Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Ulmebrann i FNs hovedkvarter i New York

Av Oda Gilleberg, FOKUS

Hvis vi tillater at de får leve i frihet vil konsekvensene bli alvorlige. Da vil vi også måtte gi dem stemmerett, og hva vil så bli det neste? Stemmerett for kvinner?

14.03.2013 Av: Oda Gilleberg

Fritt gjenfortalt (fra filmen "Lincoln") var det slik Demokratene, som var i opposisjon til å avskaffe slaveri i USA, argumenterte i Representantenes hus i 1863. Slavene ble frie i 1865. Kvinner derimot, er fortsatt i fangenskap flere steder i verden.

I FN-bygget i New York, under årets konferanse til Kvinnekommisjonen (CSW), lever argumentasjonen fra 1800-tallet i beste velgående.

Konservative stater som Iran, Saudi-Arabia, Syria og Russland samarbeider om å blokkere alle progressive forslag som vil kunne komme kvinner til gode. Med i gjengen er også Holy See (Vatikanet), som utnytter sin observatørstatus i FN til det fulle.

Disse konservative religiøse kreftene kjemper for å opprettholde patriarkatets makt ved å spille på frykten for det ukjente, akkurat slik som pro-slaverifolkene gjorde for snart to århundrer siden. Retorikken de tilbyr er dekket av religiøs glasur. Kaka de byr på er muggen, men verdensledere og FN har spist den før, og sannsynligheten er stor for at de kommer til å spise den igjen.

CSW avsluttes den 15. mars. Innen da skal FNs medlemsland, etter planen, ha kommet frem til et sluttdokument (agreed conclusions) som stipulerer krav og forventninger til hvordan land skal forhindre vold mot kvinner og beskytte dem som blir utsatt for det. For at sluttdokumentet skal være gyldig må det være konsensus blant medlemslandene.

Definisjonsmakt

Før konferansen startet fikk statene komme med skriftlige endringsforslag til utkastet av sluttdokumentet. Disse og andre endringsforslag diskuteres nå i hovedsalen i FN.

Forhandlingene dreier seg stort sett om å stryke, eller legge til, ord og setninger. Dette er politisk spill på høyt nivå, hvor ett feilsteg kan koste mye.

For eksempel tråkket USA tidlig i salaten ved at de på ett punkt i sluttdokumentet foreslo å inkludere definisjonen på vold mot kvinner som ble vedtatt i Beijing i 1995. Ved å foreslå dette satte USA tjue års arbeid for kvinners rettigheter på spill. Ved å inkludere definisjonen fra Beijing oppstod også muligheten for å evaluere og reforhandle definisjonen, og konservative stater fikk en gylden mulighet til å plukke definisjonen fra hverandre til sin fordel. Dette ble reddet i en senere forhandlingsrunde og definisjonen står fortsatt sterkt. Norge gikk umiddelbart inn for å inkludere definisjonen dersom den ble stående i sin helhet.

Hetere er kampen om anerkjennelse av kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, og seksuelle minoriteter. Vi lever i år 2013, men verden er tydeligvis ennå ung, for i FN sitter lederne våre og diskuterer om kvinner skal få bestemme over sin egen kropp.

Abort er som vanlig en het potet. Fundamentalistene finner det også forferdelig vanskelig å skulle godta referanser til "intimate partner violence", ettersom menn skal, med loven i hånd, kunne kontrollere sine kvinner.

USA, støttet av stemmer fra Norge, Island, EU og Australia, gikk inn for at "seksuell orientering og kjønnsidentitet" skal med i sluttdokumentets punkt som handler om hvilke grupper som har behov for særlig beskyttelse fra vold. Da glødet det av mikrofonene til Holy See, Russland, Syria, Iran og Bangladesh. Med trykk på "any" presiserte de at de ikke vil støtte språkforslag som refererer til seksuell orientering og kjønnsidentitet. "We cannot support any reference to sexual orientation and gender identity."

(Ikke) for enhver pris

"Det er viktig å få til et sluttdokument, men ikke for enhver pris," sa Barne-, likestillings og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen til den norske FN-delegasjonen i New York på et morgenmøte.

Under CSW i 2012 ble det aldri enighet. Hvis det samme skjer igjen vil Kvinnekommisjonen og UN Womens rolle i FN og verden svekkes, fordi det vil bli stilt spørsmål om hvilken funksjon disse organene egentlig har hvis de ikke klarer å bidra til konsensus og til at verden utvikler seg. Verre enda er det, at uten et sluttdokument vil stater hvor kvinners rettigheter er svake forbli uten nye intensiver om å forbedre situasjonen.

Michelle Bachelet, leder i UN Women, fikk kritikk fra aktivister da hun nylig innrømmet over The Guardian at hun er innstilt på å måtte kompromisse om språket i slutterklæringen. Samtidig var hun, i samme intervju, tydelig på at kultur, tradisjon og religion ikke skal kunne stå i veien for arbeidet mot vold.

Bachelet er i en klemme. Hvis patriarkatfundamentalistene ikke får gjennomslag for sine forslag vil de neppe skrive under på et sluttdokument. Men hvis de får for stort gjennomslag vil ikke de andre landene skrive under heller. Hvis resultatet blir et oppnådd sluttdokument som er så diplomatisk vasket for innhold at det ikke vil få særlig betydning i praksis, vil tilliten til Kvinnekommisjonen og UN Women likevel være svekket.

Bare et sterkt og fremtidsrettet sluttdokument er godt nok. Dette er Bachelet fullstendig klar over, og i sin 8. mars-tale krevde hun at utviklingen må gå fremover, og ikke bakover.

To dager med forhandlinger gjenstår. Temperaturen i FN er stigende.