Norsk bistand virker ikke optimalt. Den nytter noe, men ikke nok var konklusjonen i Norads rapport (26.11.07) om effekten av norsk bistand. Resultatet er ikke overraskende. Kunnskapen om "uten kvinner, ingen utvikling" er erkjent og blir stadig repetert, men satsingen på kvinner og menns like muligheter og rettigheter i utviklingssamarbeidet må gjøres troverdig. Det er behov for en mer nyansert offentlig debatt om hvilke barrierer som må fjernes før kvinners rettigheter og likestilling blir en reell satsing.
Et prosjekt for menn imellom? Ser vi på Utviklingsministeren, toppene i Utenriksdepartementet og Norad ser vi at Ola Nordmann er langt mer fremtredende enn Kari. Det samme gjentar seg på ambassadene som er sentrale i forhold til kanalisering av bistandsmidler
Mannsdominansen finnes blant institusjoner og organisasjoner Norge overfører mye bistandsmidler til. De tunge aktørene, som for eksempel FNs utviklingsfond og Verdensbanken, ledes av menn. Det samme gjelder, med få unntak, toppene i de store bistandsorganisasjonene i Norge.
Det er ikke et problem i seg selv at lederne er menn. Kvinners rettigheter og likestilling er like mye menns som kvinners ansvar, men resultatene så langt tyder på at det er for få fagpersoner i det offentlige apparatet, i forskningen og i mange frivillige organisasjoner. Kunnskapsoverføringer blir vanskelig og sjansene for måloppnåelse svekkes. Nasjonal utvikling og økonomisk vekst fordrer likestilling og styrking av kvinners situasjon. Regjeringen må prioritere økt bruk og styrking av kompetanse.
Sivilsamfunnet vet hva som er kvinners behov. FOKUS savner en mer systematisk involvering av kvinneorganisasjoner, bistandsorganisasjoner og forskere i utviklingssamarbeidet. De har førstehåndskunnskap om hvor skoen trykker og hva som skal til for å bedre kvinners situasjon. FOKUS anbefaler at norske myndigheter ytterligere styrker samarbeidet med organisasjoner som prioriterer kvinners rettigheter og likestilling i Norge og i samarbeidslandene. Grundige og progressive fagmøter er nødvendig.
En neve dollar er ikke nok. For å styrke kvinners posisjon og fremme likestilling er økte ressurser en forutsetning. De fleste kvinneorganisasjoner i verden har svært små budsjetter og over halvpartene av dem har mindre tilgang på finansielle midler nå enn før viser en rapport fra Association for Women’s Rights in Development (www.awid.org ).
Ressurstilførsel gjør det mulig for kvinneorganisasjoner å delta på internasjonalt nivå for å stille egne myndigheter til ansvar i forhold til internasjonale likestillingsforpliktelser og fortelle det internasjonale samfunnet om sine behov.
Det blir stilt krav til en mer effektiv og resultatfokusert bistand, som åpner for bedre samsvar mellom bruk av ressurser og likestillingspolitiske mål og strategier. En prioritering tilsier en synliggjøring av tema på alle budsjettposter og programmer. Det er særlig viktig å styrke kvinner på arenaer som IKT, miljø, næringsvirksomhet og jordbruk. For å måle bistandseffektivitet, må vi vite om kvinner, som er målgruppe for satsingen, faktisk har fått det bedre. Vi trenger å utvikle gode indikatorer som måler arbeidet.
Nok av velvilje, mer krutt i kanonen. Regjeringens kvinne- og likestillingsvelvilje er historisk sett bra. Men verken velvilje eller medlidenhet gir kvinner i Sør den hverdagen de ønsker seg. Som mottakere av bistand og som aktører i utviklingssamarbeidet er kvinner marginaliserte. Økt innflytelse, flere ressurser og krav til kjønnskompetanse er tre grep regjeringen bør ta umiddelbart. FOKUS håper dette er temaer som berøres i regjeringens kommende Stortingsmelding om kvinner og likestilling i utviklingssamarbeidet. Da gjør det kanskje ikke noe at utviklingsministeren heter Erik?