Det viser seg at Shakila, som ble bortført sammen med kusinen sin, hadde blitt offer for en spesiell type afghansk stamme justis kjent som «baad», der unge jenter tas som betaling for sin families ugjerninger.
Selv om «baad» er forbudt etter afghansk lov, og de fleste islamske lærde mener skikken strider mot koranen, er dette fremdeles en utbredt form for stammejustis i store deler av Afghanistan.
Shakila ble bortført fordi hennes onkel hadde hatt et forhold til en av konene til en mektig mann i distriktet. Det var den mektige mannen – Fazal Nabi - som hadde sendt sine venner for å bortføre henne. Han ville ha oppreisning fordi han hadde blitt ydmyket. Shakilas sak er spesiell, både fordi hun klarte å flykte, og fordi familien hennes gikk med på å fortelle om saken.
Men, hennes fars reaksjoner på det hans lille datter hadde blitt utsatt for illustrerer på en grotesk måte hvor vanskelig det er å endre godt rotfestede kulturelle sedvaner. Han var rasende fordi hun ble bortført, men årsaken til hans raseri var ikke baad-systemet, men at hun allerede var forlovet med en fetter i Pakistan, og derfor å regne som en annen manns eiendom.
Selv om baad er fordømt av FN og definert som en skadelig tradisjonell sedvane er dette fortsatt utbredt i det sørlige og østlige Afghanistan. Baad betyr at man gir bort en ung jente, ofte bare et barn, til slaveri og tvangsgifte. Det foregår i stor grad i det skjulte fordi det er «betaling» for kriminelle handlinger som drap og utroskap.
At stammejustisen og den vedvarende bruken av «baad» står så sterkt i store deler av landet er et tegn på afghanernes generelle mistillit til det offentlige rettsvesenet, som de sier er korrupt. Det er også et stort problem at i områder som kontrolleres av Taliban nektes folk å bruke rettssystemet til å løse sine konflikter.
Baad er mest utbredt i områder der det er farlig for folk å ta kontakt med offentlige institusjoner, så i stedet for å løse saken i rettsalen, legger de frem saken for såkalte Jirgas, som er et råd av stammens eldre, de dømmer etter kulturelle sedvaner, noe som tillater utveksling og salg av kvinner.
I enkelte provinser er bruken av baad kraftig redusert, men kvinnerettsforkjempere er redde for at den positive utviklingen vil reverseres når NATO-troppene trekker seg ut, og folkeopplysningskampanjene avsluttes.
- Det har blitt mindre bruk av baad de siste to årene i Oruzugan, fordi man har hatt en omfattende folkeopplysningskampanje i hele provinsen, sier Marjana Kochai til New York Times. Kochai er den eneste kvinnen med sete i Oruzgans distriktsparlament. Vi har hatt møter med landsbyrådene og advart dem mot å bruke slike ulovlige sedvaner som også strider mot Islam, sier hun
En godt forankret tradisjon
Tradisjonen med å bytte og selge kvinner stammer fra før-islamsk tid, hvor nomadestammene reiste rundt i Afghanistans fjell og ørkener. Selv i dag, i områder utenfor de få store byene, har tradisjoner og sedvaner fra stammefolkene dype røtter.
- For nomadene fantes det ikke politi, eller domstoler. Derfor tok de i bruk den eneste logiske løsningen de hadde, nemlig vold og drap for å avskrekke hverandre, sier Nasrine Gross til New York Times. Gross er en afghansk-amerikansk sosiolog som leder «Roqia Center for Women's Rights» i Kabul.
- Om problemet ikke løser seg ved forhandlinger så tilbyr du det eneste du har, våpen, husdyr eller døtre. Husdyr har større verdi enn jenter fordi du kan selge dem. Så en passelig kompensasjon i en konflikt er at den som har forvoldt skade på annen manns ære, liv eller eiendom kan være to rifler, en kamel, tre sauer og til slutt jenta som de får på kjøpet, forklarer Gross.
Ideen bak det å gi en ung kvinne som slave-brud til den familien eller klanen man ligger i konflikt med er å knytte familiebånd mellom de to familiene, slik at blodhevnen opphører. Men dette er lite trøst for de jentene som utsettes for baad. De er selve symbolet på fienden, og blir plaget og trakassert av alle i sin nye familie. Jentene er også fullstendig uforberedt på den volden og de seksuelle overgrepene de blir utsatt for i svært ung alder.
Det finnes ingen offisielle tall for hvor mange jenter som hvert år blir gitt bort som en del av en baad avtale. Men problemet er svært utbredt. I Kunar-provinsen der Shakilas sak er fra, regner man med at det inngås minst to saker i måneden som blir offentlig kjent, men mange saker forblir hemmelige fordi de omfatter alvorlige forbrytelser.
I følge en FN rapport som ble lagt frem i 2010 er baad fremdeles utbredt i mange distrikter i Afghanistan. I den samme rapporten er det foretatt intervjuer med ansatte i distriktsadministrasjonen i Pashtun-provinsen, i tillegg til intervjuer med kvinneaktivister og kvinner som sitter i landsby- og distriktsråd. De kan fortelle historier om misbruk, voldtekt og selvmord. Alle kjente til praksisen, mange var flaue over den, og nesten alle kjente noen som selv hadde vært involvert i en baad-sak. Baad ble forbudt ved lov i Afghanistan i 2009.
Shakilas familie – som så mange andre familier i Kunarprovinsen, var ikke motstandere av baad, men de reagerte på at det stammerådet som skulle ta stilling i saken ennå ikke hadde kommet med sin dom, og at Shakila allerede var lovet bort til en annen mann.
- Vi har ikke noe imot å gi bort jenter, sa Gul Zaren, Shakilas far, men hun var ikke ledig, så hun kunne ikke gis bort eller røves på denne måten.
Det er stor forskjell på hva man menn mener om baad og hva kvinner mener. Mens menn ofte ser på det som en måte å gjenetablere fred og forsoning, ser kvinner på det som en livstid av lidelse for de jentene som blir brukt som betalingsmiddel for andres feil.
- Baadsystemet har både positive og negative sider, sier Fraidoon Mohanmmed som er parlamentsmedlem fra Nangarhar-provinsen. Han har ledet en rekke jirgas – altså stammeråd - som dømmer i saker mellom de stridende familiene. De negative sidene ved baadsystemet er at du straffer en uskyldig for en forbrytelse begått av en annen, men det som er bra med systemet er at du stopper konflikter fra å eskalere. Dessuten – jentene som gis bort på denne måten vil ha det vondt i en kort periode, deretter når de har født et barn eller to vil de bli sett på som alminnelige familiemedlemmer, sa han.
I følge de afghanske kvinnene som ble intervjuet i FN-undersøkelsen er dette faktisk feil. Jenter som er solgt inn i en familie som en del av en baad-avtale vil alltid være syndebukken, den det er lov å slå og mishandle. Er hun så uheldig at hun føder en jente først kan det i enkelte tilfeller ha fatale følger for henne. Hun er da lovlig vilt for alle familiemedlemmene - også de andre kvinnene.
Artikkelen er basert på en større featureartikkel av Alissa Rubin for New York Times.
FNs rapport om Harmful Traditional Practices and Implementation
of the Law on Elimination of Violence against Women in Afghanistan
Afghan Women's Network report UNSR 1325 in Afghanistan