Kom i fakkeltoget!
Samleside Nobels Fredspris 2011
Nobels Fredspris Spesial: artikkelserie om Sikkerhetsresolusjon 1325
Rollen kvinner får i fredsforhandlinger og gjenoppbyggingsprosesser er ofte avhengig av bevissthet rundt hvilken rolle disse spilte mens kampene ennå pågikk. Mange mener at Nepals ambisiøse handlingsplan for FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (SR 1325) kom i stand blant annet på grunn av økt oppmerksomhet rundt kvinners ulike roller under borgerkrigen i Nepal. I årene mellom 1996 og 2006, da United Communist Party of Nepal - Maoist (UCPN-M) kjempet geriljakrig mot nasjonale sikkerhetsstyrker, var kvinnene til stede i alle aspekter av konflikten. Hele 20 % av den maoistiske opprørsstyrken var kvinner, i tillegg til at de var høyt representert politisk i UCPN-M. Kvinnene ble også ofte familiens hovedforsørger, i tillegg til at et større lederansvar falt på kvinnene i landsbyene idet mennene dro ut for å delta i krigen. Det ensidige bildet av kvinner som tause og passive ofre for konflikten ble under krigen i Nepal vanskelig å opprettholde.
Samtidig ble seksualisert vold og voldtekt brukt som våpen og krigsstrategi av begge partene i konflikten. FN-rapporter understreker at mesteparten av overgrepene mot kvinner ble begått av statlige sikkerhetsstyrker ved kontrollposter, og i forhørssituasjoner.
Krigen mellom maoist-bevegelsen og de nasjonale myndighetene endte med en fredsavtale i november 2006. Kvinner hadde spilt en aktiv rolle i det folkelige opprøret som fikk en ende på det eneveldige monarkiet samme år, og igangsettingen av fredsforhandlinger. Allikevel lignet Nepal fortsatt på mange måter seg selv: politisk eksklusjon, fattigdom og mangel på demokratisering var like mye til stede i 2006 som ved krigens utbrudd i 1996. For å sikre varig fred var det nødvendig å adressere de underliggende, strukturelle årsakene til den ti år lange konflikten. I løpet av prosessen fram mot freden i 2006 hadde kvinnene blitt mer bevisst sine rettigheter, og debatten om SR 1325 og inkluderingen av kvinner i alle ledd av gjenoppbyggingen begynte.
Kvinner, fred og sikkerhet
Med SR 1325 ble kvinners rolle i krig, konflikt og i fredsbyggende arbeid for første gang tatt opp som et spørsmål om internasjonal sikkerhet. Kvinner ble nå anerkjent som ressurs; uløselig knyttet til konfliktløsning og bærekraftig fred, og ikke lenger bare ansett som ofre i krig eller regnet som «spesielt utsatte» i konfliktsituasjoner.
SR 1325 ble enstemmig vedtatt i Sikkerhetsrådet i 2000 og inneholder både et deltakelsesperspektiv og et beskyttelsesperspektiv: kvinner skal delta i, og ha innflytelse over, arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter. Resolusjonen anerkjenner på samme tid behovet for å beskytte kvinners menneskerettigheter i krig, og ser også disse som uløselig knyttet til gjenoppbyggingsprosessen og muligheten for varig fred. SR 1325 krever således full inkludering av kvinner i fredsprosesser og at kjønnsperspektivet skal være en integrert del av både fredsbyggende og konfliktforebyggende arbeid. Bare slik kan man oppnå varig fred.
Fra militærresolusjon til likestillingslover
I Nepal var ikke kvinnene til stede i de formelle fredsforhandlingene. FNs spesialutsending og leder for de fredsbevarende styrkene i Nepal (UNMIN), Ian Martin sier:
“At all the political negotiating tables I have seen in Nepal during the peace process, not once have I seen a woman at the table. So far in the peace process, decisions are being made by men for women”.
Slik sett understreker forhandlingsprosessen i Nepal bildet av internasjonale fredsforhandlinger som noe som er forbeholdt menn. UNIFEM (nå UN Women) rapporterer at bare 2,6 % av alle fredsforhandlinger har hatt kvinnelige forhandlingsledere, under 3 % av de som har undertegnet fredsavtaler er kvinner og at kvinner i tillegg kun har utgjort 7 % av de offisielle forhandlingsdelegasjonene knyttet til fredsforhandlinger.
I februar 2011 kom den nepalesiske handlingsplanen for implementeringen av SR 1325. Da kvinner allerede hadde vært ekskludert fra den formelle fredsprosessen var tanken nå å sikre kvinners politiske deltakelse i fredsbyggingen.
Selv om selve fredsavtalen ble underskrevet som et resultat av en svært ekskluderende prosess, inneholdt den mye progressiv lovgivning for bekjempelsen av kjønnsdiskriminering. Allerede i 2006 anerkjente den lovgivende forsamlingen seksuelle og reproduktive rettigheter for kvinner og i 2009 kom det for første gang lovgivning som skulle bekjempe vold i hjemmet. I tillegg til spesiallovgivning for kvinner og barn, høyere straffer for kidnapping av kvinner, og mer kvinnelig politi ble blant annet 33 % av setene i parlamentet reservert for kvinner. Mye av lovgivningen var inspirert av SR 1325s to-delte mål om kvinners rett til beskyttelse og politiske deltakelse. Vi ser at Nepal, i likhet med mange andre land i gjenoppbyggingsprosesser, brukte SR 1325 som inspirasjonskilde for større likestillingspolitiske tiltak.
Det er en del som tyder på at kjønnssensitiviteten under borgerkrigen var spesielt stor hos maoistene der kvinner var representert både i den politiske og paramilitære delen av organisasjonen. Kvinners aktive rolle i alle deler av den maoistiske bevegelsen fikk en del oppmerksomhet, særlig i media, og sies å ha hatt en positiv holdningseffekt i befolkningen. Maoistenes allerede inkorporerte kvinnerepresentasjon i egen organisasjon ble i mange tilfeller overført til statsapparatet de nå fikk større kontroll over
Sivilsamfunnet som pådriver
Fordi kvinner ikke enda er en integrert og naturlig del av alle formelle forhandlingsprosesser, peker SR 1325 nettopp på viktigheten av å inkludere og integrere sivilsamfunnets stemmer i fredsbyggingen. Slik vil høyere kjønnssensitivitet lettere kunne integreres og legitimeres i prosessen. Som nevnt var kjønnsperspektivet i noen grad både institusjonelt og mentalt til stede da handlingsplanen for SR 1325 kom i 2011. Dette var mye takket være et aktivt pådriverarbeid fra både nepalesisk og internasjonalt sivilsamfunn.
Sivilsamfunnet brukte SR 1325 aktivt både som legitimeringsgrunnlag og som verktøy for å kreve høyere kvinnerepresentasjon i fredsbyggingsprosessen. Man så at SR 1325 satte kravene om høyere kvinneandel i beslutningsfora i en internasjonal rettighetskontekst og ga kredibilitet til de nepalesiske kvinnenes krav.
Handlingsplanen utviklet nedenfra
SR 1325 er et bindende dokument som oppfordrer medlemslandene i FN til å utarbeide nasjonale handlingsplaner for implementering av resolusjonen. Nepals handlingsplan er kjent internasjonalt for å være en av de mest vellykkede i arbeidet for å sikre kvinner medbestemmelsesrett og medeierskap i fredsbygging og konflikthåndtering. Handlingsplanen er et samarbeid mellom lokalt og internasjonalt sivilsamfunn, nepalesiske politikere, internasjonalt diplomati og lokale kvinner i Nepals landsbyer. Fokuset var på lokalt eierskap og at nepalesiske kvinner skulle oppleve nytteverdien av deltakelse. I 2007 ble “The Peace Support Working Group”, bestående av utenlandske ambassader, organisasjoner og FN-organisasjoner opprettet for å bistå nepaleserne i utformingen av handlingsplanen. I tillegg ble det gjort omfattende feltarbeid i alle Nepals fem regioner, i 40 av 75 distrikter, hvor alt fra lokale fredskomiteer og kvinnegrupper til familier rammet av den væpnede konflikten, ble konsultert og involvert i prosessen. Bandana Rana, leder for SATHI, en organisasjon som arbeider for kvinners rettigheter i Nepal, deltok i prosessen og forteller at 3000 kvinner på grasrotnivå ble intervjuet og konsultert.
SR 1325 bygger også på antagelsen om at man ofte får andre, og nye, svar når man spør kvinner om gjenoppbygging etter krig og konflikt. Dette viste seg også å stemme i Nepal. De lokale samlingene resulterte i rundt 1500 anbefalinger til konkrete indikatorer for handlingsplanen. I tillegg til større politisk representasjon kom det krav om alt fra utvidet svangerskapspermisjon, psykisk støtte og oppfølging for de overlevende, til bedre, lokale helsetilbud, omsorgsboliger for eldre og opprettelse av minnelunder for de døde.
Implementeringsprosessen for SR 1325 i Nepal var et samarbeidsprosjekt mellom alle ledd i den internasjonale rangorden: sivilsamfunnet la til rette for fora der innbyggerne kunne kommunisere med nasjonale politikere og det internasjonale samfunnet, i tillegg til å holde disse ansvarlige for sine løfter. Videre tilrettela FN og internasjonalt diplomati for den institusjonelle implementeringsprosessen.
Kvinner fortsetter å bli systematisk diskriminert i Nepal, et land som fortsatt preges av sterke, patriarkalske strukturer. Kvinnelige parlamentsmedlemmer opplever at mannlige kolleger reiser seg opp og går når de snakker, og landets kvinner og jenter står fortsatt i fare for kidnappinger, seksuelle overgrep og tvangsprostitusjon. Landet preges fortsatt av politisk uro, og en ny grunnlov er enda ikke vedtatt. Arbeidet med å fremforhandle en nasjonal handlingsplan samt konkrete indikatorer for resolusjonens intensjoner, er allikevel et skritt i riktig retning for en varig fred i Nepal. Til tross for at de store resultatene av SR 1325 i Nepal fortsatt uteblir, står prosessen, og ideen om lokalt eierskap, fram som eksempler for etterfølgelse for kvinner i andre gjenoppbyggingssamfunn.
I en artikkelserie på fire deler vil FOKUS sette søkelyset på FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 for Kvinner, fred og sikkerhet. Dette er del to i serien.