Overlappende, pluralistiske rettssystemer
Flere ulike rettsordener kan eksistere innenfor en og samme stat på samme tid. Noen er basert på religion, etnisitet eller språk, noen er statlig anerkjent mens andre ikke er det. I følgeProgress of the World’s Women-rapporten som ble utgitt i juli i år må en likevel unngå å diskutere pluralistiske rettssystemer som motsetninger. I virkeligheten er linjene uskarpe og overlappende, og for å kunne gjøre fremskritt, som for eksempel å styrke kvinners rettigheter i rettssystemet, må det forhandles i rommene mellom de statlige og ikke-statlige rettsordenene.
Grovt sett kan en snakke om tre ulike typer for rettssystempluralisme. For det første kan ulike rettsordener eksistere parallelt med rettsstaten uten formelt sett å være anerkjent eller sanksjonert. Eksempler på dette er uformelle landsbyforsamlinger, lokale konfliktløsningsmekanismer oppfunnet av menn med innflytelse (Afghanistan, Pakistan), gatekomiteer (Brasil) og vannforvaltningsorganer (Tanzania).
Den andre typen av rettssystempluralisme er når statens rettsorden er pluralistisk. Denne typen tar ulike former i ulike land. I Midtøsten, sørlige Asia og deler av sør-øst Asia kan en type problemer behandles under ulike lover avhengig av religiøsitet og etnisitet. I Indonesia er det for eksempel seks offisielle religioner, og staten anerkjenner ulike reguleringer i forhold til ekteskap og skilsmisse for hver av dem.
For det tredje kan det etableres kvasi-statlige rettsordener, eller ikke-statlige rettsordener kan innlemmes i Staten. Mange afrikanske land har for eksempel gjennom desentralisering nedsatt lokale makthavere som et laveste trinn på den statlige rettsordenen.
Ulike rettsordener eksisterer i Nord så vel som i Sør, og det viser seg at majoriteten av befolkningen både foretrekker å benytte seg av, og faktisk benytter seg av, slike systemer som er noe, eller fullstendig, utenfor Statens kontroll.
Problemet, hevdes det i Progress-rapporten, er at denne preferansen muligens reflekterer mangelen på valg, særlig for de fattige og kvinner. Sosiale og institusjonelle barrierer hindrer nemlig mange i å benytte seg av det formelle, statlige rettssystemet, og dermed blir andre rettsordener den eneste veien å gå.
Å forstå og anerkjenne at det faktisk finnes ulike rettssystemer er et viktig trekk når en skal evaluere kvinners tilgang til rettferdighet der det formelle statssystemet ikke strekker til. Samtidig er det viktig å legge merke til barrierene som pluralistiske rettssystemer også kan skape.
Progress-rapporten fremsetter særlig tre ulike utfordringer for kvinners rettigheter som pluralistiske rettsordener kan bidra til: diskriminerende ikke-statlige lover og statlig anerkjente identitetsbaserte lover; kjønnsspesifikke praktiske barrierer; og utfordringer ved å endre og reformere pluralistiske rettssystemer.
Diskriminerende lover
Staten har ansvar for at menneskerettighetsstandarder etterleves innenfor alle rettsordener, anerkjent eller ikke. Til tross for at stater er forpliktet gjennom internasjonale avtaler, eksisterer ulike former for diskriminering i rettssystemene. Minst tretti land har lagt ned reservasjoner mot punkter i FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW) som omhandler like rettigheter i ekteskapet og familien. Særlig systemer basert på spesifikke forståelser av religion eller etnisk identitet inneholder bestemmelser som diskriminerer kvinner, og i likhet med alle rettssystemer har de en tendens til å tjene interessene til de som allerede sitter ved makten og som også har autoritet til å forme lovene.
Mangel på likestilling kommer til syne i pluralistiske rettsordener ved at familielover ofte inneholder ulike bestemmelser basert på kjønn, rettssystemer basert på religion mangler ofte bestemmelser mot kjønnsbasert vold, og for det tredje kan prosedyrene i pluralistiske loveordener være forutinntatte mot kvinner.
Familierettslige lover som omhandler ekteskap, skilsmisse, foreldrerett og eiendom havner ofte i hendene på pluralistiske rettsordener. I mange land er lovene på disse områdene basert på religion og kultur som begrenser kvinners rettigheter. For mange ikke-statlige rettssystemer er ikke målet individuell oppreisning, men å bevare fred og harmoni. Dette fører til vedvarende diskriminering mot kvinner som nektes sine rettigheter.
CEDAW-komiteen, internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og sivilt samfunn forsøker å utfordre diskriminerende familielover. Mange rettsordener, anerkjent av staten eller ikke, kriminaliserer ikke vold mot kvinner. Ofte blir det som er sett på som privat anliggende stilltiende akseptert som en naturlig del av kjønnsrelasjoner.
Praktiske barrierer
Eksistensen av pluralistiske rettssystemer kan i seg selv skape barrierer ved at kvinner lett kan “falle mellom to stoler” i mangfoldet av overlappende systemer. Systemer som baserer seg på identitet eller religion fører til at kvinner som ikke tilhører statsanerkjente identitetsgrupper mangler mulighet til oppreisning, for eksempel hvis hun har inngått ekteskap på tvers av samfunnets “aksept”.
Forvirring rundt hvilken rettslig instans som har det juridiske ansvaret har også vært et problem i USA. Mangel på samhandling mellom føderal-, statlig- og stammerettslige instanser førte til at kriminalitet begått av ikke-innfødte amerikanere på indianernes reservater gikk ustraffet hen, og også de høye ratene av voldtekt av innfødte amerikanske kvinner har blitt tilskrevet denne autoritetsforvirringen. Ansvarsklarering og koordinasjon mellom de ulike rettsinstansene ble forsøkt forbedret gjennom Tribal Law and Order Act, 2010.
Endring er vanskelig…
Pluralistiske rettssystemer kan være vanskelig å endre fordi rettsordener er flettet sammen med politisk identitet, noe som gjør reformer omstridt, og fordi kompleksiteten av pluralistiske rettsordener gjør endring praktisk vanskelig. For det tredje, hvis en rettsordenen er anerkjent av staten kan det være vanskeligere å få til reformer. Land, som for eksempel Kenya, har erklært at deler av rettsordener som ikke er i tråd med landets øvrige bestemmelser, blant annet angående likestilling, er ugyldige. Dessverre velger mange stater motsatt prosedyre, og regelverk basert på religion og etnisitet blir ”frosset” og umulige å gripe fatt i.
… men ikke umulig
Reformer og endringer tar tid, men er ikke umulig. Ved at grunnlover garanterer likestilling, og ved ratifisering av CEDAW, har stater signalisert vilje til å sikre at kvinner kan oppnå rettferdighet uavhengig av eksisterende rettssystemer. Kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner benytter seg av slike avtaler i sitt arbeid, og kan med dette adressere flere normer og rettsordener på samme tid. Det finnes flere eksempler på organisasjoner som har tilpasset internasjonale menneskerettighetsstandarder til pluralistiske rettspraksiser, og lyktes.
I Papua New Guinea har UNICEF siden 2007 arrangert treningsprogrammer i jus for lokale rettsutøvere, kvinner og domstoler i landsbyer. Landsbydomstolene er statlig anerkjent juridiske autoriteter, men er ledet av lansbymenn som løser konflikter i tråd med lokale skikker. Gjennom menneskerettighetsopplæring har folk fått mulighet til å forstå og kreve sine rettigheter, og kvinner har nå blitt akseptert som domstolsansatte og kan spille en aktiv rolle i domstolsavgjørelsene.
Guatemala
Med midler fra Norad støtter FOKUS flere prosjekter i Guatemala som søker å styrke kvinnenes tilgang til sine juridiske rettigheter.
Til tross for en relativ progressiv grunnlov og lovgivning, og til tross for at landet har ratifisert CEDAW, er kvinners tilgang til rettssystemet i Guatemala svært svak på grunn av lammelsen som rammer de ansvarlige institusjonene. Politiet og domstolene er svært fordomsfulle mot kvinner, og deltar i å reprodusere dominerende patriarkalske verdier. Disse institusjonene er også infiltrert av militære strukturer og kriminelle organisasjoner som hindrer etterforskning og straff av kriminelle handlinger, spesielt de begått mot kvinner. Dette gjør det ekstremt farlig for det sivile samfunn å engasjere seg aktivt i kampen for kvinners juridisk beskyttelse.
Rundt 60 prosent av Guatemalas befolking er urfolk. Problemer som oppstår urfolkssamfunnene når ofte aldri det formelle rettssystemet. Gitt avstanden til makten og den historiske erfaringen av rasediskriminering velger mange urfolk å løse konflikter innenfor sine egne kriterier og standarder. Dessverre er tradisjonelle mekanismer ofte like kvinnefiendtlig som det statlige systemet.
Den juridiske integreringen av tradisjonelle former for konfliktløsning har vært vanskelig på grunn av rasediskrimineringen mot urfolk. Dette har resultert i at de to systemene eksisterer samtidig, dog helt adskilt. Noen mener at tilgang til rettferdighet for urfolk også omfatter retten til å bestemme hvilket rettssystem man skal henvende seg til, mens andre insisterer på at staten burde ha monopol på alt som er jusanliggende. I alle fall må urfolkskvinner i Guatemala kjempe to kamper samtidig: en mot statens rasediskriminering og den andre mot machismo i sitt eget samfunn.
FOKUS sitt arbeid i Guatemala er todelt. Gjennom våre partnere støtter vi spredning av kunnskap om kvinners demokratiske og juridiske rettigheter på ulike urfolksspråk for så å styrke kvinners lederskap på landsbygda og involvere dem i beslutningsprosesser lokalt og nasjonalt. I tillegg jobber våre partnere for å redusere straffefriheten for seksualisert vold og diskriminering mot sårbare kvinnegrupper i Guatemala gjennom å bringe voldtektssaker for (det statlige) rettssystemet for å ansvarliggjøre staten og straffe overgriperne.
Likestilling må mainstreames
For at rettssystemer skal kunne fungere for kvinner må regjeringer, statsansatte og internasjonale organisasjoner få et bredere perspektiv som gjenkjenner samspillet og interaksjonene mellom overlappende rettssystemer, deres relasjon til makt og hvordan folk navigerer mellom dem.
Rettsordener, særlig de som er basert på religion og etnisitet, inneholder ofte elementer av kvinnediskriminering. Barrierene som kvinner møter i et formelt rettssystem er mange, men komplekse systemer som opererer side ved side og overlapper hverandre kan forverre utfordringene.
Men til tross for utfordringene demonstrerer organisasjoner og regjeringer over hele verden at kvinners rettigheter kan beskyttes samtidig som ulike kulturer får utfolde seg. Selv om kulturelle praksiser kan være diskriminerende finnes det mange praksiser som er på linje med standardene for menneskerettigheter.
For at kvinners juridiske rett skal bli bedre ivaretatt må særlig regjeringer, men også organisasjoner og sivilt samfunn, søke å forstå bedre og anerkjenne pluralistiske rettssystemer, samtidig som at likestillingsgarantier i grunnloven og internasjonale avtaler må gjelde alle rettsordener.