Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Flere fjell vil bevege seg

Foto: Arbeiderpartiet

Ett av mine aller sterkeste bilder på kvinners politiske deltagelse er ”kvinneregjeringen” som stod på Slottsplassen 9.mai 1986, med landets første kvinnelige statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen. Fram til da hadde norske regjeringer vært mannsdominert.

07.11.2012 Av: Nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen

Arbeiderpartiets Gro ville det annerledes. Hun møtte opp hos kong Olav med en regjering der 8 av 18 statsråder var kvinner. Nyheten gikk verden rundt, med rette. «Den dagen fjell vil bevege seg» står det inngravert på en bauta ved Sakai jenteskole i Osaka i Japan, og ved siden av står navnet på de historiske norske kvinnelige statsrådene.  Regjeringen ble selve symbolet på det knuste glasstaket til utøvende makt, og satte en ny standard for jevnere fordeling av posisjoner mellom kjønnene, i Norge og i verden.

Politisk deltakelse er nøkkelen

Kvinners deltagelse har vært og vil alltid være en av grunnsteinene i arbeiderbevegelsen. Politisk deltakelse er nøkkelen i likestillingskampen. Derfor var det ikke tilfeldig at det nettopp var en regjering fra Arbeiderpartiet, med den første kvinnelige statsministeren i førersete, som tok steget ut og presset frem en mer rettferdig samfunnsendring. Det går nemlig en rød tråd fra den harde kampen for stemmerett til den lange kampen for selvbestemt abort, via ”kvinneregjeringen” til utvidet foreldrepermisjon og kvinners representasjon i styrerom. Listen over glasstak som er knust til det beste for norske kvinners samfunnsdeltagelse og en mer rettferdig fordeling er lang. Norge får derfor med jevne mellomrom merkelappen verdens mest likestilte land, og vi verdens mest likestilte kvinner. Det er bra. Det er en seier. Det viser at vi har vært villig til å bruke politikken til å forandre virkeligheten. Men selv om vi er best i verden, er vi ikke gode nok og flere kamper gjenstår. Vi trenger flere kvinnelige politikere med minoritetsbakgrunn. Vi trenger flere kvinnelige ordførere og kommunerepresentanter. Vi trenger også flere kvinnelige toppledere i næringslivet, rettsapparatet og akademia. Ved siden av deltagelse står kampen om lik lønn for arbeid, likestilt omsorg, kvinners helse og seksualisert vold. Jo flere kvinner som er med å påvirke, er sjansen desto større for at vi deltar på like vilkår, får våre perspektiver til å telle like mye med og vinner flere av de kampene som gjenstår.

Fra visjon til virkelighet

Kvinners politiske deltagelse er for lav, men den gjør en stor forskjell, over hele verden, hver dag. Kvinners politisk representasjon utløser ny politikk, og fokus på andre saker enn fora som domineres av menn. Et bevis på det er kvinners inntog i politikken fra 70-tallet, og det samtidige forsterkede målet om å oppnå full barnehagedekning. På nesten førti år har vi gått fra noen titusen plasser, da jeg ble født, til dagens situasjoner der alle som ønsker får tilbud om en av de 300.000 barnehageplassene, da min datter Maja ble født. Visjonen som har blitt virkelighet betyr en reell valgfrihet til alle småbarnsfamilier, og en reell mulighet for alle kvinner til å kombinere jobb og familie. I arbeidslivet er også kvinners deltagelse uvurderlig, som i politikken. Kvinners bidrag der er viktigere enn olja vår, og forklarer mer av vår økonomiske vekst de siste femti årene enn petroleumsressursene på havbunnen. Med kvinners samtidige inntog på jobb og i politikken ble også retten til foreldrepermisjon ved barnefødsler betraktelig utvidet. Fedre fikk sin egen kvote, først 4 uker, neste år blir den 14 uker. Med flere kvinner i politikken her i Norge ble det også et sterkere politisk press på å styrke kvinners innflytelse på alle området i samfunnslivet. Den utviklingen viser at veldig mange norske kvinner brukte sin politiske representasjon til å hjelpe enda flere kvinner opp og frem, og at man ikke drar stigen oppetter seg.

Kvinners deltagelse har en pris 

I Norge har vi utvilsomt blitt mer politisk likestilte enn kvinner og menn i de fleste andre land. Derfor er det også stor grunn til å støtte opp om og beundre de sterke kvinnene som tar steget ut og engasjerer seg i politikken i land der det har en mye høyere pris enn i Norge. I de fleste andre land møter nemlig kvinner mye hardere motstand enn det jeg gjorde da jeg valgte å melde meg inn i AUF, og tok steget ut for å bli aktiv i Arbeiderpartiet. For dagens unge jenter i Norge er det enda lettere. Det er ikke tilfelle i Yemen og Liberia. Likevel tok tre kvinner steget ut og engasjerte seg. I dag er de fredsprisvinnere for sin kamp. Ellen Johnsen-Sirleaf. Roberta Gbowee. Tawakkol Karman. Tre sterke stemmer som gjennom sitt engasjement har vært og er en pådriver for kvinners rettigheter, spesielt i krig og konflikt. Kampen kjemper de fra sine organisasjoner, demonstrasjoner og regjeringskontorer. Det var ikke bare prisvinnernes kampsakene som var viktig, men også at det faktisk var kvinner som fikk prisen. Kvinner er ofte de usynlige forkjemperne for endring, fremgang og fredelige løsninger. Og like ofte er de usynlige ofre for krig. Ellen Johnsen-Sirleaf har vært en synlig og tydelig forkjemper for kvinners deltagelse i demokratiet. Hun er også et viktig symbol som Afrikas første folkevalgte kvinnelige president. Hun har sittet i fengsel og måtte leve mange år i eksil. Når det gjelder Leymah Roberta Gbowee så er hun er en viktig representant for grasrotbevegelsen som bidro til avslutningen på den brutale borgerkrigen i Liberia. Hun jobbet for at kristen og muslimske kvinner samarbeidet for felles rettigheter på en ikke-voldelig måte. Tawakkol Karman er en representant for den arabiske våren. Demokratibevegelsen i den arabiske verden er vår tids fall av Berlinmuren. Å jobbe for demokrati og ytringsfrihet i et så strengt regime som Yemen krever både stort mot og handlekraft, som mann, men enda større mot og handlekraft som kvinne.

Flere fjell vil bevege seg

Jeg betegner meg som feminist. Det betyr ikke at kvinner og menn skal bli like, men ha like muligheter. Vi er ikke i mål. Forskjellene er store, og de må bekjempes, ikke bare i Yemen og Liberia. Vi trenger ikke å dra lengre enn til Sør-Europa der det ikke er lagt til rette for kvinner som ønsker å kombinere jobb og familie, og har lavere andel enn menn i de fleste posisjoner i de fleste land. Kvinner har langt igjen til full representasjon i politiske fora, i hele verden. De fleste av verdens fattige er kvinner, og det er en klar skjev fordeling fra tilgang til mat, rent vann og helsevesen, men også menneskehandel og prostitusjon. Jeg er likevel optimist på vegne av en mer likestilt fremtid, og for mine to døtre som vil vokse opp i en mer rettferdig verden enn det min mor og bestemor gjorde. Det er mange lyspunkt. Ellen Johnsen-Sirleaf, Roberta Gbowee og Tawakkol Karman er tre av dem. De gir meg håp, og minner meg ordene den japanske forfatterinnen Akiko Yosan skrev; «Den dagen fjell vil bevege seg». 21. September 2012 skjedde det igjen. Statsminister Jens Stoltenberg møtte opp hos kong Harald med nok en ny kvinnelig statsråd. Hadia Tajik kom ut på Slottsplassen, som den yngste statsråden i norsk historie. Hun som 29 år gammel kvinnelig politiker med minoritetsbakgrunn knuste Tajik enda ett glasstak. Også den nyheten gikk verden rundt, med rette. For jenter i Norge og Pakistan og resten av verden fikk en ny unge kvinne å se opp til. Hadia Tajik et nytt sterkt bilde på kvinners politiske deltagelse. Selv om vi ikke er i mål er en ting sikkert. Flere fjell vil bevege seg, til det beste for en mer rettferdig fordeling av posisjoner, i politikken, arbeidslivet og i hjemmet.