Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Norge er ikke et likestillingsparadis

Foto: Mette Moberg

Barne-, likestillings og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen traff spikeren på hodet under FOKUS og Likestilling- og diskrimineringsombudets seminar i New York. Det er langt igjen til likestilling i Norge også, hevdet Thorkildsen.

06.03.2013 Av: Oda Gilleberg

Vold mot kvinner i likestilte samfunn var tittelen på seminaret som FOKUS og LDO arrangerte i New York mandag 4. mars. Temaet viste seg å være attraktivt. Rundt 120 tilhørere slapp inn i rommet som egentlig hadde makskapasitet på 70. Like mange slappe ikke inn.

Norge og de andre nordiske landene omtales ofte som foregangsland når det gjelder likestilling og kvinners rettigheter. Likestillingsministeren overrasket derfor det internasjonale publikum da hun sa at Norge ikke er et likestilligsparadis. Til tross for teoretiske og praktiske fremskritt på likestilling, øker vold mot kvinner, også i Norge.

Seminaret som FOKUS og LDO arrangerte som en del av møtene under FNs Kvinnekommisjon, som pågår nå i New York, handlet derfor om å utforske røttene og de grunnleggende årsakene til vold mot kvinner. Budskapet var at forståelsen av vold og hvorfor vold utøves må fornyes og utvides, og samarbeidsmulighetene mellom sivilt samfunn og myndigheter må evalueres.

Maskuline tvangstrøyer

I følge paneldeltager Michael Kaufman, grunnlegger av White Ribbon-kampanjen i Canada som arbeider med å engasjere gutter og menn i kampen mot vold mot kvinner, er menn fanget i sosialt konstruerte maskuline tvangstrøyer. Allerede på stellebordet starter forskjellsbehandlingen. Jenter og gutter oppdras ulikt, hvor gutter oppdras til å ha makt, være tøffe og ikke vise såkalte "feminine" følelser. Slik er vold blitt institusjonalisert. Rolleforventningene som skapes gjør menn til trykkokere som robbes for muligheten til å utvikle empati. Menn som bryter med forventnigene skammer seg, og i noen tilfeller resulterer det i at de forskanser seg. Slik sett er makten som samfunnet tillegger menn skadelig for alle parter.

For å kunne forstå hvorfor noen menn utøver vold mot kvinner må forståelsen av maskulinitet, og rollene og forventningene som følger med, forandres. I følge Kaufman er båsen som menn settes i, for trang.

Kaufmans budskap handler om frigjøring og transformering. Likestilling er ikke nok uten at oppdragelsesformer utfordres og menn og kvinner sammen kjemper for en bedre verden. Og det handler ikke bare om en bedre verden for kvinner, presisterte Kaufman. Det handler også om å skape en bedre verden for menn.

Ta feminismen tilbake

Kaufmans analyse har mye for seg, men løsningene han presenterte var i følge Rashida Manjoo, paneldeltager og FNs spesialrapporteur for vold mot kvinner, noe utopisk. Det handler om å være realistisk, presisterte hun. Menn engasjerer seg lite i kampen mot vold mot kvinner, og deres privilegier er fastlåste.

Også Jean Enriquez, paneldeltager og direktør for Coalition against Traffiking in Women Asia Pacific, stilte seg noe avventende til Kaufmans analyse. Hun hevdet at det er blitt moderne å skulle satse på involvering av menn i kampen mot vold mot kvinner, men er menn virkelig villige til å oppgi sine privilegier, spurte hun retorisk.
Hvis vold mot kvinner hadde blitt diagnostisert som et medisinsk problem ville det blitt definert som "state of emergency", sa Manjoo. Istedet gjør verden halvhjertede forsøk på å bekjempe vold mot kvinner ved å introdusere "plasterlappløsninger". Strukturelle løsninger uteblir fordi patriarkatet ikke utfordres. Feministiske mål om kvinnefrigjøring må tilbake i sentrum av løsningsdiskusjonene, krevde Manjoo.

Samarbeid på tvers

Årsakene til hvorfor kvinner utsettes for vold er ikke lenger et mysterium, og kunnskapen om at sosiale strukturer, ulike situasjoner og individuelle ulikheter fører til ulik sårbarhet for vold, spres. Det finnes ingen "one size fits all"-løsning på problemet, men forhåpentligvis kan konferansen i New York bidra til at flere og bedre løsninger for å bekjempe vold utvikles.

Norske myndigheter og aktører er involvert og engasjert i å bidra til positive endringer på problemet internasjonalt, men kampen må også kjempes hjemme. I sitt innlegg var Thorkildsen tydelig på at myndighetene ikke kan gjøre jobben alene. Samarbeid og innvolvering av sivilt samfunn er avgjørende for å finne de beste løsningene.

I likhet med de andre paneldeltagerne påpekte også Minister Thorkildsen at likestilling ikke er nok, og at det er behov for strukturelle og helhetlige tiltak for å forebygge vold mot kvinner. Thorkildsen og hennes kollegaer, sammen med sivilt samfunn, må sørge for at vold mot kvinner blir et gjennomgående tema på alle områder i norsk politikk, fra lovverk, til økonomiske satsingsområder og sosiale reformer.