Kom i fakkeltoget!
Samleside Nobels Fredspris 2011
Nobels Fredspris Spesial: artikkelserie om Sikkerhetsrådsresolusjon 1325
Med Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet (SR 1325) fra 2000 ble kvinners rolle i krig, konflikt og i fredsbyggende arbeid for første gang tatt opp som et spørsmål om internasjonal sikkerhet. Kvinner ble nå anerkjent som ressurs; uløselig knyttet til konfliktløsning og bærekraftig fred, og ikke lenger bare ansett som ofre i krig eller regnet som «spesielt utsatte» i konfliktsituasjoner.
SR 1325 ble enstemmig vedtatt i 2000 og inneholder både et deltakelsesperspektiv og et beskyttelsesperspektiv: kvinner skal delta i, og ha innflytelse over, arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter. Resolusjonen anerkjenner på samme tid behovet for å beskytte kvinners menneskerettigheter i krig, og ser også disse som uløselig knyttet til gjenoppbyggingsprosessen og muligheten for varig fred. SR 1325 krever således full inkludering av kvinner i fredsprosesser og at kjønnsperspektivet skal være en integrert del av både fredsbyggende og konfliktforebyggende arbeid. Bare slik kan man oppnå varig fred.
SR 1325 - en helhetlig tilnærming til konfliktløsning
Det er nesten alltid utelukkende menn som sitter ved forhandlingsbordet etter en konflikt: menn som har stått på hver sin side av konflikten og menn som representerer statsapparatet eller er statsledere selv. Den fremforhandlede fredsavtalen vil dermed være på menns premisser og i liten grad representere kvinners interesser og behov. Mens mennene i stor grad har vært ute og deltatt aktivt i konflikten er kvinner ofte overlatt til å holde lokalsamfunnene sammen, og sitter dermed inne med informasjon som er helt nødvendig for å sikre fred og gjenoppbygging etter konflikt. SR 1325 er ikke ment som internasjonal likestillingslovgivning, men hevder noe enda mer radikalt: samfunnets, og lands, sikkerhet settes i fare om ikke kvinner inkluderes mer i konfliktforebygging og gjenoppbyggingsprosesser etter krig. Derfor må kvinner inkluderes i alle ledd – både som forebygger av konflikt og som deltaker i den politiske prosessen før og etter krig og konflikt.
Å tenke konfliktløsning og fredsbygging fra et kvinneperspektiv innebærer ofte å tenke bredere, og mer helhetlig. Istedenfor et ensidig fokus på nedrustning, avvæpning, grensetrekning og gjenoppbygging av infrastruktur, ønsker SR 1325 å fokusere på kvinner i lokalsamfunnene, og deres behov og kompetanse. Flere sykehus, tiltak mot å bekjempe HIV/AIDS, sikring av rent drikkevann, tiltak mot alkoholisme og vold mot kvinner er alle nødvendige for både konfliktforebygging og en varig gjenoppbygging etter krig. I tillegg rammer seksualisert vold og voldtekt som våpen i krig og konflikt i all hovedsak kvinner. Voldtekt som undertrykkelsesmekanisme i konflikt er, i tiden etter at SR 1325 ble vedtatt, i større grad blitt koblet opp mot spørsmål om konfliktforebygging og gjenoppbygging. I 2009 vedtok blant annet FNs Sikkerhetsråd resolusjon 1888 og 1889 som definerer voldtekt som krigsforbrytelser.
Anerkjennelsen av at kvinners behov og interesser skiller seg radikalt fra de sedvanlige aktørene i en fredsforhandlingsprosess var styrende for arbeidet fram mot vedtaket i Sikkerhetsrådet i 2000. Det er allikevel ingen automatikk i at høyere kvinnerepresentasjon ved forhandlingsbordet fører til en bedret livssituasjon for kvinner på bakkenivå, eller en bærekraftig fred. Ved å rekruttere høyt utdannede kvinner fra de øvre samfunnslag som forhandlingsledere og delegasjonsmedlemmer ved fredsforhandlinger risikerer man å reprodusere elite-tenkningen som allerede er implementert av menn. Det er dermed avgjørende for resolusjonens effektivitet at det finnes god forbindelse mellom kvinnene i beslutningsfora og kvinnene på grasrota. Her kommer et aktivt sivilsamfunn inn som tilrettelegger og brobygger mellom kvinner og det politiske beslutningsnivået. SR 1325 var nemlig ikke, som de fleste resolusjoner, et resultat av en intern prosess i FN, eller introdusert av et av de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. SR 1325 var derimot et resultat av standhaftig og utholdende lobbyvirksomhet fra sivilsamfunnet.
Få tegn til bedring
Til tross for gode intensjoner og mye skryt ser det allikevel ut til at de store resultatene av SR 1325 uteblir. UNIFEM rapporterer at bare 2,6 % av alle fredsforhandlinger har hatt kvinnelige forhandlingsledere, under 3 % av de som har undertegnet fredsavtaler er kvinner og at kvinner i tillegg kun har utgjort 7 % av de offisielle forhandlingsdelegasjonene knyttet til fredsforhandlinger. Situasjonen på bakken har heller ikke forandret seg nevneverdig: altfor mange kvinner i samfunn preget av konflikt er fortsatt ekskludert fra medbestemmelse og blir fortsatt systematisk utsatt for seksuelle overgrep og vold.
SR 1325 er et bindende dokument som krever at medlemslandene i FN utarbeider nasjonale handlingsplaner for implementering av resolusjonen. Kun 20 land har imidlertid gjort dette. Av disse igjen er de fleste handlingsplanene fra europeiske land som ikke er i konflikt. Disse landene bruker SR 1325 mest som et verktøy i utformingen av egen bistands- og utenrikspolitikk. Det er allikevel betegnende at land som er involvert i mekling i internasjonale konflikter i liten grad går foran med et godt eksempel og utnevner kvinnelige fredsmeklere.
SR 1325 står svakt også fordi det ikke finnes noen sanksjonsmuligheter overfor medlemsland som ikke følger opp intensjonene i resolusjonen. I 2010, ti år etter at den ble vedtatt, ble det utarbeidet konkrete indikatorer for å måle medlemslandenes oppfølging av SR 1325. Prosessen med å samle inn informasjon er imidlertid dyr og ressurskrevende. Kritikere vil i tillegg hevde at en type naming and shaming oppstår idet medlemslandenes ofte manglende oppfølging står svart på hvitt i årsrapportene til Sikkerhetsrådet. Mange vil hevde at utstrakt offentlighet rundt oppfølgingen av SR 1325 blant annet kan virke avskrekkende på land som vurderer å utarbeide handlingsplaner. Dette kan svekke resolusjonens gjennomslagskraft på lengre sikt.
Fredsprisen og SR 1325
Da det ble offentliggjort at Tawakkul Karman, Leymah Gbowee og Ellen Johnson Sirleaf hadde vunnet Nobels Fredspris for 2011 ble SR 1325 trukket fram som en viktig del av begrunnelsen. Lederen for Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, sa på komiteens pressekonferanse at SR 1325 understreker behovet for at kvinner blir aktører på lik linje med menn i fredsprosesser og fredsarbeid generelt:
– Vi kan ikke oppnå fred i verden før kvinner har de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle områder i samfunnet.
Tawakkul Karman er journalist og har i årevis kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet Jemen. Karman har vært en av lederne bak demonstrasjonene mot den sittende regjeringen som for alvor startet i 2007. Hun anses som en av de viktigste skikkelsene i den såkalte «arabiske våren». Karman gjør en viktig jobb for å synliggjøre kvinners rolle i framveksten av levedyktige demokratier i regionen.
Leymah Gbowee har vist hvordan kvinner på grasrotnivå kan endre en hel nasjons fremtid. Under borgerkrigen i Liberia samlet Gbowee kristne og muslimske kvinner i bevegelsen Women of Liberia Mass Action for Peace, og fikk sånn presset fram en fredsavtale med diktatoren Charles Taylor. På denne måten har Gbowee synliggjort hvordan kvinner er aktive pådrivere for endring i land der de tradisjonelle formene for konfliktløsning har spilt fallitt. Leymah Gbowee er også direktør for Women Peace and Security Africa.
Ellen Johnson Sirleaf er Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige president. Etter sin innsettelse i 2005 har hun systematisk jobbet med å virkeliggjøre SR 1325 i sitt arbeid med gjenoppbyggingen av Liberia etter borgerkrigen. Hun har sørget for stor kvinnelig rekruttering til politistyrken i landet og bevilget penger til omskolering av kvinnelige milits-soldater. Johnson Sirleaf har også opprettet egne etterforskningsenheter for seksualisert vold og har mange kvinnelige ministere i sin regjering. Liberia var i tillegg det første landet som innførte en handlingsplan for SR 1325.
I en artikkelserie på fire deler vil FOKUS sette søkelyset på FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 for Kvinner, fred og sikkerhet. I de neste artiklene vil vi se på hvordan det går når resolusjonen skal implementeres i forskjellige konfliktområder i verden.