Kom i fakkeltoget!
Samleside Nobels Fredspris 2011
Nobels Fredspris Spesial: artikkelserie om Sikkerhetsresolusjon 1325
Denne måneden møtes NATO-land, øvrige representanter fra det internasjonale samfunnet, donor-land og representanter for de afghanske myndighetene i Bonn for å diskutere landets framtid. Det er ti år siden den NATO-ledede invasjonen startet, og knapt tre år til den internasjonale, militære tilstedeværelsen etter planen skal avsluttes. Til tross for at kampen for kvinners rettigheter har utgjort en stor del av argumentasjonen for den internasjonale tilstedeværelsen i landet, er det en del som gjenstår før afghanske kvinner kan delta likeverdig i landets politiske beslutningsprosesser. Nyheten om at 13 av de totalt 40 medlemmene av den offisielle, afghanske delegasjonen til Bonn-konferansen er kvinner, står i skarp kontrast til det forrige toppmøtet om Afghanistan i London i fjor. Her var det ingen kvinner inkludert i den offisielle, afghanske delegasjonen.
Konferansen i Bonn vil fokusere på tre hovedtemaer: Overføring av sikkerhetsansvar fra internasjonale styrker til afghansk militær- og politistyrker, forhandlinger om en eventuell fredsavtale med Taliban, og Afghanistans forhold til det internasjonale samfunnet og nabolandene etter 2014. 33 % kvinner i forhandlingsdelegasjonen vil forhåpentligvis resultere i nye perspektiver på landets sikkerhetsutfordringer, og gir i tillegg FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (SR 1325) om Kvinner, fred og sikkerhet fornyet relevans.
Bort fra offerrollen
SR 1325 ble vedtatt i 2000 og tok for første gang opp kvinners rolle i krig, konflikt og i fredsbyggende arbeid som et spørsmål om internasjonal sikkerhet. Kvinner ble nå anerkjent som ressurs; uløselig knyttet til konfliktløsning og bærekraftig fred, og ikke lenger bare ansett som ofre i krig eller regnet som «spesielt utsatte» i konfliktsituasjoner.
Resolusjonen ble enstemmig vedtatt i Sikkerhetsrådet og inneholder både et deltakelsesperspektiv og et beskyttelsesperspektiv: Kvinner skal delta i, og ha innflytelse over, arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter. Resolusjonen anerkjenner på samme tid behovet for å beskytte kvinners menneskerettigheter i krig, og ser også disse som uløselig knyttet til gjenoppbyggingsprosessen og muligheten for varig fred. SR 1325 krever således full inkludering av kvinner i fredsprosesser og at kjønnsperspektivet skal være en integrert del av både fredsbyggende og konfliktforebyggende arbeid.
Ifølge TrustLaw Women er Afghanistan imidlertid verdens farligste land å bo i for kvinner og jenter. Det finnes mange eksempler på at afghanske kvinner som påtar seg politiske verv eller engasjerer seg aktivt i fredsbyggingsprosessen blir utsatt for trakassering og drapstrusler. Flere av disse er blitt drept. Tradisjonsbaserte, patriarkalske strukturer hindrer kvinner i å gjøre grunnleggende ting som å bevege seg rundt i nærområdet sitt på egenhånd, og begrenser mulighetene deres for å ta selvstendige avgjørelser, fri for menns påvirkning.
Kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan
I mangel av en nasjonal handlingsplan for SR 1325 har Afghan Women’s Network (AWN) skrevet rapporten «UN SCR 1325 – Implementation in Afghanistan» (2011) som dokumenterer situasjonen for kvinners politiske deltakelse og rolle i fredsbygging siden 2001.
På det formelle, politiske planet har det afghanske underhuset 28 % kvinnelige representanter. Allikevel dokumenterer AWN at mange av disse ofte er kontrollert av mannlige parlamentsmedlemmer, eller viser seg å være konene til krigsherrer. Det foregår systematisk diskriminering av aktive, kvinnelige politikere, og kvinner som deltar i samfunnsdebatten mottar ofte drapstrusler og i noen tilfeller blir de utsatt for attentater. 20 % av den Kabul-baserte statsadministrasjonen består av kvinner, men kvinner er i svært liten grad representert i offentlig forvaltning i provinsene. Når det gjelder delen av SR 1325 som forholder seg til kvinners særlige rett til beskyttelse i konfliktsituasjoner, er bildet også nedslående. Kvinner er svært utsatt for vold i hjemmet og straffefriheten for vold mot kvinner florerer. AWN rapporterer blant annet at voldtekt ikke resulterer i fengselsstraff med mindre fire vitner kan bekrefte overgrepet. Oftest blir kvinner utsatt for voldtekt selv fengslet, angivelig for å ha krenket familiens, og ektemannens, ære.
Opp mot møtet i Bonn har AWN jobbet for minst 25 % kvinnerepresentasjon, og sender selv ti uavhengige observatører som skal ha møter med offisielle representanter for den internasjonale innsatsen i landet, regionale partnere og internasjonal media.
Tydelige krav
Før konferansen i Bonn synes få av nøkkelaktørene å være i stand til å bli enige om noe. Store spørsmål som for eksempel mulige fredssamtaler med Taliban og bekjempelse av den enorme statlige korrupsjonen står fortsatt uavklart. AWN har imidlertid på sin side utarbeidet et usedvanlig samstemt, tydelig og politisk slagkraftig posisjonsnotat til Bonn-konferansen.
Lederen for AWN, Afifa Azim, deltok nylig på en konferanse i Oslo i regi av Afghanistankomiteen i Norge. Her fortalte hun at posisjonsnotatet «Afghan Women: Towards Bonn and Beyond» er utformet på bakgrunn av en omfattende konsultasjonsprosess av bortimot 5 000 kvinner både på landsbygda og i byene. Hun understreket at:
”Afghan Women have the right, the capacity, and the desire to participate in crafting Afghanistan’s future, defining the terms of transition, and shaping the peace process (…) any roadmap for economic development, peace, stability and security will not achieve its vision if it does not explicitly address women’s inclusion and participation”.
Ifølge posisjonsnotatet er et av hovedpunktene i dokumentet sikkerhetsutfordringene etter at de internasjonale styrkene trekker seg ut i 2014. Kvinnelige fredsorganisasjoner og aktivister kjenner de afghanske lokalsamfunnene bedre enn både NATO-soldatene og de nasjonale sikkerhetsstyrkene, og er dermed bedre skikket til å uttale seg om mulige løsninger. For å sikre kvinners mulighet for å gjøre nettopp dette fremhever dokumentet spesielt behovet for å beskytte kvinner i offentlige og politiske verv: ”The protection of women leaders who assume enormous risk by defending women’s rights in the public sphere must be a priority”.
Når det gjelder den faktiske fredsbyggingsprosessen fokuserer AWN på forsoning blant afghanerne og varig reintegrering av opprørssoldater i det afghanske samfunnet. For å sikre at tidligere opprørere ikke vender tilbake til kampen mot sentralregjeringen foreslår AWN å overføre økonomisk kompensasjon og assistanse til opprørerens familie, ikke som i dag direkte til soldaten. Slik vil reintegreringen i høyere grad både ansvarliggjøre soldaten og gi positive ringvirkninger i hans nærmeste familie.
AWN krever reell inkludering av kvinner og sivilsamfunnsaktører i utarbeidelse og implementering av målbare sikkerhetsindikatorer. Nettverket oppfordrer til en åpen, nasjonal dialog hvor alle afghanere får ta del i spørsmål knyttet til sosial og politisk rettferdighet, forsoningsarbeid og kvinne- og menneskerettigheter. AWN tar også til orde for opprettelsen av en sannhetskommisjon som skal dokumentere menneskerettighetsbrudd de siste 30 årene. Nettverket krever videre at fredsforhandlinger med Taliban ikke skal gå på bekostning av kvinners hardt tilkjempede rettigheter. Bistand fra det internasjonale samfunnet i årene etter 2014 skal ha en klar kjønnsprofil der kvinners aktive rolle i offentlige, sosiale og politiske fora skal ivaretas og fremmes.
FOKUS som pådriver
Da Afifa Azim gjestet Norge var det fremdeles usikkert om den offisielle afghanske delegasjonen ville inkludere kvinner. FOKUS har gjentatte ganger framført krav om kvinnedeltakelse overfor norske myndigheter, og i følge utenriksminister Jonas Gahr Støre har Norge tatt opp spørsmålet med Afghanistans regjering både bilateralt og som felles nordisk sak.
Første delseier kan imidlertid innkasseres allerede, og videre gjenstår det å se i hvilken grad delegatene makter å påvirke drøftingene og beslutningene som skal tas. Møtet begynner i Bonn 5. desember.
I en artikkelserie på fire deler setter FOKUS søkelyset på FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 for Kvinner, fred og sikkerhet. Dette er del tre i serien.