I dag lanserer utenriksminister Støre, forsvarsminister Faremo og miljø- og utviklingsminister Solheim en ny strategisk plan for regjeringens arbeid med kvinner, fred og sikkerhet. Planen gjelder både nasjonalt og globalt fram til valgåret 2013. Skal regjeringen styrke sin troverdighet blant organisasjoner som jobber med kvinner i land det er krig i dag, må planen være klar og konkret. FOKUS har sett høringsutkastet til den nye planen og gitt flere innspill til regjeringen som vi mener er avgjørende for en vellykket innsats for kvinner i krig og konflikt.
I 2010 markerte vi tiårsjubileet for Sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (SR 1325), som FNs sikkerhetsråd vedtok i 2000. Den anerkjenner at varig fred er umulig uten at kvinner deltar aktivt i fredsprosesser og fredsbygging. Resolusjonen sier også at kvinners behov for beskyttelse og deres menneskerettigheter i konflikt- og postkonfliktsituasjoner må styrkes, blant annet fordi seksualisert vold i langt større grad rammer kvinner enn menn.
Har resolusjonen virkelig ført til at kvinner har fått en mer sentral rolle i freds- og forsoningsprosesser? Svaret er nei. I alle fredsforhandlingene mellom 2000 og 2008 var bare seks prosent av delegatene kvinner. Av dem som har signert fredsavtaler var kvinneandelen helt nede i 2,6 prosent! Se på forhandlingene om Afghanistan. Til tross for at mange av de involverte aktørene gir uttrykk for at de ønsker å støtte afghanske kvinner, var det ingen afghanske kvinner ved forhandlingsbordet under Giverlandskonferansen i London våren 2010, der også Norge deltok. Afghanske kvinner ble heller ikke invitert til å delta på fredskonferansen i Kabul i juni 2010.
Norge var et av de første landene som lanserte en egen handlingsplan for SR 1325 i 2006. Norge er også blant de første til å fornye sin strategi etter fire år. Dette er prisverdig. Når den nye strategien lanseres påhviler det derfor regjeringen et ekstra ansvar for å sikre kvinners rettigheter internasjonalt. Norge er for mange land et forbilde på likestillingsarbeid og vi bør ha som mål at også vårt arbeid med SR 1325 er et eksempel til etterfølgelse. Høringsutkastet påpeker at norsk likestillingslovgivning skal gjelde ved oppnevnelsen av norske delegasjoner til fredsforhandlinger. Dette innebærer at Norge skal stille med minst 40 prosent kvinner. Det er viktig at kjønnsbalansen utjevnes, men hvordan sikrer man at de som sendes ut fra Norge har tilstrekkelig kompetanse til å ivareta kjønnsperspektivet?
Det stilles ikke krav til de forhandlende parter om en tilsvarende kvinnerepresentasjon – det uttrykkes kun en forventning. Vi kan ikke forvente at kvinner i konfliktsoner skal klare å kreve sin rett, når diplomater og fredsforhandlere fra FN-systemet eller nasjoner som er tildelt fredsmeklingsansvar ikke følger innholdet i resolusjon 1325. Norske myndigheter må derfor stille krav til forhandlingspartene om å inkludere kvinner i sine delegasjoner.
Arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet har ikke en egen post i statsbudsjettet. Pengene er fordelt på en rekke tiltak over flere departementer. Det gjør det vanskelig å følge midlene og måle effekten av bruken. I utkastet til ny strategisk plan følger det ikke noe budsjett med de foreslåtte tiltakene. Så vi spør: hva er prislappen? Er det avsatt nye, friske midler til gjennomføring eller må de foreslåtte tiltakene konkurrere med andre prioriteringer?
Regjeringen legger opp til årlig rapportering om gjennomføring av planen. Det gjorde de også i 2006. Etter det vi kjenner til er kun én rapport offentliggjort på fire år! FOKUS krever at regjeringen gir en årlig rapport til Stortinget med hva som er gjennomført og effekten av arbeidet. Dette innebærer også at ansvar og rollefordeling mellom regjering og storting tydeliggjøres, og at vi får politiske diskusjoner om Norges innsats for kvinners sikkerhet og deltakelse basert på fakta.
Planen lister opp tiltak der Norge skal bidra med spesialkompetanse og i opplæring av politi, dommere, advokater og fengselsmyndigheter i en rekke land. Dette er svært positivt og nødvendig. FOKUS arbeider med mange sterke sivilsamfunnsaktører i sør, og bidrar gjerne til at regjeringen også kan bruke den spisskompetansen som finnes der. Det vil øke legitimiteten i arbeidet. Den beste ekspertisen befinner seg ikke alltid i nordvest. Virkeligheten er at vi slett ikke er en nasjon av eksperter på 1325. En studie av det norskledede Provincial Reconstruction Team i Meymaneh i Afghanistan fra 2008/2009 viste at ingen av de intervjuede, verken militær ledelse, taktisk nivå eller sivil side hadde kunnskap om SR 1325. Ifølge studien rapporterte soldater i felt om situasjoner der de observerte vold mot kvinner, men de hadde ikke opplæring eller rutiner til å håndtere dette.
Det er prisverdig at forsvarsministeren har ansatt en kvinnelig oberst som sjef for de norske troppene i Afghanistan, men dette er ingen garanti for at kjønnssensitiviteten eller kultursensitiviteten styrkes. Alle norske styrker må få en langt mer omfattende opplæring i oppfølging av SR 1325, før de sendes ut på fredsbevarende oppdrag for NATO eller FN. Regjeringen må sørge for en helhetlig og koordinert opplæring i Norge, på tvers av departementer og direktorater. Dette må være en opplæring som også omfatter sivilt personell i beredskapsstyrkene. Det bør opprettes standard opplæringsmoduler der de som arbeider med tematikken i departementene, forskere, fagspesialister og sivilsamfunnsaktører samarbeider om innholdet.
Til slutt ber vi om at regjeringen styrker samarbeidet med sivilt samfunn – også i Norge – i arbeidet med SR 1325. Svært mye av den positive utviklingen og den økte oppmerksomhet blant politikere knyttet til SR 1325 skyldes et langvarig og bevisst engasjement fra det sivile samfunnet.
Denne kronikken var også publisert i Dagsavisen 20.1.2011