Til tross for utvikling eksisterer diskriminerende lover i alle regioner i verden. Regjeringene, som er ansvarlige for å tilby et rettssystem som fungerer og som alle har tilgang på, svikter ofte halvparten av sin befolkning ved å nekte kvinner rettferdig behandling.
I årets rapport fra UN Women, Progress of the World’s Women: In Pursuit of Justice, hevdes det at der det eksisterer fungerende lover og juridiske systemer virker disse som mekanismer for kvinners realisering av menneskerettighetene. Lover og rettssystemer former samfunnet ved at nye normer utvikles, myndigheter ansvarliggjøres og maktmisbruk bekjempes.
Samarbeid mellom myndigheter og sivilt samfunn fører til at lover endres og nye modeller for rettsystemer som møter kvinners behov skapes. Kvinnene selv spiller en hovedrolle som aktører for endring, som lovgivere, dommere, advokater og aktivister.
UN Women fremsetter ti anbefalinger for hvordan juridiske systemer som svarer på kvinners behov kan utvikles, implementeres og realiseres.
1. Støtte kvinneorganisasjoner som jobber juridisk
Kvinneorganisasjoner som jobber juridisk stiller i frontlinjen for å skape kvinnevennlige juridiske systemer. Der hvor statlige økonomiske bidrag svikter stepper kvinneorganisasjoner inn for å tilby juridiske råd og støtte til kvinner som trenger det.
Slike organisasjonene har vært suksessfulle i land hvor ulike rettsordener overlapper hverandre, og beviser dermed at det er mulig å samarbeide på tvers av systemer, kulturer og tradisjoner.
Kvinneorganisasjoner har gått i spissen for juridiske reformer og strategiske rettssaker som har endret landskapet for kvinners rettigheter nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Disse sakene, inkludert de som omhandler vold mot kvinner, seksuelle og reproduktive rettigheter, statsborgerskap og arverettigheter, og har ført til implementering av lover som allerede eksisterte på papiret, men som ikke fungerte i praksis. I prosessen har eksisterende diskriminerende lover blitt utfordret og erstattet med lover som fyller mangler i systemet.
Å prioritere støtte til slike organisasjoner vil være å investere i kvinners tilgang til juridiske rettigheter.
2. Støtte spesialiserte tjenester som hindrer slitasje på juridiske systemer
Den juridiske gangen, altså de ulike trinnene som en kvinne må ta for å søke rettferdighet, er kjennetegnet av slitasje og sendrektighet. Flere saker blir henlagt på sin vei gjennom systemet, og bare de færreste sakene ender med en domfellelse.
En måte å unngå henleggelser på, særlig i voldssaker, er å investere i ett-stopp-sentre som bringer ulike tjenester sammen under ett og samme tak. Flere kvinner vil kunne oppnå rettferdighet når de kan få utført medisinsk undersøkelse, få juridiske råd og andre helsetjenester på ett og samme sted.
En studie i USA fant at kvinner som ble støttet av advokater med spesialkunnskap på voldtekt oftere anmeldte voldshandlingen til politiet, hadde større sjanse for å få tilgang på helsetjenester, og var i det hele tatt mer fornøyd med hvordan systemet behandlet dem.
3. Iverksette kjønnssensitive juridiske reformer
Kjønnssensitive juridiske reformer danner grunnlaget for kvinners tilgang til rettferdighet. Kvinnekonvensjonen (CEDAW) representerer internasjonalt anerkjente standarder og mekanismer for hvordan likestilling juridisk sett kan oppnås. CEDAW krever at lover som eksplisitt diskriminerer på bakgrunn av kjønn må oppheves, og lover som beskytter kvinner i den private sfære, inkludert vold i hjemmet, må utvides. I tillegg er det behov for en større anerkjennelse av hvordan lover faktisk virker inn på kvinners liv.
Til tross for at CEDAW er en av FNs mest anerkjente avtaler, er det også den avtalen med flest individuelle reservasjoner mot seg. FNs medlemsland som har anerkjent og ratifisert CEDAW har reservert seg på en rekke punkter og ut fra religiøse og kulturelle ankepunkter. Den mest brukte reservasjonen er på artikkel nr. 16, som garanterer kvinners rettigheter innenfor ekteskap og familie. Å fjerne disse reservasjonene er vitalt for å få på plass et lovverk som ivaretar kvinners rettigheter.
4. Kjønnskvotering som virkemiddel
Det har vist seg at i land der kvinner er representert i parlamentet blir også lover som fremmer kvinners rettigheter vedtatt.
I land hvor kvotering har blitt brukt som virkemiddel har flere kvinner fått tatt del i maktens sentrum, og progressive lover på vold mot kvinner, arverettigheter, helsetjenester og arbeidsrettigheter har fulgt med.
FNs handlingsplan fra Beijing (1995) oppfordrer til kjønnsbalanse i statlige organer, og CEDAW legger premissene til rette med råd om kvotering og andre spesialtiltak. Av 28 land som har nådd målet om minst 30% kvinnelig representasjon i sine parlamenter har 23 av dem benyttet seg av kvotering.
5. Plasér kvinner i den juridiske frontlinje
Å ansette kvinner der hvor juridisk hjelp tilbys kan øke kvinners mulighet til å oppnå rettferdighet. Studier viser en sammenheng mellom representasjonen av kvinner i politiet og antall anmeldelser av seksuell trakassering.
Fordelene ved å ansette kvinner i politiet kommer ikke automatisk. Kvinnelige synlighet ved politistasjoner og i ulike stillinger må få økte ressurser, og de ansatte må trenes, belønnes og anerkjennes for sitt arbeid. I tillegg må rekrutteringen av kvinnelige politifolk være en del av en større strategi som handler om å trene opp alle politiansatte til å kunne respondere på kvinners behov.
6. Trening av dommere og overvåking av domsavgjørelser
Balanserte, velinformerte og upartiske dommer og avgjørelser er viktig for å sikre at kvinner som går rettens vei kan oppnå rettferdighet, for selv om lover er på plass handler ikke alle dommere deretter.
Dommere som er spesialtrente kan bidra til økt forståelse for likestilling, samt gjøre rettsapparatet lettere tilgjengelig for kvinner ved å foreslå enkle, men fungerende tiltak, som for eksempel å avvikle avgifter og prioritere sensitive saker.
Systematisk overvåkning av bestemmelser er nødvendig på nasjonalt plan for å sikre varig rettferdighet for kvinner, og for at sivilt samfunn og staten skal kunne overvåke hvordan domstolene svarer på kvinners rettigheter og behov.
7. Styrke kvinners tilgang til domstolene og sannhetskommisjonene før og etter konflikt
Utvikling innenfor internasjonal lov har gjort det mulig å slå ned på seksualisert vold, men slike dommer er fortsatt av sjelden art. For å øke antall tiltaler må internasjonale domstoler prioritere kjønnsbaserte voldshandlinger i sine etterretningsstrategier.
Domstolene og andre juridiske fora, som sannhetskommisjoner, må bli gjort mer tilgjengelig for kvinner. Kvinner må garanteres en sentral rolle i defineringen av alle post-konfliktmekanismer.
Tiltak som kan hjelpe kvinner i å overvinne de praktiske barrierene som hindrer deres deltakelse inkluderer økonomisk oppreisning, barnepass og transport. I tillegg må det tilbys psykososiale helsetjenester og langsiktige støtteordninger, samt lukkede høringer som kan gjøre det mulig for kvinner å vitne i saker som omhandler seksualisert vold.
8. Implementere kjønnssensitive reparasjonsprogrammer
Tiltak som søker å reparere en handling som er begått fokuserer på offeret, og er en viktig mekanisme for kvinners gjenvinning etter en konflikt.
For at de skal komme kvinner til gode må reparasjonsprogrammer inkludere individuelle, samfunnsmessige og symbolske tiltak, samt tilgang til tjenester og tilbakeføring av land. Fordelspakker kan bli designet med det formål å svare på underliggende kjønnsubalanser, for eksempel tilrettelegging av treninger og tilskudd til mikrofinansieringer.
9. Investere i kvinners tilgang til rettferdighet
Å styrke rettsstaten har vært et mål for mange land i flere tiår, men bare en brøkdel av investeringene har gått til styrking av kvinners juridiske rettigheter.
En analyse av bilaterale donorpenger viser at 4.2 milliarder dollar ble tilført i oppbygging av rettsstater i 2009, men at bare 5 % av dette ble brukt på prosjekter som hadde likestilling som hovedmål. Fra 2000-2010 ga Verdensbanken 126 milliarder dollar til offentlig administrasjon, lov og rett, men bare 7.3 millioner av dette gikk til likestillingskomponenter.
For å sikre at stater møter sine internasjonale forpliktelser om å iverksette et rettssystem som sikrer kvinners rettigheter må investeringene eskalere.
10. Likestilling må forstås tusenårsmålenes hjerte
Med bare fire år igjen til tidsfristen løper ut må tiltakene for nå tusenårsmålene intensiveres. Likestilling og styrking av kvinners rettigheter er nøkkelen.
Det i seg selv å oppnå målene er avgjørende for kvinners tilgang til rettferdighet. Uten utdanning, kunnskap om sine rettigheter eller medbestemmelsesrett, er ikke kvinner i stand til å kreve sine rettigheter, oppnå juridiske støtte eller finne veien til rettssalen.
For å i praksis sette likestilling som tusenårsmålenes kjerne må:
- Egenandel på helsetjenester avvikles.
- Stipender som kan oppmuntre og gjøre det mulig for jenter å ta utdanning, som igjen kan føre til utsettelse av ekteskapsinngåelser, må innvilges.
- Kvinner gjøres til frontpersoner i ulike sektorer og tjenesteposisjoner.
- Kvinners stemme i avgjørende posisjoner hvor bestemmelser tas, både i hjemmet og på nasjonalt plan, må styrkes, slik at lover og policyer faktisk reflekterer realiteten av kvinners liv.