Helse som en menneskerett dekker over mange ting. WHO-konstitusjonen slår fast at alle mennesker skal "nyte godt av den høyest oppnåelige helse”, og at ”helse er en grunnleggende rettighet for ethvert menneske.” En god helse kan både bidra til å realisere andre menneskerettigheter, men dessverre er også ofte dårlig helse et resultat av alvorlige menneskerettighetsbrudd som tortur og forfølgelse. Mangel på frihet fra fattigdom er et annet eksempel på et menneskerettighetsbrudd som resulterer i sult, underernæring og dårlig helse.
Seksuelle og reproduktive helse og rettigheter (SRHR) har stått høyt på den internasjonale agendaen i flere år. Disse rettighetene skal sikre at alle par og enkeltpersoner får bestemme fritt om, når og hvor mange barn de ønsker seg. Det innebærer også retten til å få informasjon og hjelp til å gjøre det, og retten til å oppnå den høyeste standard av seksuell og reproduktiv helse. Kvinner og menn skal fritt kunne fatte beslutninger om egen seksualitet og reproduksjon uten å oppleve diskriminering, tvang og vold, i tråd med internasjonale menneskerettighetsdokumenter.
FNs befolkningskonferanse i Kairo i 1994 (International Conference on Population and Development, ICPD) representerte en dreining i retning av en mer kvinnevennlig politikk, der man gikk fra å fokusere på kontroll med befolkningsveksten til sikring av individers rett til seksuell og reproduktiv helse. Det ble foreslått aksept for uttrykket ”seksuelle rettigheter” som menneskerettigheter anvendt på seksualitet, men motstand mot å inkludere homofiles rettigheter samt de to særlig kontroversielle temaene ungdomsseksualitet og abort gjorde at det ikke ble oppnådd enighet. Uttrykket ”reproduktive rettigheter” vant imidlertid fram.
Når det gjelder spørsmålet om reproduktive rettigheter, er det grunn til bekymring for at utviklingen mot tusenårsmål nummer fem går så sakte (andelen kvinner som dør av komplikasjoner knyttet til svangerskap skal reduseres med tre fjerdedeler, og alle skal sikres tilgang til reproduktiv helse). De nyeste anslagene viser at omkring 358 000 kvinner dør årlig av svangerskapsrelaterte årsaker, og 99 prosent av dem bor i land i det globale Sør. De viktigste dødsårsakene er komplikasjoner knyttet til fødsler og etter farlige, ofte ulovlige aborter.
Men det er ikke bare fordi så mange kvinner i absolutte tall dør hvert år - selv om dette er grunn nok til å bli opprørt i seg selv – at man skal være opptatt av seksuelle og reproduktive rettigheter. Realiseringen av disse rettighetene er nemlig en forutsetning for å oppfylle andre menneskerettigheter også. Likestillingsmål som utdanning, likelønn og politisk deltagelse lar seg ikke gjennomføre uten at det ses i sammenheng med fattigdomsbekjempelse og kvinnehelse.
I et globalt perspektiv er det en stor variasjon i forventet levealder, noe som er sterkt knyttet til rikdom i hvert land og hvor jevnt rikdommen er fordelt i befolkningen. Forventet levealder er også relatert til om økonomiske ressurser blir brukt til helsetjenester, vaksinasjoner og programmer for å redusere mødre- og barnedødelighet. Investering i vann og sanitær er også en investering i retten til helse.
Retten til helse blir truet eller reversert på grunn av krig, økonomisk ustabilitet og hiv/aids-epidemien. Grunnleggende helsetjenester, familieplanlegging og obstetriske tjenester er særlig avgjørende i et likestillingsperspektiv - men forblir utilgjengelig for millioner av kvinner. For å få rettferdig utvikling og fordeling av helsegoder må kvinners interesser tas i betraktning i planleggingen og leveringen av helsetjenester, og kvinner må være med der beslutninger om deres helse tas.
Handlingsplanen fra Beijing (1995)
1. Øke kvinners tilgang til helsetjenester, informasjon og andre relaterte tjenester gjennom hele livsløpet, og sørge for at disse er rimelige og av god kvalitet.
2. Styrke forebyggende arbeid for å bedre kvinners helse.
3. Iverksette en kjønnssensitiv tilnærming til initiativer rettet mot seksuelt overførbare sykdommer, HIV/AIDS og seksuelle og reproduktive helsespørsmål.
4. Støtte forskning og spre informasjon om kvinners helse.
5. Øke ressurser og overvåke oppfølgingen av tiltak rettet mot kvinners helse.
Sist oppdatert: 06.09.11.