Fellesuttalelse etter Busan HLF 4

Under høynivåmøtet var det lenge uklart om Kina ville være med og undertegne sluttdokumentet. De ble til slutt med, men med forbehold om at etterlevelse av prinsippene, forpliktelsene og oppfølging skal være frivillig for BRICS-landene. Dette lyder kjent for oss som har fulgt klimaforhandlingene fram til Durban. Om det var en seier å få med Kina, slik det tolkes av norske myndigheter, vil vise seg i oppfølgingen av Busan. De frivillige organisasjonene, som forhandlet som likeverdige partnere med myndighetene, frykter nå en svakere etterlevelse av internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og mer ensidig vektlegging av økonomisk vekst som svaret på utviklingsutfordringen.

At utviklingslandene skal ”eie” og styre sin egen utvikling er udelt positivt der landene er styrt av ansvarlige ledere som respekterer menneskerettigheter og demokratiske spilleregler. At Busan fastslår at sivilsamfunnsaktører har en viktig rolle som vaktbikkjer for etterlevelse av rettigheter viser at det statlige ”eierskapet” skal og bør voktes. Vi mener at sivilsamfunnet har en like viktige rolle i å vokte internasjonale utviklingsaktører og givere i deres etterlevelse av standarder og rettigheter.

Denne gangen ble bistandsvolum ikke satt på dagsorden selv om tidligere forpliktelser fra Paris og Accra ligger ved lag. Med økonomiske kriser som hviler over tidligere bistandsgivere og fattige land med vekstrater som langt overgår Europas, er utviklingsagendaen nå sterkt preget av troen på  økonomisk vekst gjennom involvering av privat sektor. ”Bejing konsensus” handler om nettopp det: tilby infrastruktur, legg forholdene til rett for investeringer og veksten forventes over tid å gavne alle. Sivilsamfunnet som var tungt representert i Busan ønsker privat sektor velkommen, men mener at sluttdokumentet i for liten grad holder denne sektoren ansvarlig for å bidra til reell fattigdomsreduksjon. Dersom privat sektor skal fremme utvikling og velferd over tid må de også respektere internasjonale menneskerettigheter og tilhørende standarder, hindre ødeleggelse av miljøet og bidra til fordeling. Den nordiske modellen som bygger på økonomisk vekst og fordeling er et forbilde for Brasil og tidligere statsleder Lula.  Han har sett at fordeling er en forutsetning for stabil økonomisk vekst og politisk bærekraft. Et nær unisont sivilsamfunn mener at bistandseffektivitet må måles i effekt for de fattige, ikke minst kvinner og i redusert ulikhet i og mellom land. Det burde ligge nær for Norge å satse på ”Lula konsensus” framfor ”Bejing konsensus”.

Hvilken rolle vil Norge velge å innta i møte med det nye utviklingsregimet post Busan? Hva vil Norge løfte fram i møtet med det nye sør-sør samarbeidet? Hvilke krav vil Norge stille til privat sektors inntreden som utviklingsaktører? Norge har gått i bresjen for utvikling av viktige menneskerettighetsinstrumenter, blant annet Kvinnekonvensjonen, og vi forventer at Norge løfter disse fram som indikatorer for måloppnåelse post Busan.