Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Ansikt til ansikt med Ine Marie

Ine Marie Eriksen Søreide og Tawakkul Karman i forbindelse med utdelingen av Nobels Fredspris 2011

«Én av de største fordelene med å være kvinne i Utenriks- og forsvarskomiteen er at jeg sjelden må stå i dokø,» sier komitélederen lattermildt. Ine Marie Eriksen Søreide er en del av en minoritet. Bare én av fem av verdens parlamentarikere er kvinner.

15.11.2012 Av: Oda Gilleberg. Foto: Mette Moberg

Fra spøk til alvor

Det glimter i øyekroken til Eriksen Søreide, men likestilling er ingen spøk for komitélederen. «Jeg tror min generasjon kvinner ikke kan unngå å se at mye gjenstår selv om de formelle rettighetene er på plass, og det gjelder også i Norge,» sier hun.

I følge World Economic Forum er Norge nesten verdensmester i likestilling, men å være nummer to på den globale likestillingsrangeringen betyr ikke at målene er oppnådd. Barrierer, forventinger og holdninger til kjønn kan fortsatt virke begrensende på kvinner i det norske samfunnet. «Det er ikke lenge siden jeg og andre kvinnelige stortingspolitikere ble oppringt av en stor norsk avis sent en kveld for så å bli spurt om hva vi synes om sandvolleyballjentenes bikinistørrelse,» sukker Eriksen Søreide, og vektlegger at, «mye handler om hvordan vi bruker våre formelle posisjoner.»

Berlinmuren måtte falle for at Lørenskogjenta skulle få øynene opp for politikk. Som 18-åring ble hun medlem av Unge Høyre, og JA-kampen i Nord-Norge herdet en ung politisk sjel. Hun gikk igjennom stortingsdørene for første gang i 2001, og åtte år senere ble hun utnevnt som historiens andre kvinnelige leder av den tradisjonelt mannsdominerte Utenriks- og forsvarskomiteen.  «Jeg opplever at engasjement, interesse og innsikt i sakene teller mer enn alder og kjønn. Det er et godt tegn i tida,» sier Eriksen Søreide.

Likevel vil hun gjerne fremheve partiledelsens evne til å rekruttere kvinner og tenke utenfor boksen, særlig fordi, «det er typisk menn å posisjonere seg slik at de får tildelt verv de har tenkt seg ut på forhånd. Kvinner må gjerne overbevises om at de er kompetente og de planlegger ikke karrieren i samme grad» sier Høyrepolitikeren.

Reell likestilling

Som Stortingsrepresentant har Eriksen Søreide observert en økende årvåkenhet i forhold til kvinner og politisk deltagelse internasjonalt sett. På reiser med komiteen møter hun flere kvinner i formelle posisjoner enn før, og politikere refererer uoppfordret til prosentandelen av kvinner i parlamentene. «Men,» legger hun til, «spørsmålet er jo hvilken innflytelse kvinner faktisk har, og hvilke posisjoner de besitter.»

Det hjelper lite at kvinner har lovfestet rett til å delta i politikk mange steder i verden når få resultater kan spores i det virkelige liv. «Det handler om å ha reelle rettigheter, om å ha likestilling i praksis, og ikke bare på papiret,» sier Eriksen Søreide, og peker særlig på Afghanistan som har kommet langt på likestilling på papiret.

Landet har ratifisert de meste av internasjonale konvensjoner på kvinner og likestilling, men faktorer som blant annet manglende politisk vilje, og tradisjonelle rettspraksiser som eksisterer ved siden av konstitusjonen, sinker implementeringen. Når utenlandske aktører nå trekker seg ut er faren at kvinners rettigheter igjen blir lagt i potten som et forhandlingsspørsmål. «Man føler at alt som er oppnådd til nå igjen står på spill,» sier Eriksen Søreide. «Det er viktig at vi ikke firer på kravene.»

Krav og sanksjoner

Krav som Eriksen Søreide stiller er blant annet kvinners rett på reell politisk deltagelse og jenters tilgang til høyere utdanning og arbeid. Afghanske myndigheter er ikke de eneste som må innfri. «Vi kan ikke bygge opp under regimer som kan bruke bistandspengene på å bryte menneskerettighetene og gjøre ting verre,» sier hun, og henviser til land som Etiopia, Uganda og Zimbabwe.

«Vi må tenke annerledes på hvordan vi bruker penger,» fortsetter hun, og bringer utviklingsdebatten på banen.

«Norsk bistand må i større grad kanaliseres gjennom FN og organisasjonene som har direkte tilgang til folk, og mindre gjennom stat-til-stat,» spesifiserer hun, og avviser Utviklingsminister Heiki Holmås sitt forslag om at fagbevegelsen i mottakerland bør få en økt andel av bistandspengene. «Holmås viker fra en tverrpolitisk konsensus ved å politisere bistanden,» påstår hun.

Det Eriksen Søreide ikke sier er at den brede konsensus uansett vil stå i fare for å ryke ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013. Da vil norsk utviklings- og bistandspolitikk bli offer for et ideologisk skifte. Med en rødgrønn regjering har norske bistandsmidler økt. Målet om å bruke minst én prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) ble nådd med Stoltenberg II-regjeringen i 2009. Særlig FrP vil kutte i norsk bistand, kanskje helt ned til 0,7 prosent av BNI.

Eriksen Søreide spesifiserer ikke hvilken fot Høyre vil stå på i eventuelle bistandsforhandlinger med KrF og FrP, men røster at bistanden bør fokuseres tematisk og fordeles på færre enn de 114 landene som Norge er til stede i. Hun skisserer tre prioriteringer.

Utdanning, helse og menneskerettigheter

 «Våre tre klare prioriteringer er utdanning, helse og menneskerettigheter, inkludert kvinners rettigheter,» sier Utenriks- og forsvarskomitélederen som implisitt kan påvirke kvinners situasjon i verden ved å legge føringer på norsk opptreden i utviklingssammenheng.

I velsmurte ordlag dikterer hun hvordan Høyre har tenkt å opprettholde dagens fokus på kvinner og likestilling i utviklingspolitikken: «Vi skal bruke mer av våre bistandsressurser på utdanning, og særlig jenters utdanning. Det fører til permanente endringer i samfunnet.

«For det andre må vi fokusere på helse. Mødre- og barnedødelighet kan reduseres ved at kvinner gifter seg, eller blir gifta bort, i senere alder, og får færre barn under sikrere forhold.

«For det tredje må Norge bringe videre et politisk budskap om at menneskerettigheter er kvinners rettigheter.»

Utenriksminister?

Eriksen Søreide har 12 år på baken i Stortingsstolen. Underveis har hun også fullført jusstudiene for å ha noe å falle tilbake på. Fremtiden er alltid usikker for en politiker, men hun stiller til renominasjon, og et regjeringsskifte i 2013 kan by på nye topposisjoner for den rutinerte 37-åringen. Det hviskes i gangene om at hun kan bli Norges første kvinnelige utenriksminister.

Eriksen Søreide høres likevel oppriktig ut når hun hevder å være «mer opptatt av at man må være tilstede her og nå, og gjøre det beste ut av alle de spennende mulighetene som byr seg.»