Bestemoren fra Sepur Zarco
Petrona Choc Cuz var en av 11 kvinner fra Sepur Zarco som vitnet i rettssaken mot to militære tjenestemenn som senere ble dømt for overgrep mot menneskeheten. Foto: Daniele Volpe.

Tekst:

Daniele Volpe, journalist, Guatemala. (Oversatt av Marianne Gulli.)

Publisert: 19.06.2018    Redigert: 19.06.2018

Petrona ble født i Ulupán, en landsby i San Pedro Carchá, omtrent midt i Guatemala. Hun vokste opp uten å kjenne frykt eller sorg. Men slik skulle ikke livet forbli.

I en alder av 30, flyttet hun sammen med mannen noen mil vestover, til Sepur Zarco, i søken etter bedre jord og avlinger. De skulle starte et nytt liv. De var lykkelige og de manglet ingen ting. Men krigen skulle brått rive gleden vekk fra dem.

En dag ble Sepur Zarco okkupert av soldater, befolkningen ble tvunget til å flykte opp i fjellene.

Det gikk rykter om at militæret ville brenne ned husene deres.

«Og det gjorde de! De brant alt! De tok dyrene våre, griser, kyllinger, det vi hadde. De tok alt," forteller Petrona.

Hun husker hvordan alt ble ødelagt fra ett øyeblikk til et annet, og hvordan de måtte flykte opp i fjellet for å unngå å bli drept.

Hun visste ikke hvorfor soldatene hadde kommet. Hun visste bare at ledere i lokalsamfunnet krevde skjøte på jorda de eide og jobbet på.

Mannen ble drept

Livet i leiren hvor de søkte tilflukt var veldig vanskelig. De hadde ikke annet å spise enn noen få urter. Mennene måtte gå ut for å lete etter mat, litt mais eller noe frukt. De kom ofte tomhendt tilbake.

En dag ble mennene overfalt av soldater. Petronas mann ble skutt og drept. Sønnen Avelino og to andre familiemedlemmer overlevde, men Avelino ble døv på grunn av eksplosjonene fra bomber og kuler. De fortalte Petrona hvordan mannen hennes hadde blitt henrettet.

«De fortalte hvordan han hadde knelt og begynt å be, hvordan soldatene skjøt ham, og hvordan han falt til bakken. Ingen begravde ham og ingen så hvor de forlot ham», forteller Petrona.

Hun håpet lenge å finne kroppen hans i en utgravning, men alt som ble funnet var rester av noen blå klær som hun tror tilhørte ham.

Etter drapet på mannen følte Petrona at hun ikke hadde styrke til å leve lenger. Hun sov dårlig, og hun var bekymret for hvordan hun skulle ta vare på barna sine. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre, hun var alene og fattig.

Petrona bor i Sepur Zarco den dag i dag. Foto: Daniele Volpe.

Returnerte til Sepur Zarco

Det eneste Petrona ville var å vende tilbake til Sepur Zarco. Alle frarådet henne dette. Det var for farlig, hæren var der fortsatt. Hun ble overbevist om å holde ut litt lenger i leiren, men til slutt bestemte hun og barna seg likevel for å dra hjem.

Da de kom fram til Sepur Zarco måtte hun gå på knærne mens hun ba om unnskyldning til de uniformerte soldatene som sto ranke og ventet på dem. Hun ba også til gud om beskyttelse og styrke.

Petrona og barna ble sendt til et lite hus i nærheten av militærleiren. Der bodde det flere kvinner og barn.

Når kvinnene ble kalt på av soldatene for å lage mat eller bade, ble de seksuelt misbrukt, en etter en. De turte ikke si noe eller gjøre motstand, for soldatene bar våpen.

Det er bare så vidt Petrona makter å fortelle hva hun opplevde. Med smerte i stemmen forteller hun hvordan hun og de andre kvinnene gjorde husarbeid og lagde mat til soldatene - store gryter med ris og bønner - mens barna deres døde av sult. En gang hennes eldste sønn, Juan, kom og spurte om mat, ble han sparket og slått av soldatene.  

Rettferdighet til slutt

Petrona bedyrer at hun forteller sannheten, at hun har opplevd alt dette, at de overlevende i Sepur Zarco ikke lyver.

«Det er vissheten om denne sannheten som gir oss styrke til å kjempe i dag», sier hun.

Petrona var lenge redd for å fortelle om opplevelsene, men nå når overgriperne er tatt, tør hun. Det smerter henne fortsatt å fortelle om hva hennes kropp har blitt utsatt for, men hun håper å kunne komme seg videre. På tross av voldtekter og et liv i fangenskap, har hun ikke mistet motet til å fortsette å kjempe sammen med sine barn, for rettferdighet.

I 2016 ble to militære ledere dømt til livstid i fengsel for overgrep mot menneskeheten, etter hva de gjorde i Sepur Zarco.

Dommen i rettssaken gir ro og lindring. Petrona føler seg fri fra byrden av frykt og stillhet. I likhet med hennes barn og barnebarn, vet nå hele verden hva som skjedde med dem og hvordan de led. Hun finner styrke i å vite at det er en lov som beskytter henne, at de har rettigheter, at de er frie, og at hun nå kan nyte tiden hjemme sammen med familien.

Lokalsamfunnet venter fortsatt på flere av dommens erstatningstiltak, men Petrona er tilfreds med at den mobile helseklinikken fungerer, og med at de får helsehjelp og støtte fra flere institusjoner, blant annet FOKUS-støttede MTM, som jobber for at alle jenter og kvinner skal respekteres.

Petrona avslutter sin historie med glede. Glede over å se sine voksne barn og deres familier, som alltid er sammen med henne og hjelper henne med avlingene. Selv om det er gjort uopprettelig skade, finner hun sakte men sikkert tilbake til seg selv.

 

FOKUS støtter feministorganisasjon MTM i Guatemala som ga advokatbistand til kvinnene under Sepur Zarco-rettsaken. 

Publikasjoner

Abortion Worldwide 2017: Uneven Progress and Unequal Access

Last ned

Human rights in Colombia 2013-2017

Last ned

Derechos humanos en Colombia 2013-2017

Last ned