Det er onsdag morgen og vi fra sivilt samfunn (NGO’ere) er invitert til morgenmøtet i den norske offisielle FN-delegasjonen. I den offisielle delegasjonen er det i år statssekretærer, byråkrater, parlamentarikere, samt utvalgte representanter fra sivilt samfunn. I dag har altså flere av oss fått anledning til å ta del i dette morgenmøtet og det er spennende og gøy å være med å få innblikk i - hvordan jobber de som sitter på toppen?
I går var en av oss på et sideevent holdt av den svenske Womens Lobby. De tok opp unge kvinner mellom 25-49 år, sin situasjon i Sverige. Det var Interessant å høre andres innspill til nordiske løsninger på felt som foreldrepermisjon, samliv og helse. Er det en økning av individuelle løsninger til strukturelle problemer i de nordiske landene, eller mister vi kvinneperspektivet?
Hvor er eventet som omhandler norske kvinner i en norsk kontekst? Hvor er de norske kvinnene og deres kamp på CSW? Er de aktuelle representanter for norske kvinner, eller norske kvinners situasjon i Norge, sikret plass og fokus i den offisielle delegasjonen?
Grasrotorganisasjoner fra New York hadde i dag et sideevent på menneskerettigheter i praksis i USA – særlig sosiale og kulturelle menneskerettigheter og retten til arbeid ble tatt opp. De viste til hvordan finsanskrisen har påvirket og at folk som ikke har jobb blir individuelt ansvarliggjort, gjennom typ: ”du er lat som ikke har en jobb”. De strukturelle årsaker til hvorfor folk mister jobben, er ikke vektlagt eller forstått. Kvinneperspektivet er ikke tilstede, selv om der er flest kvinner som har mistet jobben.
Det samme satte svenskene fokus på: hvordan svenske kvinners mentale problemer øker, og at kvinner blir individuelt ansvarliggjort for sine mentale problemer. Forskning på strukturelle årsaker til kvinners mentale helseproblemer finnes ikke og støttes ikke. Kjønnsperspektivet er ikke tilstede.
Gjennom flere samtaler med ulike deltakere på CSW, er det nettopp dette som går igjen: strukturelle forskjeller mellom menn og kvinner som fører til at kvinner ikke får tilgang på samme muligheter som menn. Men de får ulikt uttrykk i ulike samfunn.
I Norge ser vi at kvinners valg ved å leve i samboerskap og jobbe deltid fører til dårligere økonomi og økonomisk selvstendighet for kvinner. Det strukturelle kjønnsrollemønsteret er således fult tilstede også i et land som Norge. Det var derfor underlig å høre på den norske statssekretæren, Henriette Westhrin, redegjøre for det norske arbeidet i det nordiske ministerrådet. Utfordringer hun trakk frem i sitt innlegg var menn, kvinner og barn med funksjonshemming. Det er veldig bra og et viktig tema, men utfordringer majoritets- og minoritetskvinner møter var ikke redegjort for i innlegget. Hun trakk frem positive effekter av utdanning og at alle har lik tilgang til og mulighet for utdanning i Norge. At det fortsatt er forskjeller ble sagt, men uten å presentere tydelig e løsninger for å redusere disse forskjellene. Betydningen av f. eks omfattende rettighetsbasert seksualundervisning som virkemiddel for å fjerne kjønnsroller og stigma, ble ikke nevnt.
Derimot fortalte hun om alle positive sider ved norsk likestillingspolitikk, uten å berøre om norske likestillingstiltak klarer å utjevne ulikhetene som faktisk finnes mellom menn og kvinner, gutter og jenter. Når dette er lagt på gyngende strukturell grunn, slår det sprekker. Resultatet er som ellers i verden; kvinner får minst tilgang til ressurser. Klarer Norge i stor nok grad å sette dette på agendaen her på CSW?