Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Er bærekraftsmålene godt nytt for kvinners rettigheter?

Foto: Mette Moberg

FNs bærekraftsmål er et av temaene på FNs kvinnekommisjon. Styreleder i FOKUS Elin Cecilie Ranum er redd at det blir mer ord enn handling, skriver hun i sitt blogginnlegg.

18.03.2016 Av: Av Elin Cecilie Ranum, styreleder i FOKUS

Bærekraftsmålene er årets buzzword under FNs kvinnekommisjonen (CSW) i New York. Bærekraftsmål nummer fem tar sikte på å utrydde all form for diskriminering mot kvinner innen 2030. I tillegg vil mange andre bærekraftsmål ha en positiv effekt for kvinner, hvis de blir nådd.

På kvinnekommisjonen blir bærekraftsmålene hyllet, og flittig brukt av landene til å skryte over egen innsats og forpliktelse til likestilling. FNs spesialrådgiver for bærekraftig utvikling, David Nabarro, opphøyde bærekraftsmålene til å være verdenssamfunnets politiske manifest. Han pekte på at dette er et bilde av hvordan verdenssamfunnet ønsker at verden skal være.

Kan vi stole på at likestillingsperspektivet og kvinners rettigheter er så godt ivaretatt som forsvarerne av dem hevder?

Etter alt å dømme gleder landene seg til å rapportere; det står ære i å være blant de første, og ikke minst de beste. Alle er enige om at alle skal være med, og slagordet «No one should be left behind» gjentas i hver eneste tale.

Gapet mellom ord og handling

Det er mange fine ord og tegn på god vilje. Likevel klarer jeg ikke å unngå en viss skepsis. Det er noe med kollektive hyllester som får min egen ryggmargsrefleks til å reagere. Når ordene blir for store og gapet mellom ord og handling har vært for stort så altfor lenge, er det kanskje grunn til å spørre seg om bærekraftsmålene bare er godt nytt for oss som kjemper for kvinners rettigheter.

Kan vi stole på at likestillingsperspektivet og kvinners rettigheter er så godt ivaretatt som forsvarerne av dem hevder? Og kan vi tro på at ord skal bli til handling denne gangen?

Deler av kvinnebevegelsen har allerede kritisert bærekraftsmålene for å være lite rettighetsfokuserte. Det er en frykt for utvanning av språk og at vi faktisk tar et par skritt tilbake fra kvinnekonferansen i Beijing i 1995 og andre viktige seirer. Forsvarerne, derimot, understreker at det ikke er behov for tydelige referanser til menneskerettighetene i bærekraftsmålene; de ligger i bunn, vi har allerede framforhandlet og oppnådd enighet om menneskerettigheter og da skal vi ikke ta diskusjonen en gang til.

Stor oppgave foran oss

Etter å ha gått på flere møter hvor bærekraftsmålene og kvinners rettigheter har vært belyst og diskutert fra ulike vinkler, er jeg verken overbevist om det ene eller det andre. Men min største tvil er om verdenssamfunnet faktisk har forstått hvilke endringer som må til for at bærekraftsmålet om utrydding av all diskriminering av kvinner faktisk skal bli nådd. Har verdens ledere tatt inn over seg at dette målet, i likhet med mange andre, ikke blir nådd så lenge vi fortsetter med «business as usual»?

Det jeg er overbevist om, er at jeg og de mange tusen andre kvinneaktivistene som er tilstede under CSW har en stor oppgave foran oss. Vi må jobbe for at skeptikerne ikke får rett. Kanskje bidrar vi til å undergrave rettighetsperspektivet i bærekraftsmålene ved å hevde at det ikke finnes? Samtidig risikerer vi også å undergrave rettighetene, hvis vi stoler blindt på de som hevder at de er ivaretatt.

Bærekraftsmålene har ikke gjort jobben vår mindre viktig eller enklere, men vi kan bruke de som et redskap for å kreve handling og resultater. Vi må fortsatt kreve annerkjennelse og iverksettelse av alle kvinners rettigheter. Verdens ledere forpliktet seg til et ambisiøst mål i september i fjor, og vi har et ansvar i å følge opp og bidra til at det faktisk blir nådd.

Les Torill Nustad fra Kvinnefronten sitt blogginnlegg om CSW

Generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening, Grete Herlofsons blogginnlegg om CSW

Bakgrunnsartikkel om FNs kvinneforum i New York