Dette spørsmålet stiller Marianne Skaiaa i en kronikk i Bistandsaktuelt nr. 6 2010. Spørsmålet er både viktig og relevant, men det er trist at en kronikk om et så viktig emne viser så tydelig at Bistandsnemnda ikke har fulgt med i timen.
Det bildet Skaiaa tegner beskriver på ingen måte situasjonen slik den er i dag. Bildet har mange flere fasetter enn det Skaiaa åpenbart kjenner til. Å trekke frem at noen kvinner også er overgripere i krig virker fullstendig meningsløst. Selvsagt finnes det mennesker – både kvinner og menn – som styres av ondskap, men de grusomheter som er utført av kvinner kan verken i omfang eller karakter sammenlignes med de overgrepene som gjøres mot kvinner av menn i en krigssituasjon.
Påstanden om at ”…rapporter og akademiske artikler som har kvinner og krig som tema unngår å analysere kvinner utover rollen som offer”, mangler i våre øyne belegg. Det er produsert tallrike rapporter om arbeidet med kvinner og etter krig og konflikt både på grasrotnivå og innenfor akademiske kretser. For eksempel lanserte FN-organisasjonen Instraw nettopp en ny nettportal med et kildebibliotek som er imponerende – hele portalen dreier seg om kvinner fred og sikkerhet.
I disse dager er det 10 år siden FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325 om ”Kvinner fred og sikkerhet” - kvinners stilling i og etter krig og konflikt. Viktige prinsipper ble forankret på menneskerettighetskonferansen i Wien i 1993, der kvinners store sårbarhet i krig og konflikt ble anerkjent og synliggjort som tema. Resolusjon 1325 er en av de viktigste resolusjonene FN har vedtatt. Men det skjedde ikke av seg selv. Det skjedde takket være det utrettelige arbeidet fra mange kvinneorganisasjoner verden over.
Resolusjon 1325 ble historisk og banebrytende for den globale kvinnekampen. For første gang i FNs historie gjorde sikkerhetsrådet et vedtak som anerkjente at internasjonal fred og sikkerhet også handler om å ivareta kvinners sikkerhet. Før 2000 var kvinners ve og vel definert ut av sikkerhetsbegrepet. Hvordan kvinner hadde det under og etter krig og konflikt, var nærmeste et privat anliggende. Etter SR 1325 ble voldtekt og kjønnsbasert vold anerkjent som et sikkerhetsproblem- det er i krig og konflikt. Målet ble å øke kvinners deltakelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter og bidra til å ivareta kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt, og å integrere kjønnsperspektivet i fredsbyggende arbeid. Sentralt står de 4 Pene: Participation (Deltakelse), Prevention (forbygging), Protection- beskyttelse. Prosecution- Straffeforfølgelse mot overgripere. Og i tillegg- Relief- retten til hjelp når overgrep har skjedd.
Det er en kjensgjerning at det først og fremst kvinnene som holder oppe det lille som gjenstår av samfunnsfunksjoner i områder preget av langvarig krig. Kvinner utfører det meste av det produktive arbeidet og tar ansvar for ungenes skolegang og helse. På grasrota i konfliktområdene treffer du uendelig mange kvinner som er både ressurssterke og kampvillige – ikke for å sloss med våpen men for å bygge det sivile samfunn. Dette er de virkelige hverdagsheltene. Ofre – sikkert det også, men det er ikke slik de vil fremstå. De fremstår som trygge, kunnskapsrike og sterke kvinner med store ressurser.
Det som er viktig nå, er å få til indikatorer som måler framgang eller tilbakeslag. Få til mekanismer for gjennomføring. En vesentlig faktor er finansiering av støtten til kvinner, opplæring for de som skal ut i felten, mekanismer for å gi stemme til kvinnene i konfliktområder (Irlands tidligere president Mary Robinson foreslår kvotering rundt forhandlingsbordet) Gjøre noe med at overgripere ikke stilles til ansvar, men går fri. Få inn saker til den Internasjonale Straffedomstolen, slik at de øverste ansvarlige stilles til ansvar.
Det er mye som er gjort, og mye som fremdeles må gjøres. Å bygge opp kvinner i konfliktområder eller i områder der det har vært konflikt er utrolig viktig. Det mangler ikke på lokalt engasjement – Det finnes også flotte rollemodeller i sør. Se bare på Betty Bigombe – Ugandas fredsmekler i konfliktene nord i Uganda, eller Ellen Sirleaf Johnson – Liberias president og en vesentlig aktivist for kvinner fred og sikkerhet i det Vestlige Afrika. Irene Santiago på Filippinene ledet fredsforhandlingene på øya Mindanao i flere år. Takket være kvinner som disse har en rekke land som har opplevd konflikter de siste årene fått handlingsplaner. Disse kvinnene er flotte rolleforbilder. Dette er de eksemplene vi bør trekke frem. Dette er eksemplene som vil få de oppvoksende generasjoner med jenter til å tenke – når hun fikk det til – så klarer jeg det også. Hvem sa ofre?
Dette innlegget ble publisert på bistandsaktuelt.no.