Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Maputo-protokollen 10 år i dag!

Foto: UN Photo

I dag er det 10 år siden den Afrikanske Unionen vedtok den banebrytende Maputo-protokollen om afrikanske kvinners menneskerettigheter. Noe som var et viktig steg i arbeidet med å bekjempe diskriminering og vold, og for å sikre afrikanske kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

10.07.2013 Av: Magnus Holtfodt

Det afrikanske charteret om menneskers og folks rettigheter om kvinners rettigheter (Protocol to the African Charter on Human and Peoples' Rights on the Rights of Women in Africa), populært kalt Maputo-protokollen, ble vedtatt 11. Juli 2003 i Mosambik, og trådde i kraft den 25. november da Benin som det 15. landet ratifiserte protokollen.

Protokollen krever at afrikanske regjeringer må eliminere alle former for diskriminering og vold mot kvinner i Afrika, og å arbeide for å fremme likestilling mellom menn og kvinner. Medlemsland er forpliktet til å integrere et kjønnsperspektiv i all sin politikk, lovgivning utviklingsplaner og aktiviteter.

Bakgrunnen for protokollen var at selv om internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, slik som FNs Kvinnekonvensjon (CEDAW) og FNs Barnekonvensjon (CRC), nesten var universelt ratifisert i Afrika, ble de ikke implementert. Kvinner var ofte marginalisert og deres menneskerettigheter ble ikke oppfylt.

Maputo-protokollen bygger på de samme prinsippene som CEDAW, men er spesielt tilpasset den afrikanske konteksten, og tar et særlig oppgjør med skadelige tradisjonelle praksiser slik som FGM (omskjæring), barneekteskap og levirate (enke-arving).

Protokollen var banebrytende. Den bidro til at det ble umulig å hevde at likestilling og kvinners rettigheter er et vestlig fenomen, eller noe som påtvinges Afrika fra vesten. Protokollen legitimerer kampen mot undertrykking av kvinner som en Afrikansk kamp.

Maputoprotokollen var også den aller første internasjonale bindene traktat som garanterer kvinner retten til abort under visse omstendigheter, slik som ved voldtekt eller incest, eller om fødselen kan true morens liv, og den første traktaten som gir kvinner retten til å bli beskyttet mot HIV-smitte og retten til å kjenne HIV statusen til sin partner.

I følge Nondo E. Ejano fra FOKUS’ partnerorganisasjon Women's Global Network for Reproductive Rights, er Maputo-protokollen en av de viktigste juridiske dokumentene som afrikanske stater har signert for å mainstreame arbeidet for kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter i utviklingsagendaen.

Særlig i arbeidet med å bekjempe kvinnelig omskjæring har protokollen vært en stor suksess. Siden 2009 har 15 afrikanske stater forbudt praksisen, og protokollen var en viktig inspirasjonstekst da FN enstemmig vedtok en resolusjon om å eliminere FGM i 2012.

Motstand mot protokollen

Protokollen er i dag signert av 46 av AUs 53 medlemsland, og ratifisert av 28 land. De landene som hverken har signert eller ratifisert protokollen er Botswana, Den sentralafrikanske republikk, Egypt, Eritrea, Sao Tome and Principe, Sør Sudan, Sudan, og Tunisia.

Motstanden mot protokollen og årsaken til at ratifiseringen går sakte skyldes i hovedsak to omstridte artikler; artikkelen om reproduktiv helse, og artikkelen om skadelige tradisjonelle praksiser. Særlig religiøse organisasjoner har vært tydelig i sin kritikk av Maputo-protokollen. Pave Benedikt XVI omtalte protokollen i sin tid som et forsøk på å snikinnføre og bagatellisere abort i Afrika, og det er opprettet en egen side på internett som hevder at målet med protokollen er å tvinge alle afrikanske land til å innføre abort.

Les hele protokollteksten her.