Kvinner og fattigdom

Kvinners fattigdom er direkte relatert til mangel på økonomiske muligheter og autonomi. Fattigdommens kvinneansikt skyldes mangel på tilgang til økonomiske ressurser, utdanning, offentlige tjenester og minimal deltakelse i beslutningsprosesser. Kvinners svake juridiske situasjon forverrer fattigdom - uten arve- og eiendomsrett eller mulighet til å ta opp lån kan ikke kvinner sikre seg økonomisk. Noen steder tvinger fattigdom kvinner til å prostituere seg eller bli ofre for menneskehandel. Slik sett er fattigdom også mangel på valg og muligheter for alternative måter å berge seg selv på.

Den økende fattigdommen blant kvinner, også kalt en feminisering av fattigdommen, kan forklares ut fra flere årsaker. Den kapitalistiske produksjonsmåten gjør at kvinner har en tendens til å havne blant de fattige. Den internasjonale arbeidsdelingen der stadig flere deler av produksjonen legges til land med billig arbeidskraft og svak lovgivning fører til et ”kappløp mot bunnen” der land konkurrerer innbyrdes om utenlandske investeringer. Ofte er et lands komparative fordeler i verdenshandelen knyttet til at utenlandske selskaper får særvilkår, og at myndigheter ikke setter krav til ordentlige arbeidsforhold. Det finnes dessverre altfor mange eksempler på barne- og tvangsarbeid, noe som spesielt rammer kvinner i den globale tekstilindustrien. Flere steder får folk heller ikke lov til å fagorganisere seg og kvinner risikerer både seksuell trakassering eller å miste jobben når de blir gravide. Dette er spesielt utbredt i flere asiatiske og latinamerikanske land.

Femininisert fattigdom viser derfor ikke primært til lønnsforskjeller mellom menn og kvinner innen samme yrke, også kalt horisontal segregering, men til at kvinner er overrepresentert i lavtlønnsyrker hvor de har få eller ingen muligheter til å påvirke arbeidsforhold og lønn. Det kan delvis forklares med at kvinner velger tradisjonelt på grunn av kulturelle normer, men store deler av det globale kapitalistiske handelssystemet forsterker disse tendensene ved at de delene av verdi- og produksjonskjeden som gir høyest profitt er konsentrert i rike land.

Endelig er makroøkonomiske programmer og økonomisk analyse og planlegging ofte kjønnsnøytral. I praksis betyr det kjønnsblind, og det blir derfor gjort lite med den strukturelle diskrimineringen kvinner utsettes for. En integrering av et kvinne- og kjønnsperspektiv i både nødhjelp og langsiktig utvikling er derfor helt essensiell for å styrke kvinners samfunnsdeltagelse og oppnå en rettferdig fordeling av samfunnsgoder og ressurser.

Spørsmålet om femininisert fattigdom må forstås i sammenheng med Beijing-plattformens øvrige satsningsområder. Temaene overlapper. Når kvinner og jenter ikke gis lik tilgang til utdanning slik som gutter og menn, vedvarer kjønnsforskjeller og et ulikestilt arbeidsliv. Samtidig er også vold mot kvinner en årsak til og et resultat av fattigdom. Volden fører til at kvinner får psykiske problemer og opplever vanskeligheter med å ta utdanning eller jobbe. Fattige og marginaliserte kvinner er også de som har dårligst tilgang på hjelpeapparat og ressurser som kan hjelpe dem til å komme ut av voldelige relasjoner.

Det er derfor nødvendig å behandle fattigdom som et strukturelt problem som handler om maktrelasjoner innenfor et internasjonalt handelsregime, såvel som å ta kjønnsbrillene på når man analyserer og jobber med fattigdomsproduksjon- og reduksjon. 

Handlingsplanen fra Beijing (1995) om kvinner og fattigdom:

1. Gjennomgå, ta i bruk og videreføre makroøkonomiske programmer og utviklingsstrategier som tar utgangspunkt i fattige kvinners situasjon og behov.

2. Revidere lover og administrative rutiner for å sikre kvinner like rettigheter og tilgang til økonomiske ressurser.

3. Gi kvinner tilgang til spare- og låneordninger.

4. Forske og utvikle kjønnsbaserte metoder som tar for seg feminiseringen av fattigdommen.