Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Uten kvinner, ingen fred

Fredsprisvinnerne (f. v.) Leymah Gbowee, Ellen Johnson Sirleaf og Tawakkol Karman. Foto: Scanpix

Den virkelige testen om hva resolusjon 1325 kan brukes til, foregår i land der kvinner lever under forhold som er preget av krig og konflikt.

13.12.2011

Av: Atle Sommerfeldt, generalsekretær Kirkens Nødhjelp, Liv Tørres generalsekretær, Norsk Folkehjelp, Torild Skogsholm, generalsekretær CARE, John Peder Egenæs, generalsekretær Amnesty International, Gro Lindstad, daglig leder FOKUS og Mari Holmboe Ruge, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF).

For 11 år siden vedtok FNs sikkerhetsråd for første gang en resolusjon som løftet fram kvinners betydning for å skape fred og sikkerhet i verden. Budskapet i resolusjonen er blitt konkretisert og synliggjort av fredsprisvinnerne Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman. Fredsprisen forplikter norske myndigheter til å trappe opp gjennomføringen av resolusjon 1325.

Det er langt fram før verdens kvinner har fått sin rettmessige plass som forhandlere og fredsbyggere. Men Leymah Gbowee fra Liberia og Tawakkol Karman fra Jemen har vist verden betydningen av kvinners aktive deltakelse uten andre våpen enn deres egen styrke. I Liberia sto kvinner sammen på tvers av trosskiller midt i borgerkrigen og fikk fredsavtale. Ved hjelp av de liberiske kvinnenes kamp på grasrota ble Ellen Johnson Sirleaf løftet fram til å bli Afrikas første valgte kvinnelige president.

Da Thorbjørn Jagland presenterte de tre prisvinnerne, slo han fast: «Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet. Resolusjon 1325 gjorde for første gang overgrep mot kvinner i krig og konflikt til et internasjonalt sikkerhetsanliggende». Kvinners manglende deltakelse i fredsprosesser blir i henhold til resolusjonen også sett på som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Alle FNs medlemsland er forpliktet av Sikkerhetsrådets resolusjoner. I resolusjon 1325 blir regjeringene pålagt å øke kvinnerepresentasjonen i alle konfliktløsningstiltak og fredsforhandlinger. Flere kvinner skal inn i fredsbevarende styrker, og kvinners perspektiver skal innarbeides i gjenoppbyggingsprogrammer etter krig og konflikt. Videre anerkjenner resolusjonen betydningen av kvinners fredsinitiativer.

Den virkelige testen om hva resolusjon 1325 kan brukes til, foregår i land der kvinner lever under forhold som er preget av krig og konflikt. Freds- og sikkerhetspolitikken er fortsatt mannsdominert på samme måte som krigene hovedsakelig utkjempes mellom menn. Mens krigen utkjempes, må kvinner ta økt ansvar for å holde samfunnet i gang. De må skaffe vann og mat til barna mens skoler ødelegges, økonomien peker nedover og landsbyer utslettes. Kvinner blir systematisk voldtatt, som et ledd i en bevisst krigsstrategi. Det spiller liten rolle for disse kvinnene at det finnes resolusjoner og handlingsplaner som ivaretar deres sikkerhet på papiret. Det spiller også liten rolle når under tre prosent av dem som har signert fredsavtaler siden 1992 er kvinner og når fredsavtalene er på menns premisser. Avtaler som ensidig fokuserer på våpenhvile og grensetrekking tar ikke kvinner på alvor. De blir heller ikke bærekraftige på lengre sikt. En bærekraftig fredsavtale må ta opp underliggende konfliktspørsmål som sikre vannkilder, skoler, helsetilbud, rehabilitering av ofre for seksuelle overgrep og troverdige rettsoppgjør. Derfor må kvinner delta minst på lik linje med menn i forhandlingene.

Initiativet til resolusjonen kom fra kvinne-, freds- og menneskerettighetsorganisasjoner. Sikkerhetsrådet hadde lydhøre medlemsland som fikk saken på rådets dagsorden: Bangladesh, Canada, Nederland, Jamaica og Namibia. Etter omfattende forarbeid og lobbyvirksomhet fra organisasjonene hadde så Sikkerhetsrådet sin store debatt om «Kvinner, fred og sikkerhet» på FN-dagen 24. oktober 2000. Norge deltok, som et av meget få vestlige land. En uke senere ble resolusjonen enstemmig vedtatt.

I 2001 engasjerte FN to eksperter – den tidligere finske forsvarsministeren Elisabeth Rehn og Ellen Johnson Sirleaf fra Liberia – som reiste til konflikt- og krigsområder i 14 land. De fikk førstehånds beskrivelser av hvordan voldtekt, ydmykelse og tvangsprostitusjon ble brukt som en bevisst strategi i krigføring og også i forbindelse med fredsbevarende operasjoner. Rapporten «Women, War, Peace» har bidratt til å vise verden hvilke lidelser og krenkelser som følger av det noen kynikere lettvint har kalt «boys will be boys». Resolusjon 1325 og flere etterfølgende resolusjoner har erkjent at seksualisert vold som våpen i krig både er en krigsforbrytelse og en trussel mot fred og sikkerhet. I Bosnia avdekket modige kvinner fra FN-systemet på 90-tallet seksuelle overgrep, trafficking og påtvunget prostitusjon som FNs eget fredsbevarende personell var ansvarlige for. Hun som varslet sine overordnede, mistet jobben. De ansvarlige gikk fri. Saken er nylig blitt aktualisert gjennom filmen «The Whistleblower», som har vakt oppsikt både i og utenfor FN.

I 2001 ble Norge medlem av Sikkerhetsrådet. Likestillingssentret kom raskt på banen og foreslo blant annet økt representasjon av kvinner i fredsprosesser med norsk støtte – om nødvendig ved kvotering, at norske midler til fredsbygging gjenspeiler at kvinner og menn kan ha ulike perspektiver, samarbeid med frivillig sektor samt retningslinjer mot sexkjøp for FN-styrker. Kravene er like aktuelle i dag.

Forum Norge 1325 håper at årets fredspris inspirerer norske myndigheter og det internasjonale samfunn til et mer forpliktende og systematisk arbeid med å støtte fredsinitiativer som kvinner selv mobiliserer til. Norske myndigheter har også et ansvar for å bidra til at FN feier for egen dør når det gjelder seksuelle overgrep begått av fredsbevarende styrker, samt å sikre kvinners rettssikkerhet under og etter krig.

Publisert på Dagsavisens debattsider 8. september i år.