Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Foto: Sidsel E. Aas

Kvinner og miljø

Klimaendringer og problemene som oppstår i kjølvannet forsterker og befester eksisterende urettferdighet mellom Nord og Sør, fattig og rik, menn og kvinner. Utviklede land må ta sin del av ansvaret for krisen som er oppstått, og ikke la utviklingsland stå igjen med klimaregningen.

Klimaendringer påvirker livene og livsgrunnlaget for milliarder av mennesker og truede dyre- og plantearter. Mellom 500 og 600 millioner mennesker, nærmere ti prosent av jordens befolkning, befinner seg i "ekstrem risiko" for å bli berørt av klimaendringer de neste tiårene, ifølge miljøorganisasjonen Environmental Justice Foundation. Bare i 2009 regner man med at 20 millioner mennesker er såkalte "klimaflyktninger".

Det er bred enighet om at globale klimagassutslipp må reduseres dramatisk for å unngå global oppvarming, men å få til bindende avtaler mellom rike og fattige land er mer utfordrende. I klimaforhandlingene står gjerne utviklingslandene steilt på at utviklede land må gi flere innrømmelser, fordi deres økonomiske vekst er skjedd på bekostning av miljøhensyn som fattige nå betaler prisen for.

Andre argumenterer med at en bærekraftig klimapolitikk avhenger av at rike land grunnleggende endrer produksjonsmåte og forbruksmønster og at handel med klimakvoter, investering i miljøvennlig teknologi og subsidiering av miljøprosjekter i Sør ikke i seg selv er tilstrekkelig. Det er en krevende interessemotsetning mellom finanskrisens krav om økonomisk vekst og økt forbruk og klimakrisens behov for en rettferdig overgang til et lavkarbonsamfunn som beskytter folks rettigheter, arbeidsplasser og trivsel.

Feministiske miljøvernere mener at naturressurser må vernes for det felles beste og ikke privatiseres. Lokalsamfunns suverenitet over jord, energi, skog og vann må opprettholdes og gjenvinnes. For å realisere mål om kvinners rettigheter, kjønnsrettferdighet og bærekraftig utvikling, må maktforhold, politikk og økonomi reformeres. Det er bred enighet blant klima- og kjønnsforskere at utfordringene med klimaendringer og kjønn henger sammen, og at en snuoperasjon må til. Hele systemet må endres: Det må iverksettes klimatiltak som øker folks bevissthet og bidrar til endring av livsstil og politisk ideologi, i stedet for å opprettholde dagens inndeling av ressurser og arbeidskraft. Klimaflyktninger på få samme rettslige og internasjonale beskyttelse som andre flyktninger. Å knytte sammen kvinners rettigheter, kjønnsrettferdighet og bærekraftig utvikling er nøkkelen til å få til fundamentale endringer.
 
Både kvinner og menns interesser må ivaretas når det planlegges og gjennomføres tiltak som skal bøte på klimaendringer og miljøødeleggelser. Det er vesentlig å analysere hvordan menn og kvinner har ulike roller innenfor blant annet ressursforvaltning og hva det innebærer for klimatilpasning. Det er også nødvendig å se på klimaendringer i forhold til andre prosesser og maktstrukturer i samfunnet.  Skjev maktfordeling mellom eliter og vanlige folk kan resultere i at de områdene som i særlig grad påvirkes av klimaendringer og naturforringelse tilfaller de med færrest muligheter og rettigheter fra før. Fattige har ikke de samme forutsetningene for å klare seg i krisetider fordi deres tilgang på alternativ kapital og inntektskilder kan være begrenset. Perspektivet til de fattigste generelt, og kvinner spesielt, usynliggjøres og tas ikke tilstrekkelig i betraktning.

Historisk sett har kvinner i utviklingsland begrenset tilgang til ressurser og rettigheter. Typisk er kvinner underrepresentert på høyere nivå i beslutningsprosesser som vedrører miljøforvaltning. Det har gjort dem uforholdsmessig sårbare for virkningene av klimaendringer og spørsmål knyttet til miljø. Slik påvirker klimaendringer og stadig tilbakevendende naturkatastrofer ikke bare klasseforhold, men også kjønnsrelasjoner. Derfor arbeider flere kvinneorganisasjoner for at kvinner skal få delta aktivt i forhandlinger om klimaendringene og være representert i institusjoner som forsker på problematikken eller utformer politikk.

Beijing-handlingsplanen (1995) om kvinner og miljø: 

1. Trekke kvinner aktivt inn i beslutningsprosessen på alle nivåer i miljøspørsmål.

2. Integrere et kjønnsperspektiv i alle programmer for bærekraftig utvikling.

3. Styrke eller etablere nasjonale, regionale og internasjonale mekanismer for å vurdere virkningene av utviklings- og miljøpolitikk for kvinner.