I årets Progress of the World’s Women-rapport blir kvinners tilgang til juridisk rettferdighet satt under lupen. Hovedessensen i rapporten er at det har skjedd en fremgang de siste årene for juridiske reformer som anerkjenner kvinners rettigheter, men at implementeringen av slike reformer henger etter, og at lovmessige rammeverk fortsatt er partisk på kvinners bekostning.
Dårlig kapasitet og svikt i tjenester som skulle respondert på kvinners behov resulterer ofte i at kvinner gir opp kampen om rettferdighet før den har nådd rettslokalene. Underrapportering er også utbredt, og til sammen blir følgene at bare en brøkdel av saker ender med domfellelse. Selv der kvinner har tilgang til rettssystemet og faktisk oppnår en rettsavgjørelse, håndheves ofte ikke dommene.
Rapporten viser til data hvor gjennomsnittlig 10 prosent kvinner i 57 land sier de har opplevd seksuelle overgrep. Bare 11 prosent av disse rapporterte hendelsen til politiet. Til sammenligning opplyser 8 prosent at de har blitt utsatt for tjuveri, og her var rapporteringsraten på 38 prosent.
Hindres på veien til rettferdighet
Å gå rettens vei innebærer ofte å måtte innom flere forskjellige instanser i rettssystemet, og disse har gjerne forskjellige strukturer og prosedyrer. I tillegg krever rettssystemet også ofte samhandling mellom et bredere spekter av offentlige tjenester, som helse- og sosialtjenester, krisesentre og lokale myndighetsinstitusjoner som er ansvarlige for å implementere lover på lokalt nivå.
Kvinner som må forholde seg til disse prosessene opplever ofte store sosiale og institusjonelle barrierer på veien gjennom det formelle rettssystemet.
Sosiale barrierer
Mangel på kunnskap om rettigheter og rettsvesenet generelt, avhengighet av assistanse fra mannlige slektninger og trusler om sanksjoner og stigma, er noen av de sosiale barrierene som kvinner står ovenfor i møtet med rettssystemet, og som fører til at mange kvinner er motvillige til å benytte seg av systemet.
I noen samfunn blir kvinner sanksjonert eller stigmatisert hvis de tar kontakt med rettssystemet på egenhånd uten mannlig følge. Særlig i volds-, familie- og arvesaker er dette problematisk da det ofte kan være ektemannen eller mannlige familiemedlemmer som er skyldig i overgrepene som skal rapporteres. I tillegg kan kvinnen være økonomisk avhengig av mannen og dermed ikke ha mulighet til å hanskes med dyre saksomkostninger på egenhånd.
Rapporten hevder at seksualisert vold er den eneste forbrytelsen hvor offeret blir mer stigmatisert enn overgriperen. I Canada sier kvinner som har overlevd vold i hjemmet at de ikke ringte politiet fordi de var redd for “gjengjeldelse” fra overgriperen, familien og samfunnet.
Institusjonelle barrierer
De institusjonelle hindringene som kvinner står overfor oppstår fra rettssystemer som mangler kapasitet til å respondere på kvinners behov. Til tross for mange år med donordrevne prosjekter for å trene opp politiet og rettsvesenet i mange land er rekkevidden av det formelle systemet fortsatt svært begrenset.
Kjønnsdiskrimineringen innebærer at kvinner vanligvis har mindre tid og penger og lavere utdanningsnivå enn menn, noe som bidrar til å forverre utfordringene for kvinner, også i møte med formelle instanser.
Mange land har kritisk mangel på utdannet politi, jurister og medisinsk personell. For eksempel, hevdes det i rapporten, har bare én lege i Øst-Timor blitt opplært til å samle bevis i voldtektssaker. I Sierra Leone er det bare 100 advokater, og 90 av dem jobber i hovedstaden, hvor det bor over 5 millioner mennesker. Kapasitetsproblemene er ofte størst i land hvor konflikter pågår eller har pågått; der nivåene av vold mot kvinner er høyest.
CEDAW-komiteen har uttrykt bekymring for kjønnsskjevheten i rettslige avgjørelser. Spesielt problematisk er voldektsmytene, som er falske og forutinntatte forestillinger om hvordan en som er voldtatt bør oppføre seg før, under og etter et overfall. Politiet og andre yrkesgrupper som skal håndheve lovene speiler altfor ofte de diskriminerende holdningene som befinner seg i samfunnet generelt. En forskningsstudie utført av FN i 30 av Afghanistans 34 provinser viser at i nesten alle voldtektssaker som ble etterforsket ble kvinnene selv dømt for utenomekteskapelig sex.
I tillegg til partiske avgjørelser kan også andre diskriminerende forhold spille inn i rettslokalene. I enkelte land teller kvinners vitnesbyrd halvparten så mye som menns.
Endringer må til
På grunn av de sosiale og institusjonelle barrierene som kvinner møter, må det endringer til for at rettssystemet også skal sikre kvinner rettferdighet. Rapporten fremhever det overordnede behovet for institusjonell endring av organisatoriske mandater, prosedyrer og kulturer for å sikre at rettstjenester er til å stole på og er tilgjengelige for kvinner.
Nasjonale lovverk må sørge for standardisering og regulering av rettsutøvelse, og mekanismer som sikrer samarbeidet mellom systemets ulike instanser. Mange land har innført lover som bedrer mulighetene for kvinner til å oppnå rettferdighet. 45 land tilbyr gratis rettshjelp til kvinner som har overlevd kjønnsbasert vold. Nye lover som innføres kan trigge stater til å ta initiativ til skoleringer, og gi muligheter for sivilt samfunn til å utføre evalueringer.
Kvinners underordnede situasjon i mange land betyr at det er behov for spesialiserte tjenester som er skreddersydd for å kunne respondere på kvinners behov. Egne domstoler som kan behandle kjønnsbasert vold, og tilrettelagt, gratis rettshjelp og trening og holdningsendring blant tjenesteytere inngår i dette.
Sør Afrika ser fint ut på papiret
Sør Afrika er kjent for å være Afrikas kanskje mest likestilte land – på papiret. De fleste internasjonale konvensjoner på likestilling er ratifisert, grunnloven fra 1996 anses som en av verdens mest progressive, en egen likestillingskomité ble nedsatt i 1997 og i 2011 fylles 48 prosent av parlamentets seter av kvinner. Men Sør Afrika topper også lista med sine ekstremt høye statistikker på vold mot kvinner, spesielt voldtekt, og som all statistikk på seksuell vold regner man med store mørketall.
I følge en undersøkelse utført av amerikanske Gallup i 2009 oppfatter 97 prosent av Sør Afrikanere at voldtekt er et stort problem i landet. Undersøkelsen siterer tall fra Interpol som sier at en kvinne voldtas hvert 17 sekund i Sør Afrika, og at en av to kvinner vil bli voldtatt i løpet av livet sitt. Organisasjonen ActionAid rapporterte i 2009 om voldtekt av lesbiske kvinner i Sør Afrika, med hensikten å ’korrigere’ lesbiske kvinners seksualitet.
I følge en studie fra Sør Afrikas ’Medical Research Council’ (2009) svarte en av fire menn at de hadde voldtatt noen. Nesten halvparten av mennene hadde voldtatt flere. I om lag tre prosent av tilfellene gjaldt det voldtekt av menn, resten av tilfellene gjaldt voldtekt av kvinner. Studien konkluderte blant annet at det sør afrikanske samfunnet er nødt til å adressere ’ideer om maskulinitet som baserer seg på kjønnshierarkier og menns rett til sex’ og anbefaler at arbeid mot voldtekt må fokusere på å endre sosiale normer for maskulinitet.
Nyhetsportalen IRIN hevder at om lag 500,000 voldtekter blir begått hvert år i Sør Afrika, og at for hver 25. mann som blir beskyldt for voldtekt blir bare én dømt for det. Til tross for at systemet sies å verdsette likestilling, bekrefter kvinneorganisasjonen People Opposing Women Abuse (POWA) i følge IRIN at loven er på overgriperens parti, og at det patriarkalske samfunnet gjør rettergangen for voldtektsofre vanskelig.
“There are no words for rape – only sentences”
Med midler fra NORAD støtter FOKUS flere prosjekter i Sør Afrika. Blant annet støttes samarbeidsprosjektet mellom Krisesentersekretariatet (KSS) og Masimanyane Women’s Support Centre i Sør-Afrika. Prosjektet tilbyr blant annet personlig og juridisk rådgivning til jenter og kvinner som er utsatt for fysisk og/eller psykisk mishandling eller har blitt voldtatt. Organisasjonen jobber tett opp mot, og skolerer, både politietaten og rettsapparatet, samtidig som de bistår kvinner gjennom rettsprosessen.
En rekke sør-afrikanske kvinneorganisasjoner er med i fellesmobiliseringen 1in9 Campaign. Navnet viser til at kun et fåtall - en av ni - kvinner som blir voldtatt anmelder forholdet til politiet. I partnerskap med SAIH jobber kampanjen for å reformere rettssystemet og det juridiske rammeverket i Sør-Afrika slik at kvinner de facto skal sikres rettferdig behandling i alle ledd av rettsprosessen.
Fellesrådet for Afrikas partner Gender Links er i gang med et ambisiøst prosjekt som tar sikte på å skaffe til veie en mer pålitelig voldsstatistikk i utvalgte provinser. Funnene så langt bekrefter den omfattende volden og graden av underrapportering, men avdekker også store mangler ved politiets rutiner, registeringer og statistikker.
Foto: 1in9-Campaign.