likestilling. Se tidligere utgaver av iFokus.
 

Publikasjoner

La situación de las defensoras de Derechos Humanos después del Acuerdo de Paz

Last ned

Regjeringens innsats for å fremme kvinners rettigheter nasjonalt og internasjonalt 2017-2021

Last ned

Likestillingsanalyse av partiprogrammene 2021

Last ned

The Situation of Women Human Rights Defenders in Colombia after the Peace Deal

Last ned