Universelle lover og menneskerettighetsinstrumenter tar ofte ikke høyde for kulturelt og sosioøkonomisk skapte maktforskjeller i befolkningen. Det gjelder for alle minoriteter: Urbefolkning, flyktninger, religiøse og seksuelle minoriteter – og kvinner. Marginalisert urbefolkning opplever diskriminering på grunn av språk og kultur. Asylsøkere og mennesker på flukt har ikke det samme rettighetsvern og samme tilgang på offentlige tjenester som majoritetsbefolkningen. Religiøse minoriteter opplever stadig at majoritetssamfunnet innskrenker deres tros- og ytringsfrihet, både gjennom lover og i måten medlemmer av gruppen omtales og behandles på. I mange land opplever homofile, lesbiske, bifile og transpersoner å bli diskriminert på bakgrunn av seksuell orientering, eller enda verre; å være kriminalisert. Kvinner i alle samfunn opplever i større eller mindre grad at de ikke har samme beskyttelse eller like muligheter som menn fordi de kulturelt og økonomisk har lavere status. Diskriminering av kvinner kjenner ikke geografiske grenser, selv om kvinner i Sør utsettes for langt grovere og institusjonalisert diskriminering og menneskerettighetskrenkelser enn kvinner i Nord.
Fordi kvinnediskriminering er et tverrgående fenomen, ender kvinner i noen situasjoner opp som dobbelt marginaliserte. I mer enn 30 år har kvinnebevegelsen derfor samlet seg om slagordet ”kvinners rettigheter er menneskerettigheter”. Formålet er å styrke eksisterende menneskerettighetskonvensjoner og å hindre at kjønnsnøytrale lover usynliggjør eller marginaliserer kvinner.
Det viktigste rettslige instrumentet for kvinners menneskerettigheter er Kvinnekonvensjonen (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll som ble vedtatt av FNs generalforsamling i henholdsvis 1979 og 1999. Stater som ratifiserer konvensjonen må bake inn likestilling i nasjonal lovgivning, oppheve alle diskriminerende bestemmelser i sine lover, og gjennomføre nye bestemmelser for å verne mot diskriminering av kvinner. Stater må også etablere domstoler og offentlige institusjoner for å garantere kvinner effektiv beskyttelse mot diskriminering. Kvinners menneskerettigheter skal vernes i privatsfæren og arbeidslivet. Staten plikter derfor også å iverksette tiltak for å fjerne alle former for kvinnediskriminering som utøves av enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter.
I dag har nesten alle FNs medlemsstater signert og ratifisert Kvinnekonvensjonen. Unntaket er Iran, Nauru, Palau, Somalia, Sudan og Tonga. USA har signert, men ennå ikke ratifisert.
Norge ratifiserte Kvinnekonvensjonen i 1981. I 2009 ble Kvinnekonvensjonen inkorporert i den norske menneskerettsloven og ble dermed gitt forrang foran annen norsk lov.
Beijing-handlingsplanen (1995) om kvinners menneskerettigheter:
1. Fremme og beskytte kvinners menneskerettigheter gjennom full iverksettelse av de internasjonale menneskerettighetsinstrumentene, og da særlig Kvinnekonvensjonen.
2. Sikre likestilling og ikke-diskriminering i lovverk og i praksis.
3. Informere og bevisstgjøre kvinner om deres rettigheter.
Sist oppdatert: 06.09.11.