Kronikk: Likestilt bistand?

Politisk vilje. For første gang har en norsk regjering kommet med en Stortingsmelding om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet. Meldingen viser at det er stor vilje til å satse på kvinners rettigheter i bistandssammenheng. Men spørsmålet en må stille seg, er om dagens økonomiske favorisering av menn i utviklingssamarbeidet etterlever den norske likestillingsloven? I følge § 1a i loven har alle offentlige myndigheter en plikt til å arbeide "aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder". Norske politikere har derfor en stor oppgave når det gjelder å forebygge mot mulig indirekte kvinnediskriminering i utviklingssamarbeidet. 

FNs kvinnekommisjon har kommet med sterk kritikk av medlemsstatene for manglende finansiering av kvinners rettigheter og likestilling. Den kjønnsurettferdige forfordelingen av menn i utviklingssamarbeidet skjer til tross for at kvinner utgjør 70 prosent av de aller fattigste i verden og har lik rett som menn til utvikling. Dessverre er likestillingsvennlige Norge intet unntak. Tall fra OECD /DAC for perioden 2005 og 2006 viser at 74 prosent av den totale bilaterale norske offentlige bistanden gikk til prosjekter og programmer som ikke har likestilling og kvinners rettigheter som hovedmål eller som betydelig delmål (OECD/ DAC sekretariatet, februar 2008). Til sammenligning viser tallene fra OECD/DAC at 86 prosent av svensk offentlig bistand for den samme perioden gikk til kvinner og likestilling.

Riktignok gjeninnførte regjeringen kvinnebevilgningen i 2007, som for 2008 er på 235 millioner kroner, for å støtte arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet. Men når tallene i det totale budsjettet for bilateral og multilateral bistand i 2008, samt globale ordninger er foreslått til å utgjøre i overkant av 20 milliarder kroner (Stort. prop. nr. 1 2007-2008), kan en ikke la være å stille spørsmålet; hvor mye av dette beløpet går til kvinner og likestilling? 

Såkalt likestillingsbudsjettering må være et krav til alle involverte aktører i utviklingssamarbeidet. Det vil si en slags "kjønnsovervåkning" av penger som norske myndigheter bruker på bistand - enten det er bilateralt stat til stat, gjennom frivillige organisasjoner eller multilaterale organer som FN. En må spørre seg på om den aktuelle politikken og ressursene til en budsjettpost virkelig bidrar til økt likestilling? Kvinner og menn har både ulike behov, rammes ulikt av for eksempel miljøforstyrrelser, krig og konflikt, og har ulik tilgang til økonomiske og politiske maktstrukturer.

Likestillingsbudsjettering handler om å sikre at budsjetter ivaretar menns og kvinners ulike behov og interesser. Det er behov for en sterkere integrering av kjønnsperspektiver i programmers budsjettprosesser som et virkemiddel for å øke likestilling og oppnå effektiv utvikling i andre sektorområder. På denne måten kan vi spore sammenhengen mellom finansiering for utvikling og forpliktelser til å fremme kjønnslikestilling.

Finansdepartementet og økonomiansvarlig i ulike virksomheter og sektorer må øke sin kompetanse på likestillingsspørsmål. Eksempler på hvordan kjønn integreres i programmers budsjettprosesser må utvikles, dokumenteres og evalueres for en overvåkning av at det faktisk skjer. Beslutningsprosesser må være transparente og undersøkes for om en effektivt tar med kjønnsperspektivet. Resultatbasert budsjettering gir muligheter for nye overvåknings- og ansvarliggjøringsmekanismer for å knytte budsjetter (ressurser) til forpliktelser om kvinners rettigheter og kjønnslikestilling.

Likestillingshensyn må inkluderes i selve utformingen av budsjetter i en tidligst mulig fase. Budsjettering bør skje i konsultasjon med fagmiljøer på kvinners rettigheter og likestilling. Det er derfor urovekkende at det har skjedd en nedgang fra 2000 i tilgjengelige midler for kvinneorganisasjoner verden over (Association for Women’s Rights in Development "Hvor er pengene for kvinners rettigheter? 2007)". Kvinne- og kvinnerettsorganisasjoner er svært viktige kunnskapsleverandører for å sette kvinners rettigheter og likestilling på dagsorden, også når det gjelder finansiering.

Ifølge Stortingsmelding nr.11 skal Norge tale der andre tier. I år er det to viktige internasjonale finansieringsprosesser som Norge er involvert i. For det første er det møte om bistandseffektivitet i Accra. Dernest er det møte i Doha om finansiering for utvikling. Begge disse prosessene har hittil ikke prioritert tiltak som kommer de fattigste av de fattige til gode, nemlig kvinnene. Tvert i mot lages det nye reformer og strukturer som ikke tar hensyn til at menn og kvinner er ulikt stilt i utgangspunktet.

FOKUS ber derfor norske myndigheter om å løfte frem anbefalingene fra FNs kvinnekommisjon under forhandlingene i samarbeid med sivilt samfunn. Norge må ta ansvar og tørre å være offensive på disse arenaene som danner grunnlaget for utviklingssamarbeidet i årene framover. Norge bør fremme strategier for kvinners deltakelse i økonomiske beslutninger for deres økte innflytelse i budsjettprosesser. Norge bør være pådriver for og støtte integrering av likestillingshensyn i økonomiske beslutninger og lederskap for å øke kvinners deltakelse i beslutninger som har betydning for deres liv og svare på globale utfordringer.

En økonomisk prioritering av kvinner og likestilling vil være i tråd med den norske likestillingsloven, samt de internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av, slik som FNs kvinnekonvensjon og handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse i Beijing.

Det er på tide å gå et økonomisk skritt videre for en vellykket politikk som bidrar til å styrke kvinners stilling.