31. oktober var det ti år siden FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. SR 1325 er kanskje den viktigste resolusjonen som sikkerhetsrådet noen gang har vedtatt. Den anerkjenner kvinner som endringsagenter fremfor bare å være offer for krig eller konflikt. Den gir føringer for aktiv deltakelse. – Men har den aktive deltagelsen funnet sted? Har resolusjonen virkelig ført til at kvinner har fått en mer sentral rolle i freds- og forsoningsprosesser? Har de dørene som ble åpnet med resolusjonen virkelig ført til at kvinner har blitt aktive deltakere i freds- og forsoningsprosesser?
Mange kaller SR 1325 for ”kvinneresolusjonen” og enkelte har stilt spørsmålstegn ved hvorvidt vi trenger den i og med at vi allerede har CEDAW (Konvensjonen for å eliminerer alle former for diskriminering mot kvinner). Den er vel og bra. Men SR 1325 er ikke først og fremst en kvinneresolusjon. Det er en resolusjon om fred og sikkerhet. Den bygger på den forutsetning at inkluderingen av kvinner, deres aktive tilstedeværelse og deltakelse i prosessen, deres perspektiver og bidrag i forhandlingene, vil øke sjansen for en varig og bærekraftig fred. SR legger også vekt på beskyttelse av kvinners liv og helse, deres juridiske og politiske rettigheter. Den anerkjenner at om halvparten av befolkningen opplever diskriminering og vold – da er det ikke rom for en bærekraftig fred for noen, og at overgrep mot kvinner – som voldtekt – er handlinger og provokasjoner som kan hindre en fredlig og bærekraftig utvikling.
I dette jubileumsåret er det lagt frem tre sentrale rapporter som omhandler kvinnenes rolle både ved forhandlingsbordet og som deltakere i gjenoppbyggingen av et sivilt samfunn. FNs befolkningsfond (UNFPA) sin årlige rapport ”State of the world population 2010” fokuserer på kvinner i og etter krig og konflikt, og seksualisert vold mot kvinner. UNIFEM har sett på kvinners aktive deltakelse på offisielt nivå i freds- og forsoningsprosesser. Massachusets Institute of Technology (MIT) har sammen med International Civil Society Action Network (ICAN) gått i dybden på seks konfliktområder og sett på kvinners deltakelse. Samtlige rapporter er sørgelig lesing når det gjelder kvinners deltakelse på politisk nivå ved forhandlingsbordet. UNIFEMs rapport, som går gjennom de 13 største fredsavtalene som er inngått etter at resolusjonen ble vedtatt i 2000, viser at under seks prosent av medlemmene av de offisielle fredsforhandlingsdelegasjonene er kvinner. Færre enn tre prosent av de som undertegner fredsavtaler er kvinner, og ikke en eneste kvinne er utnevnt til fredsmekler i en omfattende konflikt i denne perioden.
MIT og ICANs rapporter underbygger funnene til Unifem; De understreker at kvinnene i følge SR 1325 har blitt tildelt en posisjon ved forhandlingsbordet , men det finnes ikke noe apparat som sørger for at de i realiteten får den. På dette feltet har alle syndet; både FN, nasjoner som har ansvar for gjennomføring av freds- og forsoningsprosesser - og land i konflikt. Det skal vel ikke være slik at kvinnene selv – ofte det svakeste leddet (de har jo ingen hær) – skal måtte kjempe seg til en plass. Og dette blir spesielt vanskelig, når selv land som Norge og Finland, i sine fredsprosesser, det være seg i Latin-Amerika, Ache-provinsen eller Midtøsten, stiller med forhandlingsteam som utelukkende består av menn.
Konklusjonene i samtlige rapporter er klar: Kvinner kriger mindre enn menn, men er allikevel de som i størst grad må bære konsekvensene av menns kriger. Dette er nettopp hva SR 1325 forsøker å gjøre noe med. Flere kvinner må med i prosessene for å bygge opp sivilsamfunn etter krig. Få kvinnene til forhandlingsbordet!
Men - hvor blir kvinnene av? Det kan ikke være slik at det er kvinnene, de som er uten våpen og som ofte lever i sterkt patriarkalske strukturer, som selv skal kreve plass ved forhandlingsbordet? Hvordan kan de oppnå dette -selv med SR 1325 i hånden - uten drahjelp fra stater og grupper der kvinners rettigheter står sterkere eller er høyere oppe på dagsordenen? Hvordan kan vi forvente at kvinner i konfliktsoner skal kunne klare å kreve sin rett, når selv diplomater og fredsforhandlere fra FN-systemet eller nasjoner som er tildelt fredsforhandlingsansvar, ikke kjenner innholdet i SR 1325?
Bildet er ikke helsvart. Det er en rekke aktører på banen som gjør mye flott men dessverre ofte udokumentert arbeid knyttet til SR 1325. Gjennom de siste 10 årene har forskjellige FN-enheter, sivilsamfunnsaktører, internasjonale organisasjoner og stater gått aktivt inn i arbeidet med å sikre at fredsavtaler verden over ikke bare omtaler menns og kvinners forskjellige behov i freds- og forsoningsprosesser, men også tar med deres forskjellige perspektiver og prioriteringer. FOKUS har flere prosjekter direkte knyttet til implementering av resolusjonen, i disse dager er organisasjonen i ferd med å sette i gang et større program i samarbeid med en rekke lokale aktører i Colombia, og det arbeides med å sette i gang et tilsvarende program i Sri Lanka. Hovedfokus i disse programmene er oppbygging av lokale kvinneorganisasjoner slik at kvinnene kan ta den posisjonen i fredsforhandlinger og gjenoppbyggingsprosesser som SR 1325 åpner for.
Norge er ett av 20 land som har laget handlingsplaner, og vi finansierer mye av det internasjonale arbeidet som er knyttet til aktiviteter og utredninger rundt SR 1325. De norske handlingsplanene er under revisjon, og vil bli lagt frem i løpet av kort tid. Både som demokratisk nasjon og som en nasjon med mange og sterke sivilsamfunnsaktører, opptatt av nettopp kvinners rolle som aktive samfunnsdeltakere, er det vår plikt å stille krav ved revisjonen av handlingsplanene. Vi må innskjerpe at Utenriksministeren stiller krav til lik representasjon av begge kjønn i de fredsprosessene vi inngår i. Vi må også kunne forlange at andre fredsmeklernasjoner stiller tilsvarende krav.
Uten drahjelp fra demokratiske og flere likestilte nasjoner, vil dessverre intensjonene i SR 1325 neppe bli gjennomført. Og dette til tross for at det finnes mange velkvalifiserte kvinner og kvinnegrupper, som opererer i konfliktområder, som dersom de fikk sjansen, kunne bli gode kvalitetssikrere for en varig og bærekraftig fred.
Denne kronikken stod på trykk i Bistandsaktuelt 9/2010.