Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Hva kan norsk næringsliv gjøre for kvinners menneskerettigheter i Tanzania?

Kvinnelige ingeniører i Tanzania Foto: Ken Opprann

Flernasjonale selskaper må bli flinkere til å ivareta kvinners menneskerettigheter når de opererer utenlands, mener FOKUS.

20.12.2016 Av: FOKUS

FOKUS er opptatt av at næringslivet skal bli dyktigere på å identifisere og respektere kvinners menneskerettigheter i utviklingskontekster, og etterlyser tiltak for å beskytte disse rettighetene i den norske handlingsplanen for implementering av FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv.

I desember ble Gunhild Ørstavik og Sylvi Bratten fra FOKUS invitert til Tanzania av den norske ambassaden, til seminaret «Business Case for Human Rights & Gender Approach». Flere norske selskaper som opererer i Tanzania deltok også på seminaret.

FOKUS var en av innlederne på seminaret som ble åpnet av ambassadør Hanne-Marie Kaarstad og departementsråd Adelhem Meru fra Ministry of Industry, Trade and Investment. Ambassadør Kaarstad understreket regjeringens sterke støtte til arbeidet med å knytte mål om likestilling og kvinners samfunnsdeltakelse sammen med menneskerettighets- og næringslivsagendaen.

FNs veiledende prinsipper

FOKUS trakk i sitt innlegg fram hvordan FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv (UN GP) bryter med tradisjonell forståelse av selskapers samfunnsansvar (CSR). Tradisjonelt handler det ofte om uforpliktende positive tiltak for lokalsamfunnet, som veibygging, støtte til barnehjem og vaksinasjonsprogrammer.

– Dette kan isolert sett være positive tiltak, men uten at det er et mål å identifisere, forebygge eller begrense risikoen for menneskerettighetsbrudd knyttet til kjernevirksomheten. Tiltakene behøver heller ikke rette seg mot de som er direkte berørt av virksomheten, eller ha som mål å kompensere for negative effekter for de som er berørt, sier Gunhild Ørstavik.

FNs veiledende prinsipper understreker derimot statenes ansvar for å beskytte, og selskapenes selvstendige ansvar for å respektere, menneskerettighetene. For å innfri dette må selskapene utøve vurderinger av hvorvidt de kommersielle aktørene gjennom egen virksomhet, eller gjennom leverandørkjedene, løper en risiko for å bidra til menneskerettighetsbrudd.

Kvinners rettigheter må inn i handlingsplanen

Ørstavik viste til at menneskerettighetene ikke er kjønnsnøytrale av den enkle grunn at menn og kvinners liv ofte er svært forskjellige, og at kvinners menneskerettigheter i mange land krenkes gjennom formelt lovverk, religion og tradisjoner. Selskapene må legge disse kjønnsforskjellene til grunn når de foretar risikovurderinger.

– Det kan blant annet bety at de må foreta en vurdering av hvordan kvinner kan kompenseres for tap av jord i land hvor de ikke har reell eiendomsrett til den jorda de dyrker. Eller at de må vurdere ulike mekanismer for å forebygge, begrense og kompensere for seksuelle overgrep mot kvinnelige ansatte, kvinner i leverandørkjeder og i lokalmiljøet, sier Sylvi Bratten.

Hvis selskap unnlater å inkludere kjønnsdimensjonen i risikovurderingen kan virksomheten bidra til å forsterke de systematiske bruddene på kvinners menneskerettigheter som allerede finner sted i det aktuelle landet.

Kvinners menneskerettigheter og tiltak for å beskytte og respektere disse er dessverre i liten grad behandlet i UN GP, og nokså fraværende i den norske handlingsplanen for implementering av prinsippene. Det er en alvorlig forglemmelse, gitt den sentrale plassen likestilling og kvinners rettigheter har i norsk utviklings-, utenriks- og næringspolitikk.

– Vi vil arbeide for at dette også blir en del av handlingsplanen, enten ved en snarlig revisjon eller som et tillegg, sier Bratten og Ørstavik

Landspørsmål skaper konflikt mellom lokalbefolkningen og selskapene

Som en forlengelse av seminaret arrangerte FOKUS i samarbeid med Business and Human Rights Resource Center East-Africa, en workshop for norske selskaper i Tanzania.

– Målet for workshopen var at vi med ulik bakgrunn og som representanter for ulike interessenter i fellesskap skulle identifisere de største generelle menneskerettighetsutfordringene norske selskap møter i Tanzania, samt de områdene hvor risikoen for brudd på kvinners menneskerettigheter er størst, sier Ørstavik.

Det ble ganske raskt konstatert at land er den største kilden til konflikt mellom selskap og lokalbefolkning, og at det innebærer risiko for menneskerettighetsbrudd.

Workshopen tok utgangspunkt i en tenkt case med typiske problemstillinger for landbruks-, energi-, infrastruktur-, gruve-, olje og gassindustrien. Caset viste at selv om det er de nasjonale myndighetene som har ansvaret for kjøp / ekspropriering av aktuelle landområder, rettes eventuelle protester ofte mot selskapene.

– En vanlig problemstilling er at selv om selskapet handler i tråd med nasjonal lovgivning, er det ikke involvert når myndighetene identifiserer legitime aktører, konsulterer dem, takserer og forhandler om pris og andre betingelser for overtagelse, sier Ørstavik.

– Dermed kan det oppstå konflikter når lokalsamfunnet mener at det ikke har vært noen tilfredsstillende konsultasjon, at de ikke har fått nødvendig informasjon, og at det ikke har vært noen legitim taksering, eller at kompensasjonen har uteblitt eller blitt utbetalt til feil person, og selskapet har få muligheter til å kontrollere dette.

– I slike saker blir det ofte konflikt mellom lokale og sentrale myndigheter og det er liten adgang for lokalsamfunnet til rettslig etterprøving av sentrale myndigheters beslutninger. Tvert imot, kan det innebære stor risiko å utfordre myndighetene og protestene rettes i stedet mot selskapene, sier Ørstavik.

Vold utpekt som den andre store menneskerettighetsrisikoen

Deltakerne på workshopen var aktive og delte generøst av sine ulike erfaringer. I tillegg til risikoen for menneskerettighetsbrudd knyttet til kampen om jord, både som en generell og kvinnespesifikk risiko, ble kjønnsbasert vold utpekt som den andre store menneskerettighetsrisikoen.

Det ble vist til seksuelle overgrep som del av den volden som utøves mot kvinner for å true, skremme og straffe kvinner som forsøker å utøve sine rettigheter, kjønnsbasert vold i storfamilie, på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet, og annen strukturell diskrimineringen av kvinner som forhindrer samfunnsdeltakelse og bryter med kvinners grunnleggende menneskerettigheter.

Det ble også fremhevet at selv om det er kvinner som driver jordbruket, er det menn som får betalingen og eventuell kompensasjon.

– Workshopen bekreftet at vi har et viktig arbeid foran oss for å sikre at kvinners menneskerettigheter blir en del av rammeverket FNs veiledende prinsipper bygger på. Den bekreftet også at de norske selskapene som deltok på workshopen ser denne utfordringen, og det synes vi er oppmuntrende, sier Bratten og Ørstavik.