Sivilt samfunn har etter hvert fått slippe til i prosessen med å utvikle mer effektive bistandsmekanismer og under høynivåmøtet i Accra i 2008 var kvinnene aktivt tilstede. Dermed fikk man også aksept for at prinsipper om likestilling, bærekraftig miljø og menneskerettigheter er hjørnesteiner i arbeidet med å skape utvikling og at all bistandspolitikk som utformes må ta hensyn til dette.
Selv om man i Accra lyktes med å få aksept for likestilling mellom kjønnene som en sentral forutsetning for utvikling, så er de inngåtte forpliktelsene om å sikre kvinners rettigheter i liten grad målbare. Dette kan tyde på en manglende politisk vilje hos både donorer, mottakerland og multilaterale institusjoner til virkelig å gjøre kvinners situasjon til et prioritert område i arbeidet med bistandseffektivitet.
Accra Agenda for Action erkjenner også at det er et behov for å hente inn data og statistikk som skiller på kjønn og som spesifikt viser endring for kvinner, men uten at det ble satt av midler til dette formålet.
Det som telles teller
I etterkant av møtet i Accra, utarbeidet OECD DAC Guiding Principles for Aid Effectiveness, Gender Equality and Women’s Empowerment. Her ble det satt opp retningslinjer for inkludering av kjønn og likestilling knyttet til hvert av de fem hovedpunktene i Paris-erklæringen; eierskap, følge nasjonale planer, harmonisering, resultatorientering og gjensidig ansvar.
The DAC Network on Gender Equality har også gjort en innsats for å hente inn kjønnsspesifikke data. I forbindelse med 2011 Survey on Monitoring the Paris Declaration ble det utviklet en egen modul for å inkludere likestilling som en dimensjon i evalueringen. Dessverre var det frivillig om landene ville inkludere modulen i sin rapportering og kun 24 av landene valgte å gjøre dette.
Funnene viste at samtlige av de 24 landene har nasjonale utviklingsstrategier hvor likestilling mellom kjønnene er plassert som et ”cross cutting” tema og halvparten av landene har identifisert egne mål for likestilling, men bare et fåtall av landene har satt av midler på budsjettet for å nå disse. Når det gjelder donorene, så tar de for så vidt hensyn til partnerlandenes prioriteringer på tematikken, men de har i liten grad bevilget tilstrekkelig med verken menneskelige eller økonomiske ressurser til å kunne følge opp de forpliktelsene som både donorer og partnere har påtatt seg når det gjelder å sikre kvinners rettigheter. I 16 av de 24 landene foregår det dialoger mellom landene selv og deres donorer knyttet til bistandseffektivitet og bare 8 av disse landene oppgav at likestilling til en viss grad blir tatt opp i disse samtalene.
Dessverre viste gjennomgangen av de 24 landene at kjønnsspesifikke data og statistikk svært sjeldent blir hentet inn og bare i begrenset grad blir brukt som grunnlagsmateriale i beslutningsprosesser. Når denne typen data en sjelden gang er med på å danne utgangspunktet for diskusjoner og vedtak, så fører dette til et økt fokus på budsjettbevilgninger for likestilling og kvinners rettigheter. Et annet funn er at donorene gjerne benytter seg av kjønnsspesifikke data når de finnes, men at de i liten grad er villige til å støtte innsamlingen av denne type statistikk.
Når man de fattigste?
Hensikten med Paris-erklæringen er mer effektiv bistand og hensikten med mer effektiv bistand er reduksjon av fattigdom og ulikheter. Har man så lyktes med å nå verdens fattigste, hvor vi vet at kvinner utgjør 70 prosent?
Bistand er selvsagt bare én av flere faktorer i arbeidet for å skape utvikling. Men i rapporten ”The Evaluation of the Paris Declaration – Phase 2” som ble lagt fram tidligere i høst, spør man om implementeringen av Paris-erklæringen har bidratt til at landene i større grad enn tidligere har prioritert behovene til de aller fattigste menneskene. Et av hovedfunnene i rapporten er at det dessverre for de fleste landenes del har vært liten progresjon når det gjelder å sette fokus på verdens fattigste og at dette i særlig grad rammer kvinner og jenter.
Hvorvidt man velger å prioritere denne gruppen avhenger i all hovedsak av politisk vilje – eller mangelen på dette – til å gjøre noe med de grunnleggende forholdene som har skapt ulikhet og eksklusjon. Et eksempel som trekkes fram er Afghanistan, hvor både myndigheter og donorer kritiseres for begrenset respons på kvinner og jenters behov. Bistandsreformer har hatt begrenset betydning. Samtidig peker flere av landene på manglende data og utprøvde metoder for å nå bestemte målgrupper, som kvinner og jenter, som betydelige begrensninger i arbeidet med å nå disse utestengte gruppene.
Kvinneorganisasjonenes krav for Busan 2011
Basert på de manglene som vi ser i de eksisterende avtaledokumentene og med utgangspunkt i de utfordringene vi ser ligger foran oss, har feminister og representanter fra kvinneorganisasjoner over hele verden gått sammen om krav og konkrete anbefalinger for å få på plass endringer i den internasjonale bistandsarkitekturen i Busan. I juni ble The International Women’s Organizations Consultation on development Cooperation, Women’s Rights and Gender Equality avholdt i Brussel. FOKUS var til stede på møtet og har også sluttet seg til kravene som er blitt utarbeidet i etterkant:
1. Alle nye rammeverk for utviklingssamarbeid som man skal enes om i Busan, må være basert på menneskerettighetene, inkludert kvinners rettigheter.
2. Et demokratisk utviklingssamarbeid må ha FN som basis. Et etablert system for likestilling og kvinners rettigheter finnes allerede i FN.
3. Bistandseffektivitet krever demokratisk eierskap av kvinner og meningsfull og systematisk deltakelse av sivilt samfunn, særlig av kvinne- og feministorganisasjoner.
4. Flere evalueringssystemer for kvinners rettigheter og likestilling må på plass, og eksisterende overvåkningsmekanismer må forbedres.
5. Finansiering for utvikling: Likestilling og kvinners rettigheter må handle om mer enn mainstreaming.
6. Utviklingssamarbeid og bistand til land som befinner seg i konflikt eller post-konfliktsituasjoner må anerkjenne de innvirkningene som konflikt har på kvinners liv og rettigheter.