I redegjørelsen til Stortinget ga Gahr Støre en summarisk oversikt over hva noe av all støtten Norge bidrar med årlig til FNs ulike organisasjoner brukes til. I redegjørelsen nevnte han også viktigheten av å sikre kvinners rettigheter i Afghanistan, og at dette ikke er enkelt. Sikkerhetssituasjonen i landet er svært vanskelig, og gjør arbeidet både i forhold til institusjonsoppbygging, langvarig utviklingsbistand og humanitær hjelp vanskelig. Uforutsigbarhet og vold er en del av Afghanistans hverdag.
Med utgangspunkt i denne debatten publiserte Aftenposten en artikkel på nett 30.april, hvor journalist Kristoffer Rønneberg koker meget tynn suppe på i mange tilfeller feiltolket eller manglende informasjon. Innfallsvinkelen er at Norge kan komme til å kutte støtten til FNs organisasjon UN Women i Afghanistan fordi organisasjonen visstnok ikke leverer så godt i 2010 som de har gjort tidligere. Artikkelen baseres på kommentarer fra Norad, som tidligere i år sendte en gruppe for å se på likestilling i landet, og for å undersøke hvordan UN Women jobber der. Norad har snakket med et stort antall kilder i organisasjoner og andre steder, og har hørt en del kritikk. Samtidig sier avdelingsdirektør Bjørg Skotnes i Norad at de ikke har hatt mulighet til å verifisere opplysningene. Altså har man ikke snakket med UN Women selv og spurt dem. Rapporten er i tillegg ikke ferdigstilt og publisert, så verken journalisten eller vi har tilgang til den.
I 2009 gjennomførte Norad en grundig evaluering av arbeidet som den gang ble utført av UNIFEM (UN Womens forgjenger), og resultatet av evalueringen var meget god. Den førte til at man fra norsk side bestemte seg for å inngå et langsiktig samarbeid med FN organisasjonen, og det ble signert en tre-årig avtale på totalt NOK 60 millioner. Etter avtalens inngåelse har situasjonen i Afghanistan svingt mye og FN har vært utsatt for angrep som også har tatt livet av ansatte. På denne bakgrunn har det til tider vært nødvendig å evakuere personale til land i nærheten. UN Womens ansatte har i perioder sittet i Dubai og India og forsøkt å gjøre en jobb i Afghanistan, og det sier seg selv at både implementering av prosjekter og oppfølging får konsekvenser med en sikkerhetssituasjon som er så skjør. Det gjelder ikke bare UN Women, men alle organisasjonene som forsøker å gjøre en jobb i landet. Dette vil igjen medføre at prosjekter blir forsinket eller at man kanskje ikke klarer å levere i forventet tempo. Da er det helt riktig at Norge og andre bidragsytere holder penger tilbake i påvente av at organisasjonene klarer å øke tempo igjen, eller at man ser på andre muligheter til å bruke noen av midlene. Dette gjøres nå tydeligvis av den norske ambassaden i Kabul.
Aftenpostens journalist baserer også sin kritikk av UN Women på et notat fra den amerikanske ambassaden i Kabul som ble lekket til Wikileaks. Basert på sin lesing av notatet sier journalisten at det ikke er første gang organisasjonen har fått kritikk. I notatet gis det informasjon om en gruppe representanter fra ambassader og organisasjoner som møtes månedlig for å diskutere tematikk rundt kvinner og likestilling. I gruppen sitter blant annet representanter for Norge, Tyskland, Danmark, Italia og USA sammen med representanter for store nasjonale bistandsorganisasjoner som USAID, DFID, GTZ og SIDA. I tillegg er FN involvert med representanter fra en rekke organisasjoner som UNICEF, UNAMA, UNHCR og UNIFEM (nå UN Women). Gruppen har vært koordinert av UNIFEM. Kritikken i notatet fra ambassaden er ikke på noen måte rettet mot UN Women, men mot at gruppen som møtes ikke klarer å bli enige om en strategi for sitt arbeid, og at arbeidet svekkes av at deltakerne i gruppen ikke kommer på møtene. Det betyr at arbeidet ikke prioriteres fra landene og organisasjonene som skal delta, og at det ikke har vært vilje til å komme frem til en felles vei fremover. Å dumpe kritikken i fanget på UN Women, som koordinator for arbeidet, er på grensen til det absurde. Aftenposten burde være mer etterrettelig i sin bruk av kilder.
Min kritikk og refleksjoner rundt artikkelen og situasjonen er verken surmaget eller basert på synsing. FOKUS - Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål er norsk Nasjonalkomité for UN Women. Jeg har selv jobbet i en ledende stilling i UNIFEM i New York de siste tre årene, før jeg tok over som daglig leder i FOKUS. Det betyr ikke at verken FOKUS eller jeg skal eller vil forsvare alt UN Women gjør. Organisasjonen har store forbedringspotensialer på flere områder og som ny sammenslått enhet har UN Women mange utfordringer. I relasjon til artikkelen i Aftenposten og uttalelsene som kommer der er det dog grunn til å reagere, og vi sitter med en innsikt til å kunne gjøre dette.
Norge har i løpet av perioden 2002 til 2010 bevilget 5,3 milliarder kroner til sivil bistand til Afghanistan. Det er interessant å se på den helhetlige bruken av midler, og da også støtten som gis til ulike FN-organisasjoner. At UN Women her plukkes ut som eneste dårlig leverandør i en artikkel om mulig kutt i FN-støtte er spekulativt og i en artikkel som er svak og inneholder feil. At leder for utenrikskomiteen uttaler seg enig i kritikken av UN Women på dette grunnlaget er beklagelig. Når Cares generalsekretær i tillegg benytter anledningen til å fremføre at bistandsorganisasjoner har irritert seg over FNs arbeid for kvinner i Afghanistan og ber Norge om å bruke pengene mer fornuftig, så fremstår det surmaget og som et ønske om å mele sin egen kake. Vi er mange som har gode prosjekter i Afghanistan som vi ønsker å styrke, men vi må også forsøke å samarbeide med det felles mål at vi samlet skal bidra til å styrke kvinners stilling og likestilling i landet.