At det internasjonale fellesskapet fordømmer seksualiserte og kjønnsbaserte forbrytelser er viktig, men å oversette symbolsk fordømming til praksis er en utfordring for alle rettssystemer. Særlig utfordrende blir det i konflikt og post-konfliktsituasjoner når grunnpilarene for en rettsstat – et sterkt rammeverk og et fungerende rettssystem – er svakt eller totalt fraværende.
Rettssystemer har potensiale til å bli endret etter konflikter. Nye roller som kvinner påtar seg under en konflikt kan skape grunnlag for endringer i samfunnet, lovverk og institusjoner, og i slike tider oppstår det muligheter til å fremme kvinnelig lederskap og bygge ut deres tilgang til rettssystemet. Post-konfliktløsninger må ta tak i de underliggende ulikhetene mellom kjønnene som eksisterte før konflikten, for så å forsøke å endre situasjonen for kvinner og jenter i landet. Tilgangen på oppreisning må økes, og kvinner må få mulighet til å delta i gjenoppbyggingen av landet.
Innvirkning av konflikt på kvinner
Flere menn enn kvinner blir drept i krig, men seksualisert vold mot kvinner som krigstaktikk har blitt benyttet systematisk og bevisst i århundrer. Volden, som skaper skam og stigma, har blitt begått med nesten fullstendig straffefrihet. Seksualisert vold blir brukt mot sivile grupper for å ødelegge sosiale bånd innad i samfunnet, for å spre HIV, gjøre kvinner ufrivillig gravide og for å fordrive folk på flukt.
Det virkelige omfanget av slike forbrytelser er ukjent grunnet underrapportering og mangelfull dokumentasjon, men anslagene er deprimerende. Årets Progress-rapport fra UN Women, “The Progress of the World’s Women: In Pursuit of Justice”, anslår at mellom 250,000 og 500,000 kvinner ble voldtatt i løpet av 100 dager under folkemordet i Rwanda i 1994. I Bosnia og Herzegovina ble mellom 20,000 og 60,000 hovedsakelig muslimske kvinner utsatt for seksualisert vold i såkalte «voldtektsleirer».
Brudd på sosiale og økonomiske rettigheter som oppstår i en konflikt påvirker også kvinnene mest. Når menn drar ut i kamp blir kvinnene alene igjen med ansvaret for å fø seg selv og familien. Ødeleggelsene av infrastruktur og sosiale tjenester legger ekstra byrder på kvinners skuldre, og bidrar ofte til økt fattigdom. I tillegg fører voldelige konflikter til at folk må flykte. Globalt sett representerer kvinner den store majoriteten av internt fordrevne mennesker og flyktninger (80 %), og både flukten til, og tilværelsen i, flyktningeleirer representerer økt fare for vold mot kvinner.
Den pågående tørken og konflikten på Afrikas horn som fører til at millioner av mennesker må flykte fra sine hjem og land, setter også kvinner og barn i fare for voldtekt og annen type vold. Nye rapporter hevder at særlig somaliske kvinner og barn på flukt blir utsatt for voldtekt og kidnapping av regjeringsstyrker og allierte militser som tvangsgifter dem bort til krigere.
Vold mot kvinner har en tendens til å bli normalisert under konflikter. Når soldater kommer hjem etter at fredsavtaler har blitt etablert, fortsetter overgrepene mot kvinner, og ofte i større skala enn før.
Forbedret internasjonal lov
Historisk sett har kvinners opplevelser i krig og konflikt blitt bagatellisert, benektet, hemmeligholdt og skrevet ut av historien. Til tross for at det lenge har eksistert militære koder som forbyr seksualisert vold i krig har voldtekt blitt «akseptert» som en seierherres rettighet.
Etter første verdenskrig fastslo Genèvekonvensjonen (1929) at krigsfanger har rett til å bli respektert, og kvinner skal behandles med hensyn koblet sin kjønnsidentitet. Seksualisert vold ble dermed gradert som et moralsk anliggende, og ikke som en kriminell handling. Anslagsvis 2 millioner kvinner i Europa ble voldtatt under andre verdenskrig, men voldtekt ble aldri definert inn som grunn til tiltale i Nuremberg-sakene.
Det var først i 1977, i første og andre tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonen av 1949, at kvinners juridiske beskyttelse mot seksualisert vold i konflikt ble utvidet. Grusomhetene som fant sted i Rwanda og tidligere Jugoslavia førte til etableringen av to internasjonale krigsdomstoler på 1990-tallet, og for første gang i historien ble en tiltalt dømt for å ha brukt voldtekt som et våpen i folkemordet i Rwanda og som en kriminell handling mot menneskeheten.
31. oktober 2000 var første gang i FNs historie at Sikkerhetsrådet tok stilling til spørsmål omkring kvinners rolle og erfaringer i krig og konflikt. Da ble Resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet vedtatt, og kvinners rolle i fredsbevarende prosesser ble anerkjent. I 2008 vedtok Sikkerhetsrådet Resolusjon 1820, som stempler voldtekt som en krigsforbrytelse på lik linje med folkemord og andre krigsforbrytelser.
Senere har også flere resolusjoner på kvinner, fred og sikkerhet har blitt vedtatt av Sikkerhetsrådet. Blant annet førte Resolusjon 1888 (vedtatt i 2009) til opprettelse av FN generalsekretærs spesialrapportør på seksualisert vold i konflikt, en stilling som Margot Wallström besitter i dag.
Voldtekt har gått fra å være en usynlig konsekvens av krig, eller ansett som en forbrytelse mot familiers ære, til å bli anerkjent av domstoler og det internasjonale samfunn som en forbrytelse mot menneskeheten og en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.
Fortsatt svakheter
Selv om internasjonale lover har gjort fremskritt på dette området forholder antall tiltaler seg lavt. Kvinnerettighetsforkjempere hevder at etterforskere unngår å forfølge disse sakene, fordi de påstår det ofte mangler bevis, og at kvinner er motvillige til å vitne om voldtekt i retten.
Stigmatisering gjør at mange kvinner er uvillige til å forklare seg i retten om voldtektssaker. Erfaringer fra en studie i den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia viser viktigheten av å ha kvinnelige ansatte i rettssystemet. Det viste seg at forsvarsadvokatene utviste mer respekt for kvinnelige vitner når dommeren var en kvinne, og vitnene var mer villige til å forklare seg.
Juridisk rettferdighet er ikke alt
Å øke antall tiltaler for seksualisert vold er en prioritet for å kunne sikre at forbrytere får sin straff, men i mange post-konfliktkontekster er ikke tiltaler alene nok til å kunne sikre rettferdighet for kvinner. Kvinnene selv setter heller ikke likhetstegn mellom rettferdighet og tiltale. Å få anerkjennelse for det de har opplevd, og midler til å bygge opp igjen livene sine, får ofte forrang over å skulle ta saken rettens vei.
Sannhetskommisjoner og oppreisningsprogrammer kan bidra til å oppnå et bredere rettferdighetsresultat for kvinner.
Sannhetskommisjonene er et offisielt nedsatt, midlertidig, ikke-juridisk råd som blir etablert for å etterforske tidligere lovbrudd i land som er på vei ut av konflikt eller som skifter fra autoritært styre til demokrati. Anbefalingene fra en sannhetskommisjon kan potensielt bidra til langsiktige endringer i samfunnet, men historisk sett har kommisjonene vært kjønnsblinde. Sannhetskommisjonen for Peru i 2001 var den første som fult ut anerkjente seksualisert vold.
Der offisielle prosesser har kommet til kort på å sette søkelys på kvinners rettferdighetskrav, har sivilt samfunn etablert egne instanser for å fremheve kvinnenes erfaringer. Dommer fra slike instanser er ikke bindene, men de bidrar til å belyse seksualisert vold og skaper moralsk press for anerkjennelse av brudd på kvinners rettigheter.
Oppreisningsprogrammer er statlige tiltak for erstatning for de som har vært utsatt for brudd på menneskerettighetene, og innebærer erkjennelser av lovbrudd. Oppreisningstiltakene etableres av regjeringer, og retter seg mot grupper av ofre. Det kan innebære individuell kompensasjon, pensjoner, utdanning- og helsetilbud, samt symbolske tiltak som offisielle beklagelser og minnesmerker.
Per dags dato har ingen oppreisningsprogrammer eksplisitt omfattet vold av typen tvangsbefruktning, abort eller sterilisering. Kvinners situasjon i samfunnet må tas sterkere inn i betraktningen når oppreisning skal gis, og hvis det er snakk om økonomisk kompensasjon må det sikres at kvinner faktisk får tilgang på pengene.
I 2010-rapporten om oppreisning fra FNs spesialrapportør på vold mot kvinner etterlyses oppreisningstiltak som hindrer forsterking og reproduksjon av de tidligere eksisterende kjønnshierarkier og strukturelle ulikheter som forårsaket volden mot kvinner før, under og etter konfliktene. Økonomisk oppreisning til kvinner er et slikt tiltak. Med forbedret økonomi får kvinner større mulighet til å bryte med historiske mønstre av underlegenhet og ekskludering. Å gi kvinner tilgang på land og eiendom er ett eksempel på et slikt oppreisningstiltak.
Kvinnelig deltakelse
For at sannhetskommisjoner og oppreisningsprogrammer skal kunne møte kvinners behov må det sikres at kvinner deltar i oppbyggingen av juridiske overgangsordninger. Politiske likestillingstiltak i post-konfliktland kan i seg selv være et oppreisningsmiddel.
Kvinner må også i større grad involveres i fredsbyggende arbeid og demokratisering. Bare 16 prosent av 585 fredsavtaler siden 1990 inneholder referanser til kvinner, og bare 7 prosent nevner likestilling eller kvinners menneskerettigheter.
Kvinnelig deltakelse i post-konfliktkontekster, fredsbygging og politikk er avgjørende for å kunne sikre forbedring av kvinners rettigheter og rettferdighet i post-konfliktland.
Nepal er ett av 25 land som har lansert en nasjonal handlingsplan på kvinner, fred og sikkerhet. Planen skal styrke rettigheten til kvinner og jenter som har blitt berørt av krig og konflikt, og innvolvere kvinner i fredsarbeid. (Film: UNFPA.)
Behov for handling
Øking i antall tiltaler mot kjønnsbasert vold er en prioritet. Det må settes inn tiltak som gjør det enklere for kvinner å vitne mot overgripere, blant annet økonomisk godtgjørelse for transport og overnatting, langsiktige helsetilbud, vitnebeskyttelse og lukkede dører i retten.
Det må også anerkjennes at mange kvinner aldri vil gå rettens vei. Sannhetskommisjoner må bli mer kjønnssensitive slik at kvinnenes erfaringer også blir anerkjent og en del av historien.
Omfattende oppreisningsprogrammer har kanskje det største potensialet til å bidra til positive endringer i kvinners liv i post-konfliktkontekster. Hvis oppreisningstiltakene er bevisst på underliggerne kjønnsulikheter i samfunnet kan de bidra til store og positive endringer i kvinners og jenters liv.
Guatemala
Under borgerkrigen i Guatemala, som varte fra 1962 til 1996, ble det begått alvorlige menneskerettighetsbrudd. Mange av ofrene var kvinner, særlig urfolkskvinner. Sannhetsrapporten publisert av Kommisjonen for historisk avklaring dokumenterte den grusomme volden som kvinnene opplevde under krigen, spesielt seksualisert vold.
Som følge av fredsavtaler ble det innledet en lang forhandlingsprosess mellom ofrene og offentlige instanser, noe som resulterte i at det ble opprettet et Nasjonalt erstatningsprogram som trådte i kraft i 2003. Uklare retningslinjer for programmet har imidlertid, ført til at det ikke finnes klare kriterier for hvem som kvalifiseres som erstatningsverdig. I tillegg ekskluderer programmet ofre som ikke var sivile under krigen, eller som hadde en ektefelle som ikke var definert som sivil. Denne bestemmelsen rammer kvinner uforholdsmessig. Det faktum at det kreves en enorm mengde underlagsdokumentasjon for de som søker erstatning utelukker så å si de fleste ofre for seksualisert vold.
Selv om programmet etter sine styrende dokumenter skal ha en helhetlig tilnærming til oppreisning har tiltakene vært begrenset til økonomisk kompensasjon. Det årlige budsjettet er på cirka 212 millioner norske kroner. Erstatningssummene er lave. For kvinnene som har vært ofre for seksuell vold ligger beløpet på mellom 14 000 og 21 000 norske kroner. Andre reparative elementer, som psykososial omsorg, er isolerte og sporadiske, og er svært begrenset i sitt omfang.