Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Formødrene våre tidlig ute med det internasjonale arbeidet

.

Når vi i dag ferier jubileet for 100 år med kvinners stemmerett i Norge kan det være på sin plass å minne om at arbeidet med kvinners rettigheter alltid har hatt et internasjonalt perspektiv. Pionerkvinnene var tidlige ute, ikke bare for å kjempe for kvinners stemmerett, men også for å kjempe mot handel av kvinner.

10.06.2013 Av: Magnus Holtfodt

Fredrikke Marie Qvam blir av mange trukket fram som en av de viktigste pionerne for kvinnelig stemmerett.  Hun var sentral i opprettelsen og ledelsen av Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnestemmerettsforeningen, Landskvinnestemmerettsforeningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norske Kvinners Nasjonalråd.

I Magnhild Folkvords nylige utgitte bok «Fredrikke Marie Qvam - rabaldermenneske og strateg» settes også fokus på en annen sak Fredrikke engasjerte seg sterkt i, nemlig den internasjonale handelen med kvinner.

Den hvite slavehandelen

På 1880- tallet ble de offentlige bordellene i Christiania nedlagt. Norske styresmakter kunne gjøre vedtak som satte grenser for prostitusjon innenfor norske grenser, men det som foregikk utenfor eller på tvers av grensene kunne de ikke gjøre mye med. Unge jenter og kvinner som reiste utenlands, kunne bli utsatt for agenter som lokket dem til bordeller eller annen slavevirksomhet, som det i beste fall var vanskelig, oftere helt umulig å komme seg fri fra.

Sedelighetsforeningene var de første i Norge som begynte å arbeide mot den hvite slavehandelen i samarbeid med utenlandske kontakter. Marie Michelet, som var med i dette arbeidet, mente at her måtte flere krefter samles, og tok initiativ til at arbeidet mot den hvite slavehandelen var ett av flere tema som ble tatt opp på det store nordiske kvinnesaksmøtet i Kristiania i 1902.

Mens Marie Michelet utfordra kvinneorganisasjonene i Norden til å engasjere seg i arbeidet mot den hvite slavehandelen, var det Gina Krog som tok saken derfra til den internasjonale kvinnebevegelsen. I 1903 foreslo hun at det internasjonale kvinnerådet (International Council of Women, ICW) skulle ta arbeidet mot den hvite slavehandelen opp på sitt program, noe som ble vedtatt året etter.

Initiativet for å danne en norsk nasjonalkomité for arbeidet mot den hvite slavehandelen kom fra Centralstyret for De norske Sædekighhetsforeninger, som inviterte Norske Kvinners Nationalraad til samarbeid. I 1905 ble «Nationalkomiteen til bekjæmpelse af den hvite Slavehandel» opprettet i Norge, og Fredrikke Qvam ble valgt som komiteens første forman.

Opplysningsarbeid og hjelpetiltak

Hav var så oppgavene for en slik komité i Norge? Den store utfordringa var å hindre at norske kvinner som reiste utenlands alene, enten for å få arbeid eller av andre grunner, skulle bli lokket og utnyttet av tilsynelatende velmenende agenter som lovet de gode jobber, men i realiteten ble de vervet til bordell, som det senere kunne bli vanskelig å komme seg bort fra.

Det eksakte tallet på norske kvinner som møtte denne skjebnen er usikker, men omfanget var betydelig. I boka til Folkvord finnes det f.eks. statistikk på at en søster organisasjon i England i perioden juni 1903 til august 1906 ga hjelp til 1230 norske kvinner med å unnslippe slavehandelen.

Nasjonalkomiteen satset på opplysningsarbeid og hjelpetiltak. I kystbyene ble det opprettet hjelpekomiteer, i tillegg til det sentrale kontoret i Oslo hos sekretæren i komiteen, overrettssakfører Elise Sem (Norges første kvinnelige aktor, og senere Norges første kvinnelige høyesterettsadvokat) der opplysninger ble gitt gratis i tidsrommet kl.10-12. Mange brukte opplysningskontoret, og det viste seg at de utenlandske nasjonalkomiteene med gode kontakter var til stor nytte. I perioden 1905-07 søkte mellom 200 og 300 kvinner opplysninger eller bistand hos sekretæren, og i 1912 kom det 230 slike spørsmål bare i løpet av det første halvåret. Opplysningskontoret gjorde også undersøkelser om en del jobbtilbud utenlands som var kommet til unge jenter, og prøvde å forsikre seg om at jobbene som ble tilbudt faktisk var reelle eller bare et skalkeskjul for prostitusjon. Nasjonalkomiteen utga i tillegg informasjonshefter som de delte ut til unge jenter.

Komiteen sendte også en forespørsel til Kirkedepartementet om at prestene under konfirmasjonsopplæringen måtte gjøre unge jenter oppmerksomme på de farer som truet i fremmede land, og at de kunne få hjelp fra komiteen. Et rundskriv om dette var sendt fra departementet til prestene i 1908.

Slavehandel og kvinnehandel

Mens den internasjonale handelen med kvinner i Norge i årevis ble omtalt som ”Hvit slavehandel”, valgte det internasjonale kvinnerådet (ICW) alt i 1909 å gå over til å snakke om ”kvinnehandel” (traffic in women) Flere kvinner utenfor Europa var misfornøyd med ordbruken, da de var like mye offer for trafikken som de hvite kvinnene.
Arbeidet mot den hvite slavehandelen var også tema på den internasjonale kvinnestemmerettskongressen i Budapest i 1913, der både Fredrikke Qvam og Gina Krog var tilstede som offentlige utsendinger fra Norge.

På kongressen kunne bl.a. utsendingen fra California rapportere om en ny lov som var effektiv i arbeidet mot den hvite slavehandelen; «The Red Light in Junction Abatement Bill». Etter denne loven skulle ikke de prostituerte straffes, men huseieren der prostitusjonen foregikk ble stilt for retten. Straffen var tap av husleie i ett år. Sammenhengen mellom stemmerettskampen og kampen mot kvinnehandel var klar; Denne loven hadde blitt nedstemt i 1911, men vedtatt i 1913. I mellomtiden hadde kvinner i California fått stemmerett.

En handel som det fortsatt må kjempes mot

Man kan bare lure på hvordan det har gått til at denne delen av kvinnehistorien har blitt borte i den offentlige historieskrivingen, og at det som de siste tiåra har blitt kjent som trafficking, har blitt fremstilt som noe nytt. Når en ser likhetene mellom det som skjedde den gangen, og det vi vet om trafficking i dag, er det riktigere å snakke om en sammenhengende historie om handel med kvinner i et stadig større marked som til en hver tid krever stadig flere og yngre jenter.

Hundre år etter opprettelsen av Nationalkomiteen til bekjæmpelse af den hvite Slavehandel, ble ROSA –prosjektet (som står for reetablering, oppholdssteder, sikkerhet og assistanse ) opprettet 1. januar 2005. Mens det på starten av 1900- tallet var norske kvinner som var i fare for å bli utsatt for trafficking til utlandet, er det i dag kvinner fra andre fattige land som blir traffikert til Norge.

Les mer om Rosa-prosjektets arbeid her: http://www.rosa-help.no/

I følge Europarådets ekspertgruppe i kampen mot menneskehandel, GRETA, er det snakk om 150- 200 mulige ofre for trafficking årlig i Norge. De fleste av dem er kvinner, flere kommer fra landene Nigeria, Romania og Litauen og utnyttes til prostitusjon. Men det er også flere barn på rådets oversikt, både gutter og jenter.

Dette er en handel som det fortsatt må kjempes mot. Vi er takknemlige for at formødrene våre også så dette problemet og tidlig satte det på dagsorden.