Spesialdomstolen for Sierra Leone avsa før helgen dom mot den tidligere presidenten i Liberia, Charles Taylor. Domstolen fant enstemmig Taylor skyldig i å ha medvirket til krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og andre alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett i Sierra Leone i perioden 1996 til 2002. I dommen står det at 64 år gamle Charles Taylor hjalp Sierra Leones Revolusjonære Front (RUF) med å føre en terrorkampanje under borgerkrigen i nabolandet. Minst 120.000 mennesker mistet livet mellom 1991 og 2001. Saken mot Taylor er også kjent for å handle om såkalte bloddiamanter og både supermodell Naomi Campbell og skuespiller Mia Farrow ble innkalt for å vitne om diamanter som ble gitt i gave fra Taylor under en middag Nelson Mandela inviterte til i 1997.
Dommen mot Taylor er historisk, blant annet fordi dette er første gang siden Nürnberg-rettssakene at en internasjonal domstol avsier dom mot et tidligere statsoverhode. Taylor kan velge å anke dommen, men Spesialdomstolen har uansett vært en suksess og har flere ganger blitt tippet som vinner av Nobels Fredspris, foreløpig uten at dette har slått til.
Leymah Gbowee, fjorårets fredsprisvinner fra Liberia er både fredsaktivist og sosialarbeider og som traumerådgiver har hun arbeidet med en rekke tidligere barnesoldater fra Charles Taylors hær. Hun minner oss om hvem som virkelig har måttet betale en høy pris for denne krigen og understreker hvor viktig det er, både for enkeltmennesker og hele samfunnet i Liberia, at ungdommene som nå er blitt voksne blir skikkelig tatt vare på og virkelig får mulighetene til en ny start.
Leymah Gbowees tanker rundt dommen mot Charles Taylor:
We have learned of the verdict, and I am left with questions. How does our former president feel sitting in that prison? Does he feel any remorse for what he did? Is he sorry for how many suffered and died as a result of his actions? And here at home: what will we Liberians feel and do now that he is in? Should we rejoice over the judgment? Or will we continue to show the general lack of concern we have over the last few months of the trial?
Most of all, though, I find myself thinking about the tens of thousands of young people who as children fought in Charles Taylor’s armies, and whose lives were shattered as a result. People like Joseph Kollie, Sam Brown, Magee, Red. They were in their teens when I first met them, angry, confused and lost – children who’d been pushed onto a path they didn’t choose, when their parents lost or abandoned them during the fighting, or when the war overran their villages. Today, these damaged children have grown into damaged young people, who still struggle to make the transition from boy to man, from soldier to citizen. They have never been rehabilitated or reintegrated back into civil society. They have no jobs or place in our world; their only means of survival is begging in front of supermarkets in Monrovia.
Now that we know the fate of Charles Taylor, our attention needs to be on them. It is time for ordinary Liberians, in the spirit of reconciliation, to move forward and embrace this group of lost and devastated young people.
Bringing these young ex-combatants home spiritually and physically matters to all of us. We need their help rebuilding our country. And we need to educate and empower them and their children, to lift them out of abject poverty, if the problems that originally led to war are not to resurface in the future in a new and terrible way.
These young men and women are owed closure and a way to move forward. We all are.
Now that we know Taylor's fate, we are overdue to shape our own.