Tusenårsmålene (MDGs), som ble avtalefestet i 2000, er gjensidig avhengige av hverandre, og skal til sammen bidra til global sosial rettferdighet. For å lykkes er hvert enkelt mål avhengig av at fremskritt gjøres på MDG 3: Likestilling og styrking av kvinners rettigheter.
Flere enn før, både gutter og jenter, har tilgang på grunnutdanning. Færre enn før lever under ekstrem fattigdom, og færre barn enn før dør før de er fylt fem år. Til tross for disse fremskrittene er mulighetene for å oppfylle tusenårsmålene innen fristen i 2015 små.
Fattigdom og sult (MDG 1) kan ikke reduseres ytterligere uten at kvinner får ta større del i arbeidslivet, eller får landrettigheter. Tusenårsmålene på helse og utdanning (MDG 2, 3, 4, 5 og 6) kan ikke bli nådd hvis ikke alle jenter får mulighet til å gå på skole, eller hvis kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter blir fortiet.
Tusenårsmålene skal være nådd innen 2015. Det å avskaffe kjønnsbasert ulikhet og urettferdighet må derfor settes på toppen av agendaen.
MDG 1: Utrydde ekstrem sult og fattigdom
Den globale fattigdommen har sunket de siste årene, særlig på grunn av utvikling i India og Kina. Antall mennesker i utviklingsland som lever på mindre enn 1.25 dollar om dagen sank fra 1.8 millioner i 1990, til 1.4 millioner i 2005.
Så kom finanskrisa, og selv om ringvirkningene fortsatt er uoversiktlige, er det kjent at arbeidsledigheten har økt i alle regioner. ILO anslår at 87 millioner kvinner var arbeidsledige i 2010, en økning fra 76 millioner i 2007. I tillegg har økte matvarepriser siden 2008 ført til at mange fler sulter enn før. I følge 2011-rapporten fra UN Women, Progress of the World’s Women: In Pursuit of Justice, lever flere kvinner enn menn i fattigdom i 22 av de 25 landene hvor statistikk på dette er tilgjengelig.
Kvinner topper statistikken på ulønnet arbeid i alle verdens regioner. FNs handlingsplan fra Bejing (1995) anmoder land om å sikre verdsettelse av kvinners uformelle bidrag til økonomien, en oppfordring som gjenstår å bli tatt på alvor.
MDG 2: Sikre universell grunnutdanning
Utdanning er avgjørende for å oppnå likestilling og styrke kvinners rettigheter, men fortsatt blir jenter ekskludert fra grunnskoler. Fattigdom, tidlig inngåtte ekteskap og diskriminering bidrar til at jenter ofte ikke får fullføre verken grunnutdanning eller høyere utdanning.
At jenter får utdanning kan bidra til å nå de andre tusenårsmålene. Det viser seg for eksempel at jenter med utdanning blir gravide senere i livet og får færre barn enn jenter uten utdanning. Dette vil ha innvirkning på mødre- og barnedødelighetsstatistikken. Det er også større sannsynlighet for at mødre som har utdanning sender sine egne barn på skolen.
Det er gjort fremskritt på området. I 1999 var det globalt sett 106 millioner barn som ikke gikk på skolen. I 2009 var tallet 67 millioner, men forbedringene varierer sterkt mellom regionene og mellom land. Selv om mange flere jenter enn før blir innmeldt i skolen, er det fortsatt mange som faller fra i lav alder.
For å oppnå MDG 2 må det fokuseres særlig på grupper som ekskluderes; fattige jenter som bor utenfor byene, etniske minoriteter og urfolk.
MDG 3: Likestilling og styrking av kvinners rettigheter
Sekundærutdanning, arbeid og kvinnelig deltakelse i avgjørende samfunnsposisjoner er nødvendig for å bekjempe kjønnsdiskriminering, og for å oppnå alle tusenårsmålene.
Globalt sett er kvinner underrepresentert i sikre jobber. Mer enn 80 % av kvinnene i det sørlige Asia og sørlige Afrika er ansatt innenfor sårbare arbeidsområder.
For å oppnå likestilling er det behov for kvinners aktive deltakelse på alle nivåer i samfunnet, både i hjemmet og i de høyeste posisjonene i regjeringen. Realiteten i dag er dessverre en helt annen. I mange land mangler kvinner makt til å bestemme, til og med over sin egen kropp og helse. På politisk nivå utgjør kvinner bare 1 av 5 parlamentarikere på verdensbasis.
I følge FN er kvotering den best fungerende måten å styrke kvinners deltakelse på. Lovendringer og bruk av kvoteordninger har bevist at fremgang avhenger av politisk vilje, og ikke av lands økonomi. Likevel har kun 30 av verdens land over 30 % kvinnelig representasjon i parlamentene.
MDG 4: Redusere barnedødelighet
Barnedødeligheten har sunket fra 89 dødsfall per 1000 fødsler i 1990, til 60 per 1000 fødsler i 2009. Barn fra fattige familier, og i noen land særlig jenter, har større sannsynlighet for å dø før de fyller fem år.
Å redusere barnedødelighet har sammenheng med bedringen av kvinners rettigheter og status. Tidlig inngåtte ekteskap setter barn og mødres liv i fare. Graviditet og fødsel er den største dødsårsaken for jenter mellom 15 og 19 år i utviklingsland. Barnedødelighet øker med 60 % hvis mor er yngre enn 18 år.
Kjønnsseleksjon, særlig i Asia, har ført og fører til at færre jenter enn gutter overlever sine første leveår. Progress-rapporten hevder at 100 millioner kvinner «manglet» i Asia i 1990, som et resultat av kjønnsseleksjon, mord på barn og forsømmelse.
Samfunnets og familiens diskriminerende normer, mannlig arverett og økonomisk avhengighet, har ført til at kvinner har blitt presset til å produsere sønner. Det er statenes ansvar å ta grep om denne systematiske diskrimineringen, uten å utsette kvinner for fare og død ved å nekte dem tilgang til trygg abort.
MDG 5: Bedring av mødres helse
Fattige kvinner, og kvinner utenfor byene, har mye mindre sjanse for å overleve en fødsel på grunn av mangel på adekvate helsetjenester.
Antallet mødre som har dødd under fødsel har sunket med 2.3 % siden 1990, men dette er langt under grensen på 5.5 % som er nødvendig for å redusere mødredødeligheten med tre fjerdedeler innen 2015. I dette tempoet vil bare 14 land nå målet. I tillegg til dødelighet, lider over 300 millioner kvinner i verden som følge av langsiktige helseproblemer og uførhet i etterkant av graviditet og fødsel.
Det er antatt at 70 % av mødredødeligheten kunne vært unngått om kvinnene hadde hatt anstendig tilgang på reproduktive helse- og familieplanleggingstjenester. Likevel falt bistanden for familieplanlegging innenfor bistandsbudsjettet for helse fra 8.2 % i 2000 til 3.2 % i 2008.
Kvinner oppgir ofte økonomiske grunner, og mangelen på kvinnelig helsepersonell, til hvorfor de ikke oppsøker helsetjenester der disse i teorien er tilgjengelige. Å redusere kostnadene, samt utdanne flere kvinner til jordmødre og annet helsepersonell, vil bidra til at flere kvinner overlever.
MDG 6: Bekjempe hiv/aids, malaria og andre sykdommer
Det har skjedd stor fremgang mot målene på hiv/aids globalt sett, men hvis det ikke blir satt større fokus på å bekjempe fattigdom, kjønnsubalanse og vold mot kvinner, vil det være umulig å få bukt med spredningen av viruset.
I 2009 levde 33.3 millioner mennesker med hiv, og 53m % av disse var kvinner. Nesten 80 % av disse kvinnene er fra det sørlige Afrika.
Fattigdom øker sårbarheten for hiv-smitte, både i fattige og i rike land. For eksempel i USA bor over 25 % av afro-amerikanske kvinner på eller under fattigdomsgrensen, og de har 15 ganger så stor sjans for å bli smittet av hiv, sammenlignet med hvite kvinner.
De fleste kvinner som blir smittet av hiv blir smittet av sine ektemenn eller andre seksuelle partnere. I India ble 90 % av kvinnene som lever med hiv smittet mens de var i etablerte forhold. I land hvor kvinner har liten autoritet er sjansene større for at de blir smittet av hiv. Mange oppgir at de ikke har makt nok til å kreve at mannen skal bruke kondom.
Vold mot kvinner er både en årsak til og konsekvens av hiv. Kvinner i Sør Afrika som blir fysisk og seksuelt mishandlet har 66 % større sjans for å bli smittet, sammenlignet med kvinner som ikke blir mishandlet. I Kina oppgir dobbelt så mange kvinner som men at de er blitt trakassert eller truet, verbalt misbrukt og ekskludert fra sin sosiale sirkel, fordi de er hiv-smittet.
For å bekjempe hiv er det også viktig å bedre kvinners arve- og landrettigheter. Det viser seg at kvinner som eier land sjeldnere rapporterer vold i hjemmet, noe som videre gjør dem mindre utsatt for å bli smittet av hiv. Å sikre at kvinner kan arve land hvis de blir enker er også et forebyggende tiltak mot spredning av hiv.
MDG 7: Sikre et bærekraftig miljø
Særlig kvinner i rurale områder som er avhengig av naturressursene, lider under klimaendringene. Likevel er kvinner nektet retten til å delta i bevaringen og forvaltningen av naturen.
MDG 7 har som mål å sikre at prinsipper om bærekraftig utvikling blir integrert i lands lover og policy, i tillegg til å forbedre tilgangen til rent drikkevann og sanitære fasiliteter.
Fattige kvinner lider mest under klimaendringene, fordi det er nettopp dem som utfører mesteparten av verdens landbruksarbeid og blir dermed mest påvirket av værrelaterte katastrofer. Disse kvinnene må bli målgruppen for tjenester som kan bidra med tilpasning til klimaendringer, og de må få delta i forvaltningsprosessene der avgjørelser tas.
MDG 8: Utvikle et globalt samarbeid for utvikling
MDG 8 handler om å etablere et globalt samarbeid for utvikling som vil anerkjenne de minst utviklede landene, forbedre finanssystemene og håndtere gjeld. Bistand og nødhjelp, som er en viktig del av det globale samarbeidet, har økt de siste årene til tross for globale finanskriser, men pr. dags dato er det likevel bare fem land – Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Luxemburg – som har nådd FNs mål om å yte 0.7 % GNI på bistand.
Økt bistand er vel og bra, men andelen som går til kvinneretta tiltak er gjennomgående lav. Bare 4 % av hva OECD-DAC mottok fra 2007-2009 gikk til programmer som hadde målsettinger om likestilling.
I månedsskifte november/desember vil det fjerde høynivåmøte på bistandseffektivitet finne sted i Busan i Sør-Korea. Forumet byr på en viktig mulighet for å anerkjenne tiltak og integrere kjønn og likestilling i finanssystemene og vedta konkrete tiltak som kan videreføre forpliktelsene på likestilling som ble vedtatt i Ghana i 2008.
Å øke investeringene til likestillingstiltak vil være avgjørende for å nå alle tusenårsmålene, og for at donorlandene skal kunne krysse av på sine egne policyforpliktelser.
Mangler investeringer
For å bidra til at juridiske systemer kan fungere også for kvinner, og til at tusenårsmålene kan nås, må bistand intensiveres og fokuseres på tiltak som fremmer kvinners rettigheter. UN Women hevder at pr. i dag er øremerkede midler til likestilling en mangelvare.
Development Assistance Committee of the Organisation for Economic Cooperation and Development (OECD-DAC) hadde i 2009 et budsjett på 4.2 milliarder dollar for juridiske programmer. Bare 206 millioner dollar (5 %) ble brukt på prosjekter som hadde likestilling som hovedmål. 633 millioner dollar (15 %) ble tildelt prosjekter som hadde likestilling som et sekundært mål. EU bistod ingen juridiske programmer med likestilling som et tema i 2009.
Av Verdensbankens totale budsjett på 847 milliarder dollar de siste ti årene, har 126 milliarder dollar blitt brukt på offentlig administrasjon og juridiske systemer, men bare 7.3 millioner har gått til programmer som er likestillingsrettet, noe som utgjør 0.001 % av det totale budsjettet.
I 2010 samlet Verdensbanken inn 49.3 milliarder dollar fra 51 ulike donorer. Pengene skal brukes i verdens fattigste land fra 2011-2014. Fire hovedområder er bestemt, og likestilling er ett av dem, noe som legger an en mulighet til å sikre at kvinners tilgang til rettferdighet og utbedring av juridiske systemer mottar en større del av Verdensbankens innsats i fremtiden.