Kom i fakkeltoget!
Samleside Nobels Fredspris 2011
I år er det FOKUS, Forum for kvinner og Utviklingsspørsmål som arrangerer toget sammen med Norges Fredsråd - paraplyorganisasjon for norske fredsorganisasjoner.
- Vi regner med at norske kvinner stiller kvinnesterke opp i en felles hyllest til tre fantastiske kvinner som virkelig har gitt ansikt til kvinner som endringsagenter i land i krig og konflikt, sier daglig leder i FOKUS, Gro Lindstad. Hun sier videre at årets pris til Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman er en stor anerkjennelse av det viktige arbeidet som gjøres av kvinner for å skape fred. Prisen fremhever samtidig viktigheten av å tydeliggjøre, gjennomføre og styrke FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325.
Etter årelang kamp og aktivt pådriverarbeid fra en samlet internasjonal kvinnebevegelse vedtok FNs sikkerhetsråd i 2000 resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det var første gang i FNs historie at Sikkerhetsrådet vedtok en resolusjon der kvinner ble anerkjent som aktive endringsagenter og ikke bare ofre for krig og konflikt. Målet med resolusjon 1325 er å øke kvinners deltagelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter, i tillegg til å styrke kvinners behov for beskyttelse og ivaretakelse av deres menneskerettigheter i konflikt- og postkonfliktsituasjoner. Denne resolusjonen krever full inkludering av kvinner i fredsprosesser gjennom inkluderingen av et kjønnsperspektiv i fredsbyggende arbeid før og etter en konflikt.
- I veldig mange tilfeller er det menn som fremforhandler freden og legger premissene for institusjonell gjenoppbygging i områder som har vært preget av krig og konflikt, sier Hedda Langemyr, daglig leder i Norges Fredsråd. Kvinner har en svært sentral posisjon i den sivile gjenoppbyggingen, men dette er et arbeid som ikke blir kreditert på samme måte som menns innsats, verken av maktinnehavere eller internasjonale bidragsytere.
Langemyr fastholder at kvinner må få en mer sentral plassering både i diplomatiet og på de strukturelle arenaene for fredsbygging, i tillegg til at den sivile innsatsen kvinner gjør i langt større grad anerkjennes. Alt dette bærer fredsprisen med seg et håp om.
Resolusjon 1325 er først og fremst sivilsamfunnets fortjeneste og sivilsamfunnets resolusjon. Det er blant kvinnene på grasrota og i deres ofte uformelle nettverk at holdninger dannes og kunnskap utvikles og utveksles. Samspillet mellom lokale kvinnegrupper og internasjonale organisasjoner som FOKUS er uhyre viktig. Den internasjonale kvinnebevegelsen kan tilføre sin kunnskap, solidaritet og midler, men det er de modige, lokale kvinnenes eget arbeid som er det aller viktigste når freden skal vinnes. Ved hjelp av SR 1325 har man fått noen globale regler for hvilke rettigheter kvinner har og hvordan fredsavtaler etter hvert ikke bare omtaler menns og kvinner forskjellige behov i freds- og forsoningsprosesser, men også tar med deres forskjellige perspektiver og prioriteringer.
- Det er fremdeles mye ugjort arbeid på dette feltet, men vi ser klare fremskritt, sier Gro Lindstad. Årets fredspris er et gledelig eksempel på hvilken verdens mest prestisjetunge fredspris kan være med å løfte dette arbeidet internasjonalt. Det har gang på gang vist seg at uten kvinners deltakelse er det vanskelig å skape en bærekraftig fred.
Årets prisvinnere
Alle årets tre nobelprisvinnere har brukt intensjonene i FNs resolusjon 1325 i sitt arbeid. Ellen Johnson Sirleaf var den første statslederen som aktivt tok resolusjonen i bruk i gjenoppbyggingen av det krigsherjede Liberia. Hennes administrasjon har styrket kvinners rettigheter innenfor alle områder, blant annet gjennom lovverk som ivaretar kvinners verdighet og slår ned på kriminelle handlinger særlig kvinner utsettes for. Johnson har blant annet opprettet en spesialenhet i politiet som arbeider med å etterforske seksualisert vold etter borgerkrigen i landet.
Grasrotaktivisten Leymah Gbowee fra samme land mobiliserte liberiske kvinner i kampen mot krig og terror gjennom ikke-voldelige aksjoner på en så effektiv måte at diktatoren Charles Taylor ble tvunget til forhandlingsbordet for deretter å bli tvunget til å gå av. Gbowees historie om kvinners kamp og mobilisering uten våpen i hånd har blitt til dokumentarfilmen «Pray the devil back to hell», en film som har gått sin seiersgang verden over.
- Denne kvinnen er et spesielt godt eksempel på hva ikke-voldelig, sivil motstand og endringsvilje kan føre til og Gbowee er i så måte den som klarest faller innenfor kriteriene av hva Nobel i sin tid ønsket å vektlegge, hevder Hedda Langemyr.
Jemenittiske Tawakkol Karman har i likhet med Gbowee mobilisert kvinner på grasrotnivå. Hun grunnla menneskerettighetsgruppen Kvinnelige journalister uten lenker i 2005. Kvinnene har hatt en nøkkelrolle i opprøret mot president Ali Abdullah Salehs autoritære regime. Inspirert av nobelprisen til Karman tar nå langt flere kvinner enn tidligere til gatene i Jemen for å være med i protesten. 26. oktober i år brant kvinnene sine slør i protest mot det brutale regimet til president Saleh.
Karmans mål er å skape en ikke-voldelig revolusjon gjennom folkelig motstand etter mønster fra Egypt. Hennes klare, fredelige linje har fått kvinnene ut i gatene for å protestere mot det voldelige regimets overgrep.
- Vi er godt fornøyde med årets Fredspris, sier Hedda Langemyr og Gro Lindstad. Alle de tre prisvinnere representerer på ulike måter ikke-voldelig fredsarbeid, demokrati, ytringsfrihet, og betydningen av kvinners deltagelse i samfunnslivet. Prisen er imidlertid også en pris for sivilsamfunnets innsats og for fredsbevegelsen verden over. Det er mange år siden prisen har blitt tildelt vinnere som i like høy grad representerer det Nobels testamente forfekter viktigheten av. Denne prisen gir dermed også håp om at fremtidige utdelinger på samme måte vil være mer i tråd med de intensjonene Nobel hadde med prisen, avslutter Langemyr og Lindstad.
Denne kronikken ble publisert i Dagsavisens Nye Meninger 2. november 2011.