Den indiske filmskaperen Ananya Chakraborti er i Oslo, og snakker engasjert om filmprosjektene sine. Hun skaper filmer som ligger langt fra det vi ofte forbinder med indisk film, nemlig Bollywood med sine fargerike, romantiske filmer. Ananya skaper noe helt annet. Hun lager vakre dokumentarfilmer som handler om alvorlige samfunnsproblemer, og i særdeleshet om jenter som er offer for menneskehandel.
Ananyas filmer er vist over store deler av verden, hun har fått priser og utmerkelser for sitt uredde arbeid både i USA og i hjemlandet India.
Det er interessant å se hvordan filmene mine oppfattes forskjellig i forskjellige land, sier hun. Mens man i de skandinaviske landene i stor grad har gitt meg tilbakemeldinger på filmenes estetikk, og hvordan det er mulig å fremstille et så vanskelig og alvorlig tema på en så vakker måte, er reaksjonene i mitt hjemland India i langt større grad vært knyttet til tematikken, flere har erkjent at trafficking er et reelt samfunnsproblem, og jeg tror filmene også har hatt stor betydning i lokalmiljøer der mange av jentene i filmen kommer fra, forklarer Ananya.
Hvordan lager man dokumentarfilm om trafficking?
- Jeg har i mange år samarbeidet med Sanlaap-stiftelsen i Kolkata som driver mottakshjem for unge jenter som reddes ut av prostitusjon. Det var forresten på Sanlaap at jeg fant assistenten min. Hennes historie er ganske illustrerende på hvordan en del av traffickingen foregår.
Kagels historie
Kagel var bare fire år gammel da det hendte. Hun hadde lurt seg til å være hjemme fra skolen den dagen, og lekte på fortauet. Da kom det to damer bort til henne og spurte om veien til en butikk. Kagel forklarte dem, men de ville hun skulle følge dem. Da de kom frem var det ikke den butikken de skulle finne men en annen. På den måten lurte de Kagel med seg ut i storbyen Delhi, til hun ikke kunne finne veien hjem. Hun begynte å gråte, og de tok henne med til et hus der det bodde flere «foreldreløse» småjenter. Her begynte «oppdragelsen» til et liv som sex-arbeider. Jentene ble fra tidlig alder tvunget til å sitte inne på «gjesterom» for å se hva de større jentene gjorde med kundene. De ble også tvunget til å se på pornografiske filmer. Kagel var heldig, hun ble
reddet ut av bordellet før hun hadde hatt sin debut med mannlige kunder. Da var hun 13 år. Mange av de andre jentene var ikke så heldige. Prisen for en jomfru er høy, og flere jenter har blitt solgt til rike arabere, og forsvunnet. Men Kagel kom til Sanlaap og fikk skolegang.
- Kagel er en svært intelligent jente, og om hun hadde hatt de riktige mulighetene i livet sitt ville hun ha kommet svært langt. Som min assistent er hun av uvurderlig betydning. Hun snakker med jentene, hun vet hva hun skal si og hvordan hun skal legge det frem for at vi skal få frem deres historie, forklarer Ananya, og legger til – å tenke på at en så intelligent og flott jente som henne kunne endt opp som sex-arbeider er helt forferdelig.
Understanding Trafficking
Filmen «Understanding trafficking» har vekket internasjonal annerkjennelse, og har mottatt flere utmerkelser. I oktober 2011 ble den vis på Film fra sør festivalen her i Oslo. «Understanding trafficking» er kortversjonen av filmen «No Mans land» som omhandler prostitusjonsrutene inn i India fra landene rundt. Reaksjonene på filmen har vært overveldende positive, noe tildeling av priser og forespørsler fra filmfestivaler verden over viser med stor tydelighet.
Hva var det som fikk TV-journalisten og filmskaperen til å interessere seg for menneskehandel?
- Jeg har besøkt de områdene i Kashmir der mye av menneskehandelen til India skjer. Hver eneste måned kommer det over 500 jenter til India gjennom den østlige korridoren. Dette er fattige jenter som kommer fra Nepal og Bangladesh i all hovedsak. Dette er
jenter og unge kvinner som er lurt med løfte om jobb i fabrikker, jenter som er solgt av familiemedlemmer, jenter som er bortført og jenter som er solgt inn i slaveekteskap, forklarer Ananya.
- Det å redde jentene bort fra bordeller og umenneskelige forhold er en ting, sier Ananya. Men det virkelige arbeidet starter etter at de har kommet til senteret. Hva kan vi gjøre for å reintegrere jentene? Mange av dem er tungt traumatisert, mange vet knapt hvor de kommer fra, fordi de var så unge da de ble bortført, og enda fler er ikke velkommen hjem igjen – de har bragt skam over familien og landsbyen. I tillegg kommer den behandlingen de har fått av politiet da de ble reddet ut av bordellene. Politiet har ofte vist en total mangel på sensitivitet i forhold til jentene, og de mange føler seg dobbelt traumatisert, forklarer hun. Det de alle har felles er et enormt sinne og raseri. Derfor er det viktige første skrittet å normalisere dem. Sanlaap driver mange former for terapi blant annet gjennom dans og nå i det siste har de også begynt med fotball som terapi.
Fotballfilm
Ananya er allerede i gang med et nytt filmprosjekt om fotballjentene.
- Fotball er genialt i forhold til sinnemestring. Mange av dem kan være ganske aggressive. Vi fortalte dem at de skulle se på ballen som overgriperen eller den som hadde solgt dem inn i sex-slaveriet og sparke hardt. Mange av dem har faktisk blitt gode fotballspillere, samtidig som de har fått ut og kvittet seg med mye av aggresjonen, sier Ananya.
Fotball handler også om lagspill og mestring. Dette er viktige elementer i rehabiliteringen. Ananya kan fortelle om en fotballkamp jentene skulle spille mot et fotballag fra Kolkatas kvinnelige politikorps. Ingen trodde de urutinerte unge jentene ville ha en sjanse mot gjennomtrente politikvinner. Vi taper sikkert med åtte eller ti mål, sa de. Men kampen kom og jentene gjorde en formidabel laginnsats. Kampen endte 0-0. Seierslykken hos jentene var enorm! Nå håper de å kunne komme til Norway Cup som jentelag neste år.
Men, om jentene trives på Sanlaap og blir fungerende tenåringsjenter igjen er reintegreringen i deres egne lokalsamfunn ofte svært vanskelig.
- I svært mange tilfeller vil hverken familien eller lokalsamfunnet vite av disse jentene når de kommer tilbake. Husk mange er solgt inn i slaveekteskap av sin egen familie, sier Ananya.
Ananya har reist rundt i landsbyer der jenter har blitt solgt inn i prostitusjon og vist filmen. Hun har også laget noen korte filmer på ett minutt som tar opp viktige tema som at foreldrene må være skeptiske til menn som kommer utenfra og som vil gifte seg med døtrene deres uten medgift. Selv om medgift offisielt er forbudt i India og selv om jenter selv offisielt har rett til å velge sin ektemann, er det ikke sånn det skjer i praksis. Arbeidet har båret frukter, flere lokalsamfunn som tidligere har avvist og isolert de som har overlevd et liv som sex-slaver har begynt å akseptere dem når de kommer tilbake.
- Når vi har vist filmen rundt i landsbyer har vi opplevd mye positivt. Mange erkjenner at de ser på trafficking på en annen måte etter at de har sett filmen. Ting begynner å endre seg, noen mennesker begynner å tenke på en annen måte, små skritt – ja vel, men ting er i ferd med å endre seg-. Vi må bare ha tålmodighet. Endringer skjer ikke over natten avslutter, Ananya Chakraborti.