- Å støtte kvinnelige matprodusenter er å støtte fred. Det er nok mat i verden, men det er fordelingen som er så forferdelig feil, sa Bygdekvinnelagets leder Kathrine Kleveland i sin åpningstale.
At fordelingen var feil var også noe Barne- likestillings og integreringsminister Audun Lysbakken la vekt på da han viste til Verdensbankens «World Development Report» for 2012 som hadde likestilling og utvikling som tema.
- Kvinner kommer dårligere ut enn menn på nesten alle områder. Alt er systematisk skjevt fordelt. Dette må være det vi har absolutt fokus på i dette året som vi nå har gått inn i, sa han.
Årets kvinnekommisjon i FN, CSW, har «Rural women» - kvinner i distriktene - som tema. Dette gikk som en rød tråd gjennom alle debattene, ikke minst med tanke på innspill til de norske forhandlingsposisjonene i forhold til den store klimakonferansen i Rio i juni. Hvordan vi skal synliggjøre kvinneperspektivet i kampen mot klimaendringer var noe alle var opptatt av.
- UN Women er en pådriver for alt likestillingsarbeidet i hele FN systemet. Statssekretær Ingrid Fiskaa i utenriksdepartementet anerkjente UN Women som en særdeles talefør ettåring, til tross for sterke lobbygrupper som Vatikanet og andre konservative religiøse grupper har arbeidet hardt for å svekke organisasjonen, ikke minst i arbeidet med reproduktive rettigheter. Tenk smart gjennom nettverksbygging og ta i bruk den mest ubrukte ressurs vi har, nemlig kvinner. I Rio har vi en mulighet til å finne løsninger i forhold til fordelings- og klimakrise ved å øke kvinners deltakelse, var oppfordringen fra Fiskaa.
- Det er anerkjent at kvinner er mest utsatte og sårbare, samtidig som de sitter med en unik lokal kompetanse. Derfor er det viktig å trekke frem sammenhengen mellom kvinner og bærekraftig utvikling i alle sammenhenger, sa Statssekretær Kirsti Bergstø i Barne- Likestillings og Inkluderingsdepartementet.
Gro Lindstad trakk frem at likestilling og kvinneperspektiver faktisk er synliggjort i det første utkastet til sluttdokument for Rio +20 i juni. Men hun var ikke spesielt optimistisk med hensyn til kvinners mulighet til å være en del av diskusjonene.
- Mer enn 70 % av verdens fattige er kvinner, mange av dem urbefolkningskvinner. De vil de ha en marginal mulighet til å få frem sine synspunkter overfor sine regjeringer. Derfor er det særdeles viktig at norske myndigheter sørger for at de formuleringene som omhandler kvinner og klima er med i det endelige sluttdokumentet, presiserte Lindstad.
- I 1992 la Bruntlandkommisjonen frem sin rapport om bærekraftig utvikling. Der snakket de om å bevare jorden for fremtidige generasjoner. Jeg ble født i 1992. Jeg er den fremtidige generasjonen som det snakkes om. Ungdom har masse engasjement og aktivitet, men det er viktig at vi blir hørt og inkludert i prosessene. Det er viktig å få fokus på barn og unge i internasjonal klima og miljøpolitikk. Mye læring skjer uformelt i barne- og ungdomsorganisasjoner. Utdanning og uformell læring betyr å bygge det unge sivilsamfunnet. Det er tross alt vi som skal arve jorden, sa Kari Anne Isaksen fra landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner.
SAIH - Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond la også vekt på betydningen av utdanning i sitt spørsmål til panelet. Utdanning og forskning er de viktigste verktøyene vi har i forhold til bærekraftig utvikling. De fremhevet at mange grupper ekskluderes, blant dem kvinner, ungdom og urfolk. Hvor er verktøyene som sikrer deres inkludering på veien til bærekraftig utvikling, undret de?
Matsikkerhet var også et tema. Her ble både småskala kraftverk, rent vann og landbruksbistand satt på agendaen. Mangel på vann er et problem i store deler av verden, og spesielt i Afrika sør for Sahara. Men med et lite, lokalt energiverk, drevet av solenergi som man kan sette opp på få uker kan man pumpe opp nok grunnvann til å gi rent drikkevann og vann nok til irrigering. Irrigerte åkre fører til større avlinger, større avlinger fører til et matoverskudd man kan selge, og sånn sett skape en bærekraftig utvikling og flere arbeidsplasser.
Seniorrådgiver Per Mogstad i Utenriksdepartementet presiserte at de stiller seg positive til småskala kraftverk, men at de i sin bilaterale bistand faktisk må følge de prioriteringene som gjøres av de statene de har avtaler med. Dette avstedkom en diskusjon om hvem de faktisk lyttet til – makthavere med egne agendaer som ikke nødvendigvis sammenfaller med den fattige befolkningens ønsker, eller de som virkelig følte behovene på kroppen, nemlig de kvinnelige småbøndene. Han pekte på de tre perspektivene i norsk bistand, nemlig den bilaterale, der man først og fremst følger mottakerlandenes prioriteringer, den bistanden som kanaliseres gjennom sivilt samfunn og ikke minst den multilaterale bistanden som kanaliseres gjennom FN.
Sats på småbønder! Og spesielt kvinner. Vi må oppfordre sivilsamfunnsorganisasjonene å søke om mer penger til småskala kraftverk og landbruk. Bare fem prosent av dagens bistand er ren landbruksbistand. Dette er altfor lavt. Det er også et paradoks at det i dag er de lokale småbøndene som må tilvenne seg de endrede rammebetingelsene – men uten at deres lokalkunnskap blir etterspurt, sa forsker Rut Haug fra Noragric.
Andrew Preston fra Forum for Utvikling og Miljø stilte spørsmålstegn ved den utviklingspolitikken vi førte i dag. Er den ikke egentlig kvinnediskriminerende? Hva med en likestillingsgjennomgang av all norsk bistand, undret han. Forslaget ble særdeles vel mottatt av en lydhør sal
.