Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Foto: Sidsel E. Aas

Kvinner og væpnet konflikt

Krig og konflikt ødelegger og bryter ned samfunn, og har alvorlige sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser. Krigens onde ansikt er å se overalt, og grusomhetene den sleper med seg oppleves av alle parter.

Dagens væpnede konflikter har ikke samme kjennetegn som før. Moderne konflikter går ikke lenger kun på tvers av landegrenser, og utkjempes ikke lenger bare i skyttergravene. Frontlinjen er overalt og alle steder. Også kjønnsrollene har endret seg, det er ikke lenger bare menn som er soldater.

Alle i samfunnet blir hardt rammet, men kvinner og barn er mest sårbare. Kvinner blir direkte og indirekte ofre i krig. Vold og krigshandlinger er ofte rettet mot sivile, altså folk flest, der blant annet voldtekt og andre seksuelle overgrep brukes som et virkemiddel i krigshandlinger. Voldtekt er ofte en del av krigføringen som en strategi for blant annet "etnisk rensing", eller for å vise motstanderne at de ikke kan beskytte sine kvinner.  Alle former for seksualisert vold begått i krig er forbudt under internasjonal humanitær lov med grunnlag i Genèvekonvensjonen (1949) og Tilleggsprotokollen (1977). Videre fastslår den internasjonale straffedomstolen at voldtekt i krig skal regnes som en krisforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten på linje med tortur og drap. Desverre er voldtekt både underrapportert og usynliggjort.

Selv om hver konfliktsituasjon har sine egne historiske, politiske, sosiale og kulturelle faktorer, finnes det likevel mange fellestrekk. Fravær av kvinner som aktører i formelle arenaer for freds- og sikkerhetsspørsmål skjer overalt. Kvinner og jenters rettigheter og behov for beskyttelse i krig og konfliktsituasjoner tilsidelegges og ignoreres. Vold og skjev fordeling av makt og ressurser mellom kjønn forsterkes og befestes ofte i disse situasjonene.

Kvinner er ikke bare ofre i krig. De er også viktige, aktive og positive aktører. Kvinner og jenter fra konfliktområder har ulike erfaringer og historier å fortelle med det de har vært igjennom. Oftest - men ikke alltid - drar mennene i krig, mens kvinnene sitter igjen med ansvar for barn, storfamilien og lokalsamfunnet. De må prøve å holde et minimum av sosiale strukturer levende, og utgjør ryggraden i lokalsamfunnet. De har derfor kunnskap om hva som skal til for å bygge opp freden. Det holder ikke at de som starter krigen sitter med all makten i fredsforhandlingene. De klarer kanskje å forhandle seg frem til våpenhvile, men det er lokalsamfunnet - og kvinnene - som har de beste forutsetningene for å forhandle om langsiktige, fredlige løsninger, og for å bygge freden. Derfor er det viktig at kvinner deltar i all fredsbyggende og fredsbevarende virksomhet.

Handlingsplanen fra Beijing (1995):

I 1995 hadde FN i Beijing sin fjerde verdenskonferanse der tusenvis av kvinner fra hele verden møtte opp for å diskutere og forhandle frem til en handlingsplan for kvinners rettigheter. Dette sier handlingsplanen om kvinner i og etter væpnet konflikt:


1. Øke kvinners deltakelse i beslutningsprosesser knyttet til fred og sikkerhet og beskytte kvinner som lever i ulike konfliktsituasjoner.

2. Redusere overdrevne militærutgifter og bedre våpenkontrollen.

3. Fremme ikke-voldelige konfliktløsning og bekjempe menneskerettighetsbrudd i konfliktsituasjoner.

4. Fremme kvinners bidrag til en «fredskultur».

5. Beskytte, hjelpe og gi tilbud om opplæring til flyktningkvinner og fordrevne kvinner som har behov for internasjonal beskyttelse.

6. Gi hjelp til kvinner i koloniområder og ikke-selvstyrte territorier.


Resolusjon 1325:

I oktober 2000 var første gang i FNs historie at Sikkerhetsrådet tok stilling til spørsmål omkring kvinners rolle og erfaringer i krig og konflikt. Målet med Resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet er å øke kvinners deltagelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter, og styrke kvinners behov for beskyttelse og deres menneskerettigheter i konflikt- og postkonfliktsituasjoner. Resolusjon 1325 krever full inkludering av kvinner i fredsprosesser, gjennom å få inn et kjønnsperspektiv i fredsbyggende arbeid før og etter en konflikt.

En Sikkerhetsrådsresolusjon forplikter alle medlemsland. SCR 1325 er derfor et juridisk bindende dokument, med mål om at alle medlemsland i FN skal ha en nasjonal handlingsplan for å oppnå resolusjonens mål. I dag - elleve år etter at SCR 1325 ble vedtatt - har kun 24 land utviklet handlingsplaner. De fleste handlingsplanene er fra land som ikke er i konflikt. 

Påfølgende resolusjoner:
I juni 2008 vedtok FNs Sikkerhetsråd Resolusjon 1820 som fordømmer seksualisert vold som våpen i krig, og krever umiddelbar stopp på seksualisert vold mot kvinner i konfliktsituasjoner.

I juli 2009 ble Resolusjon 1888 vedtatt og i oktober samme året Resolusjon 1889, der begge tar for seg kvinner i væpnet konflikt. SCR 1888 bygger videre på SCR 1820, der det etableres spesielle enheter som jobber direkte mot seksualisert vold som våpen i krig. SCR 1889 følger opp SCR 1325 når det gjelder å ivareta kvinners interesser og deltagelse i fredsbyggende prosesser. Den legger også opp til utvikling av indikatorer som kan måle implementeringen av SCR 1325 både innad FN-systemet og i medlemslandene. Resolusjon 1960 fra desember 2010 er nok en resolusjon som omhandler seksualisert vold i krig og konflikt. Den anerkjenner blant annet formelt betydningen av økt datainnsamling, analyse og forbedrede rapporteringsrutiner om voldtekt og andre former for seksuelle overgrep i krig og konflikt.

De fem resolusjonene må kobles tett sammen siden alle handler om kvinner, fred og sikkerhet. De både utfyller og forsterker hverandre. Samtidig er det mange kritikere som mener at de påfølgende resolusjonene etter FN-Resolusjon 1325 i for stor grad fokuserer på kvinner som ofre for krig og konflikt, og spesielt som ofre for seksuelle overgrep. Dermed overskygger dette offeraspektet arbeidet som gjøres for å fremme kvinner som aktive deltakere for fred og sikkerhet, inkludert deltakelse i freds- og gjenoppbyggingsprosesser. Mange mener også at det verdenssamfunnet trenger nå ikke nødvendigvis er flere resolusjoner, men derimot handling fra verdenssamfunnet i form av konkrete tiltak «på bakken».

Medlemslandenes strategier for å beskytte kvinner i krig og konflikt handler også om å bedre kvinners sosiale, politiske og økonomiske situasjon. Dersom kvinner ikke har trygg tilgang til markeder og valglokaler, og hvis jenter ikke kan gå trygt på vei til skolen, vil dette få konsekvenser for fredsbevaring og gjenoppbygging, og den økonomiske utviklingen i et land.

Norge er en sterk nøkkelforsvarer av FNs sikkerhetsresolusjoner. Den norske regjeringens handlingsplan om kvinner, fred og sikkerhet ble utarbeidet 8. mars 2006. Norge mener at det å få kvinner inn i fredsprosesser er mer enn et likestillingsspørsmål; det er et sikkerhetsspørsmål. I januar 2011 lanserte regjeringen en ny strategisk plan for kvinner, fred og sikkerhet (2011-2013). Handlingsplanen fra 2006 gjelder imidlertid fortsatt, men strategien velger ut noen hovedprioriteringer fra handlingsplanen og konkretiserer en del tiltak.

Les den norske Regjeringens handlingsplan for implementering av resolusjon 1325 (2006) her.

Les regjeringens strategiske plan for kvinner, fred og sikkerhet (2011) her.

 

Sist oppdatert: 20.01.2014