Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Stusser over Norges kutt i fedrekvoten

Foto: FOKUS

Laura Turquet i UN Women synes det er rart at den norske regjeringen har kuttet fedrekvoten fra 14 til 10 uker. Hun synes det kan minne om diskriminering.

04.02.2016 Av: Eldrid Oftestad

Nylig gjestet Laura Turquet fra UN Women Norge for å presentere rapporten «Progress of the World´s Women 2015-2016». Hun er prosjektleder for rapporten som tar for seg kvinners økonomiske situasjon i verden i dag. Rapporten ble lansert på Kontaktkonferansen 1. februar.

I arbeidet med rapporten var det flere oppdagelser som overrasket henne, blant annet hvor mange flere timer kvinner jobber enn menn per dag når man slår sammen betalt og ubetalt arbeid. Ifølge rapporten gjør kvinner to og en halv gang så mye ubetalt arbeid enn menn.  Med ubetalt arbeid menes hovedsakelig husarbeid og omsorgsarbeid.

Kvinner er blitt mer som menn, men menn er ikke blitt mer som kvinner.

– Dette er kanskje ikke så overraskende, men det gjelder i alle land og selv i tilfeller der kvinner ikke har mulighet til å skaffe seg betalt arbeid. Kvinner gjør så mye ubetalt arbeid at de jobber lenger enn menn. Jeg tror dette har mye å gjøre med den doble byrden som vi så ofte hører om, at de jobber mye hjemme selv om de jobber ute, sier hun.

Kvinner gjør fortsatt mye ubetalt arbeid

Turquet ble også overrasket over at kvinner fortsatt gjør mye ulønnet arbeid, på tross av at flere og flere jobber utenfor hjemmet. Ifølge henne har ikke den totale mengden med kvinners ubetalt arbeid gått nevneverdig ned.

– Jeg tenker at det viser at kvinner er blitt mer som menn, men menn er ikke blitt mer som kvinner. Menn tar ikke i stor grad del i husarbeid og omsorgsarbeid. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Dette handler om politikk og politiske beslutninger, men også om holdninger og kulturen på den enkelte arbeidsplassen. Et interessant eksempel er amerikaneres forhold til foreldrepermisjon. Menn som tar foreldrepermisjon, blir stigmatisert og oppfattet som feminine. Dessuten ser vi at de i mindre grad enn andre menn blir tatt i betraktning når det er spørsmål om forfremmelse.

– Hva tenker du da om oss i Norge der fedrekvoten i 2014 ble kuttet fra 14 til 10 uker?

– I et menneskerettighetsperspektiv kan man si at dette er et uttrykk for diskriminering. I den rike delen av verden er foreldrepermisjon en sosial og økonomisk rettighet som myndigheter plikter seg til. Og dette er en rettighet som ikke skal virke diskriminerende. Det er forståelig at fattige land ikke har råd til å tilby en slik rettighet, men det rare er når et land går tilbake på den. Det virker som det er det som skjer i Norge, sier hun.

– Ikke noe nytt med lønnsgap

Turquet påpeker også at lønnsgapet mellom kvinner og menn er et generelt problem over hele verden. Men dette er ikke noe nytt, ifølge henne.

– Det som er fint med denne rapporten er at vi ser på alle land i verden, slik at vi får en skikkelig oversikt. Dermed har vi tyngde for å si at målet om likestilling ikke er nådd noe sted.  

– Og hvordan vil UN Women jobbe fremover for nettopp å nå målet om full likestilling og økonomiske rettigheter for kvinner?

– Kvinners økonomiske rettigheter er en av hovedprioriteringene for UN Women nå fremover. For eksempel samarbeider UN Women med UNICEF om et prosjekt om pengeoverføringer i Karibia som er rettet mot kvinner.  I dette området er det en rekke kvinneledede hushold, og disse kvinnene har behov for ulike økonomiske ordninger. På globalt nivå blir det viktig for UN Women å jobbe for likestilling i implementering av FNs bærekraftsmål.


Laura Turquet presenterte rapporten "Progress of The World´s Women 2015-2016" på Kontaktkonferansen 2016 i Oslo. Foto: FOKUS

Hun innrømmer at vi har det travelt hvis vi skal oppnå full likestilling mellom kvinner og menn (bærekraftsmål nummer 5) innen 2030. Da FN i september i fjor vedtok de 17 bærekraftsmålene, ble det også vedtatt at målene skal nås innen 2030.

– Men det er bra å være ambisiøs, legger hun til.

Likevel sier hun at det kan bli utfordrende å implementere mål om full likestilling i land som befinner seg i konfliktområder og postkonfliktområder eller er preget av stor fattigdom.

– Å få gjennomført politikk som fremmer likestilling mellom kvinner og menn fordrer en eller annen form for funksjonell stat. Dessuten er det ikke nok å tenke at det private kan ordne dette. Som vi slår fast i rapporten, er staten viktig. Og det offentlige må jobbe sammen med det private. Hvis et land vil bygge opp en funksjonell stat med velferdsgoder, vil det koste penger. Landet må få mulighet til å låne penger. Det så vi i Europa etter 2. verdenskrig. Mange europeiske land var fattige og hadde store utfordringer, men likevel var de i stand til å bygge opp statsapparatet. For eksempel ble det nasjonale helsevesenet etablert. 

Økonomi med rettighetsperspektiv

UN Women påpeker i rapporten at det trengs en økonomi som fungerer for kvinner. Turquet utdyper det med at det bør være en økonomi der kvinner og menn har like mulighet til å jobbe, får lik betaling og lik levestandard. Det skal være en økonomi der kvinner kan arbeide uten å bli trakassert og at de ikke bare får de stereotype «kvinnejobbene». De skal ha tilgang på velferdsordninger som gir beskyttelse og som er rettet mot deres rettigheter.

– Dessuten er det viktig at denne økonomien ikke fungerer som et abstrakt middel for å oppnå økonomisk vekst, men at den er utviklet for å fremme velferd og rettigheter. Dette innebærer med andre ord et stort skifte i hvordan man tenker på økonomien.

Det trengs en økonomi som fungerer for kvinner.

– Et mer idealistisk syn på det økonomiske systemet enn et system for å fremme økonomiske vekst?

– Vi trenger økonomisk vekst, men hva slags vekst? Poenget med veksten må være at den skal nå mange og ikke bare noen få i et land. Skandinavia har tatt viktige steg for å nå mange når de har investert mye i velferdsgoder. Det ser vi også i Rwanda, som med få ressurser investerer i helserettigheter og dermed blant annet har redusert mødredødeligheten i landet.  Før oljekrisen var Brasil et godt eksempel i blant annet å anerkjenne husarbeid og omsorgsarbeid.

Sammenlignet med sivile menneskerettigheter, mener Laura Turquet at økonomiske rettigheter fordrer mer grunnleggende rettigheter.

– De sosiale og økonomiske menneskerettighetene hører sammen med de politiske og sivile. Men jeg tenker at vi kanskje er mer redde for de økonomiske rettighetene. Tenk deg hvis myndighetene skulle virkelig tatt de økonomiske rettighetene skikkelig på alvor. For eksempel retten til bolig. Det hadde krevd store endringer i for eksempel England. Eller retten til mat? Det er radikalt, sier hun.

Her kan du lese hele UN Women-rapporten «Progress of the World´s Women 2015-2016» 

Flere norske medier har skrevet om rapporten: