Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

8. mars og kvinners politiske stemme: Demokrati tar tid

Heba El-Kholy. Foto:FN-sambandet/Terje Karlsen

I år markerer vi at det er 100 år siden kvinner i Norge fikk stemmerett. Siden 1913 har kvinners politiske deltakelse økt betraktelig - både her og i resten av verden. Samtidig er kvinner underrepresentert i nasjonalforsamlinger og regjeringer i nesten alle land.

08.03.2013 Av: Ingvill Aalborg

 - At det ikke er mer enn 20 prosent kvinner i verdens parlamenter er det største demokratiske underskuddet i dag, sier Vidar Helgesen, generalsekretær i IDEA, på frokostseminar på kvinnedagen.

På Det Norske Teateret, som i likhet med kvinners stemmerett fyller 100 år i år, møttes et 70-talls interesserte til frokost og seminar den 8. mars. Innledere var Marit Nybakk, Stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, Vidar Helgesen, generalsekretær IDEA (Institute for Democracy and Electoral Assistance), Heba El-Kholy, direktør UNDP’s Oslo Governance Centre og Rina Mariann Hansen, styreleder i FOKUS. De diskuterte følgende spørsmål: 

Hva er status for kvinners politiske deltakelse i dag? Hvilke verktøy for å øke kvinners innflytelse har vi, og hvor godt fungerer de egentlig? Hvordan kan vi sikre at kvinner får reell innflytelse over politikken i sine egne land?

Andelen kvinner i parlamenter øker langsomt

- Det er stadig flere kvinner i verdens parlamenter, nå litt over 20 prosent globalt. Vi ser en positiv trend, men det går svært langsomt. Demokratisk endring tar tid, og blir aldri ferdig, sier Vidar Helgesen fraIDEA (Institute for Democracy and Electoral Assistance). IDEA har blant annet vært med på innspill til ny kvoteringslov i Senegal, som fikk fordoblet kvinneandelen i parlamentet ved forrige valg.

- Norge blir sett på som et svært likestilt land. Men andelen kvinner på Stortinget er bare 39 prosent, og den har stått på stedet hvil i 20 år, sier Marit Nybakk.  – Dette er overraskende for de som tror Norge har nådd de fleste likestillingsmål.

Veien fra lovgivning til faktisk endring er lang.

- Det tok mye lengre tid for kvinnenes valgdeltakelse å komme opp på samme nivå som mennenes, enn det tok for kvinnene å få stemmerett etter at alle menn hadde fått det, sier Vidar Helgesen.

Sivilsamfunnet må med, og organisasjoner er en viktig arena for deltakelse og skolering av kvinnelige politikere.

- For å få til endringer i kvinners politiske deltakelse og i hele det patriarkalske systemet må vi ha med sivilsamfunnet! Grasrota og maktens topper må dra i samme retning, sier Rina Mariann Hansen.

Det er vanskeligere for kvinnelige politikere, særlig i Sør, å bli synlige i media. Det er en viktig arena for politikere for å få sine saker gjennom. Derfor blir organisasjoner som har medietrening og som jobber opp mot journalister veldig viktig for å fremme kvinners deltakelse.

Hansen trekker fram FOKUS’ partnerorganisasjon IAWRT (International Association of Women in Radio and Television), som jobber med internasjonal kontakt, kommunikasjon, opplæring og bevisstgjøring for å styrke innflytelsen til kvinner i Sør i media, både lokalt og internasjonalt.

- Det åpner seg stadig nye politiske arenaer for både menn og kvinner, og de er der til tross for noen tilbakeslag, sier Heba El-Kholy. Hun er egypter, og minner om at etter den såkalte arabiske våren har kvinners deltakelse og kvinneandelen i parlamentene økt over hele regionen.

Undersøkelser fra flere land viser også at vold i samfunnet minsker proporsjonalt med at kvinneandelen i parlamentene øker.

Kvotering virker

Kvotering er et omstridt, men mye brukt verktøy i kampen for likestilling.

- Kvotering fungerer! Man kan være for eller mot kvotering, men det fungerer uansett, sier Vidar Helgesen.

Rundt 110 land i verden praktiserer kvotering; i ca. halvparten av disse er det lovpålagt. I Norge er politisk kvotering frivillig og praktiseres innad i partiene. Men politiske partier er generelt de store portvaktene mot kvinnelig deltakelse, mener Helgesen. Blant annet ved tilfeller av seksualisert maktmisbruk i norske partier, det har vi sett flere eksempler på de senere årene.

Det er en «kritisk masse» kvinner i parlamentet som må til for at de patriarkalske strukturene skal endres og viktige saker for kvinner kommer på dagsorden, understreket både Vidar Helgesen og Heba el-Kholy. Som eksempler nevner hun Costa Rica, der kvotering førte til 38 prosent kvinner i parlamentet, og deretter en mer progressiv lovgivning på flere områder. I Nepal ble også kvinneandelen i parlamentet økt, og her har man sett en økt prioritering av rurale kvinners situasjon.

-  Kvotering må gjøres på en gjennomtenkt måte for at det ikke bare skal bli symbolsk. Slik kan forandringer gå raskere, sier Vidar Helgesen.

- Men for å oppnå forandring, må parlamentet i seg selv være legitimt, demokratisk og  akseptert av folket. Hvis ikke får vi ikke forandring selv om vi innfører kvotering.  Det må også en generell og langsiktig demokratisk innsats til. Vi bør fokusere mer på kvinners makt som velgere, mener Heba El-Kholy.

Veien videre

- Jeg bekymrer meg når jeg hører unge kvinner si at likestillingen er på plass, at alt er i orden og at det «alltid» har vært sånn så vi trenger ikke å kjempe mer, sier Marit Nybakk.

- Margaret Thatcher uttalte at likestillingen var oppnådd da hun ble statsminister, men selv utnevnte hun bare én kvinnelig statsråd, eksemplifiserer Helgesen.

Panelets hovedbudskap var at kvotering virker, men at man samtidig må arbeide på andre fronter; som opplæring av kvinner og tilrettelegging av møtetidspunkter etc. for at kvinner skal kunne delta. Å telle antall kvinnelige parlamentarikere blir for snevert. Videre må man arbeide opp mot media for at de i større grad skal sette viktige saker for kvinner på agendaen, og ikke minst for at kvinnelige politikere skal bli mer synlige i media. Sivilt samfunns rolle som pådrivere for kvinners rettigheter og som en arena for opplæring av kvinner er spesielt viktig. Mange kvinner i politikken har bakgrunn nettopp fra organisasjoner og fagforeninger. Panelet er samstemt i at vi fortsatt har kamper å kjempe, og at vi aldri kan si oss ferdig med kampen for likestilling. Marit Nybakk poengterer: - Ingenting er vunnet for alltid!

Panelet diskuterer. Foto: FN-sambandet / Terje Karlsen
Panelet diskuterer. Foto: FN-sambandet / Terje Karlsen