UN Women’s første Progress-rapport ble publisert i juli i år. Tre Progress-rapporter har tidligere blitt utgitt av det nå forhenværende UNIFEM.
Årets rapport fokuserer på kvinners juridiske rettigheter i et globalt perspektiv. Den poengterer at lover og juridiske systemer som fungerer kan være avgjørende mekanismer for kvinner når de skal realisere sine menneskerettigheter. Samtidig fremheves de praktiske barrierene som kvinner, særlig de fattigste og mest ekskluderte, står overfor i møte med rettssystemene.
Ikke på likefot
Til tross for fremgang de siste årene for juridiske reformer som anerkjenner kvinners rettigheter, er lovmessige rammeverk fortsatt i stor grad partisk på kvinners bekostning.
Noen steder hvor kvinner har færre eller dårligere rettigheter sammenlignet med menn er lovverkene tvers igjennom diskriminerende. Mange andre steder er lovene basert på mannlige standarder der det antas at kvinner og menn møter loven på likefot, noe de sjeldent gjør. Resultatet blir dermed at lover som på papiret er kjønnsnøytrale forblir urettferdige i praksis.
Det er særlig på to områder hvor svake lovverk gir kvinner dårligst beskyttelse, og hvor menns rettigheter er best sikret. Det første er kvinners rettigheter i den private sfæren, inkludert deres rett til å leve fritt fra vold og ta egne avgjørelser angående seksualitet, ekteskap, skilsmisse og reproduktiv helse. Det andre er kvinners økonomiske rettigheter, inkludert retten til arbeid, arv, landrettigheter og andre produksjonsressurser.
CEDAW
Konvensjonen på eliminering av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW) er en internasjonal avtale som skal beskytte og fremme kvinners rettigheter. CEDAW trådte i kraft i 1981, og 186 av FNs medlemsland har ratifisert konvensjonen.
CEDAW fokuserer på utfallene og virkningene av lover. Det vil dermed ikke være nok at stater fjerner kjønnsdiskriminerende lover, som for eksempel ekteskaps- og skilsmisselover. Stater må også utvide loven til å gjelde på flere arenaer, og ta ansvar for lovenes konsekvenser og innvirkninger, noe som betyr å tilpasse og etablere lovverk som produserer likestilte utfall. Positiv diskriminering, som for eksempel kvoteordninger, er derfor forsvarlig så lenge det resulterer i et ønsket mål.
Forlengelse av lovens arm
Tradisjonelt sett har lover stort sett omhandlet den offentlige sfære. Det betyr at arenaer hvor mange kvinner tilbringer mesteparten av sin tid, som i hjemmet og i uformelt arbeid, har væt skjult og utenfor lovens lange arms rekkevidde.
At land historisk sett har kviet seg for å regulere intime kjønnsrelasjoner innenfor den private sfære har bidratt til en utbredt oppfatning om at misbruk og vold mot kvinner i det private er akseptabelt. 125 land har per i dag vedtatt lover som kriminaliserer vold i hjemmet, men fortsatt mangler mange land for eksempel lover som kriminaliserer voldtekt innenfor ekteskap.
Studier fra blant annet Kambodsja viser at der lover som kriminaliserer vold i hjemmet er på plass vil færre mene at denne type vold er akseptabelt, og dermed synker voldsratene.
Rwanda – best i verden
Progress-rapporten fremhever at kvinners parlamentariske representasjon i Rwanda er den høyeste i verden med 51 prosent. Et kvotesystem ble vedtatt i 2003, og ved valget samme år oversteg kvinner kvoteprosenten som var satt til 30.
Allerede i 1999 ble det vedtatt en lov som for første gang i Rwanda ga kvinner rett til å arve land på lik linje som sine brødre. Kvinners landrettigheter ble ytterligere utvidet i 2004 og 2005. I ettertid har kvalitative studier vist at lovendringene har endret arvemønstrene i praksis.
Godt, men ikke godt nok
I følge Progress of the World’s Women har juridiske reformer styrket kvinners rettigheter de siste årene, og der lovverkene fungerer kan dette føre til mer likestilling og forbedrede muligheter for kvinner til å bli rettferdig behandlet juridisk sett.
Det er fortsatt store forskjeller mellom lands lovverk, og mange land henger etter i å juridisk sett beskytte sine kvinner. Det er særlig på implementeringen det skorter, og i 2010 nedsatte FNs menneskerettighetsråd en ekspertgruppe som skal komme med anbefalinger til hvordan lover og implementeringen av dem kan skje på best mulig måte.
Ved å ratifisere CEDAW-konvensjonen har regjeringer bundet seg til å gjøre noe med diskriminerende lover. For det første må de avskaffe lover som eksplisitt diskriminerer kvinner, for eksempel lover som hindrer kvinner i å bevege seg fritt i det offentlige rom. For det andre må stater utvide lovens beskyttelsesområde, til for eksempel å gjelde også innenfor intime relasjoner og privatsfæren. For det tredje må staten ta ansvar for innvirkningen og virkningen av lover, inkludert de utilsiktede konsekvensene.