Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Foto: Sidsel E. Aas

Institusjonelle likestillingsmekanismer

For at internasjonale målsetninger om å styrke kvinners menneskerettigheter og utvikling skal realiseres, må det etableres såkalte institusjonelle likestillingsmekanismer som overvåker implementering. I tillegg til egne satsninger på kvinner må kjønnsperspektivet gjennomsyre all politikk og forvaltning.

Selv om mange av FNs medlemsstater har gode intensjoner om å styrke kvinners menneskerettigheter og utviklingsmål som tar høyde for forskjeller mellom kjønnene, er implementering av lover og handlingsplaner ofte svak. Eksempler på likestillingsmekanismer er nasjonale institusjoner som likestillings- og diskrimineringsombud, forskningsinstitusjoner og klageorganer.

FNs kvinnekommisjon, Commission on the Status of Women (CSW), ble opprettet i 1946, med 15 medlemmer. Med skiftende styrke har kommisjonen vært kjernen i FNs innsats for kvinner fram til i dag og er etter hvert blitt utvidet til 45 medlemmer. CSWs mandat ble styrket etter Beijing-konferansen, da kommisjonen fikk i oppgave å overvåke iverksettingen av Beijing-plattformen.

Ved å ratifisere FNs kvinnekonvensjon (CEDAW), forplikter statene seg til å fordømme diskriminering av kvinner og med alle egnede midler å føre en politikk som avskaffer diskriminering av kvinner. Statene skal avskaffe diskriminering på en rekke områder, deriblant vold mot kvinner, utdanning, deltakelse i det politiske liv, arbeidsmarkedet, helse og det sosiale liv. CEDAW-komiteen ble etablert i 1982 for å følge opp statenes forpliktelser på dette området. Landene har rapporteringsplikt til komiteen hvert fjerde år, men det varierer i hvilken grad de tar denne forpliktelsen på alvor.

Grunnen til at gode intensjoner og visjoner ikke settes ut i livet skyldes både mangel på politisk vilje og prioriteringer, og mangel på kunnskap. Selv der likestillingsmekanismer er etablert stikker uklare mandater, mangel på tilstrekkelig personale, opplæring, forskningsdata og økonomiske ressurser kjepper i hjulene for konkrete resultater. Det er også et problem at ansvaret for implementering av lover, politikk og kjønnssensitiv forvaltning ikke er forankret høyt nok oppe i systemet og at toppledere og ambassadører ikke har kjønnsbrillene på.

Ofte brukes ikke likestillingsmekanismene konsekvent. Derfor må ansvaret for institusjonelle likestillingsmekanismer plasseres på høyest mulig nivå i regjeringen under ledelse av en statsråd og tilstrekkelige faglige og økonomiske ressurser må settes av. Regjeringer og andre aktører bør aktivt fremme ”gender mainstreaming” i retningslinjer og programmer. Det bør også utføres konsekvensanalyser av forskjellige typer politikk og lovforslag og deres innvirkning på likestilling mellom kjønnene.

I forbindelse med FNs reformprosess vedtok FNs generalforsamling i 2010 å etablere UN Women for å styrke og samordne FNs innsats for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling. UN Women, som offisielt startet opp i januar 2011, inkluderer de tidligere enhetene UN Division for the Advancement of Women (DAW), United Nations International Research and Training Institute for the Advancement of Women (INSTRAW) , Office of the Special Adviser on Gender Issues and Advancement of Women (OSAGI) og United Nations Development Fund for Women (UNIFEM) .

Handlingsplanen fra Beijing (1995) om institusjonelle likestillingsmekanismer:

1. Opprette eller styrke nasjonale machineries og andre statlige organer.

2. Inkludere et kjønnsperspektiv i lover, offentlig politikk, programmer og prosjekter.

 

Sist oppdatert: 06.09.11.