Gå direkte til navigasjon Gå direkte til innhold Gå direkte til login box

Er bistandskutt veien å gå?

Bør Norge kutte i bistanden til Uganda?

Norske myndigheter varsler kutt i stat-til-stat-støtten til Uganda som følge av landets nylig vedtatte lov mot homofili. Det er bra at Norge og andre land reagerer på menneskerettighetsbrudd, men er bistandskutt veien å gå, og hvor går grensen for hva vi skal tolerere?

05.03.2014 Av: Oda Gilleberg

Den 25. februar signerte Ugandas president Yoweri Museveni loven som kan straffe homofile i Uganda med livstid i fengsel. Umiddelbart varslet utenriksminister Børge Brende at Norge vil holde tilbake 50 millioner kroner i bistand til Uganda. Pengene som er varslet at vil holdes tilbake er såkalt stat-til-stat-støtte, altså bistand som overføres til ugandiske myndigheter. I pressemeldingen fra Utenriksdepartementet hevder Brende samtidig at støtten til menneskerettighets- og demokratiforkjempere i Uganda vil øke.

FOKUS vil berømme norske myndigheter for at menneskerettigheter settes høyt på agendaen. Det er viktig og riktig at Norge reagerer når andre lands myndigheter bryter menneskerettighetene, og bistandskutt kan være ett av flere mulige politiske grep for å markere uenighet. Men bistandskutt på grunnlag av brudd med menneskerettighetene et komplisert spørsmål, for hvem vil til syvende og sist lide under kuttene?

Hvem blir syndebukken?

Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), som jobber tett med organisasjoner for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt) i bl.a. Uganda, har advart norske myndigheter mot å redusere bistanden fordi det kan bidra til å isolere lhbt-grupper ytterligere.

Også ugandiske homofile selv har uttrykt bekymring for denne typen politiske reaksjoner. I en artikkel i magasinet Kvinner Sammen (nr. 1/2014) sier Geoffrey Ogwaro, koordinator for Civil Society Coalition on Human Rights and Constitutional Law, at konsekvensene kan bli dramatiske.  «Folk vil gi oss skylda for bistandskuttet. Vi kan ende opp med å bli en syndebukk for sykehus som ikke fungerer og så videre, og det kan slå tilbake på hele lhbt-befolkningen i Uganda», sier han.

Koalisjonen ble, i følge dens egen nettside, opprettet i 2009 for å kjempe imot anti-homoloven, og består i dag av 51 ugandiske organisasjoner. I et sirkulert dokument sier koalisjonen at de ikke støtter generelle bistandskutt fordi de ikke ønsker at den ugandiske befolkningen skal lide på grunn av uheldige politiske handlinger. De skriver at de kan støtte strategiske bistandskutt til utvalgte sektorer, for eksempel til justissektoren og til organisasjoner som har jobbet for å få loven vedtatt.

Et alternativ til bistandskutt kan være at bilateral støtte øremerkes og brukes til å støtte opp under menneskerettighetsinstitusjoner, skolering av rettsvesenet og undervisning om menneskerettigheter på universiteter og ellers i skoleverket. 

Bensin på bålet?

I følge ILGA (International lesbian, gay, bisexual, trans and intersex association) er homofili kriminalisert i 76 land. Homofile handlinger er forbudt i 38 av Afrikas 54 land, og i 2012 ga Norge bistand til 31 av disse landene, viser en oversikt som NRK har laget. Noen av lederne i disse landene har uttalt at homofili er «u-afrikansk», og noe som innføres av Vesten. Når Norge og andre vestlige land truer med bistandskutt på grunnlag av anti-homolover, kan kuttene virke som bensin på bålet for disse lederne. Samtidig som at det er bra at noen står opp for menneskerettigheter og reagerer når disse blir brutt, må spørsmålet likevel stilles: Er bistandskutt den beste veien å gå, eller virker det mot sin hensikt?

Andre brudd

Seksuelle minoriteters rettigheter har fått økende oppmerksomhet i norsk utenrikspolitikk de siste årene. Sett fra den positive siden fører dette til at brudd med lhbt-rettigheter kommer ut av skapet og kan i noen tilfeller føre til økt mobilisering for å få endret diskriminerende lover og praksiser. Men samtidig blir lhbt-rettigheter en symbolsak som kan ta fokuset vekk fra andre like alvorlige menneskerettighetsbrudd. FOKUS deler LLHs bekymring for at solidaritet og samarbeid mellom lhbt-rettighetsbevegelsen og andre som kjemper for likestilling og menneskerettigheter kan bli svekket når homofile blir utpekt som en særlig viktig gruppe.

Det finnes flere eksempler på at land som mottar støtte fra Norge bryter med menneskerettighetene, og ikke bare overfor sin lhbt-befolkning. Ett eksempel som har vært oppe i norske medier er Etiopia, som mottar betydelig stat-til-stat-bistand fra Norge. Etiopiske myndigheter fortsetter å legge alvorlige hindringer i veien for ytringsfriheten, og flere journalister og representanter for opposisjonen har blitt dømt under den vage anti-terror lovgivningen. Myndighetene fortsetter å tvangsflytte hundretusener av landsbyboere, blant dem urbefolkningsgrupper, som et ledd i statens regionaliseringspolitikk. Dette representerer alvorlige og vidtrekkende brudd på menneskerettighetene som vi ikke betviler at Norge tar opp med etiopiske myndigheter, men hvor kutt i bistanden ikke har vært et tema.

Så hvor skal grensa for norsk bistand gå?

Økt støtte til sivilt samfunn

Brende har hevdet at Norge vil øke støtten til sivilsamfunnet i Uganda. Dette utsagnet støtter vi.

FOKUS ser gjennom vårt arbeid med kvinneorganisasjoner i land i sør, at mobilisering av sivilbefolkningen danner grunnlag for viktige samfunnsendringer. For eksempel har kvinnebevegelsen i Colombia fått stadig større gjennomslag for sine innspill og større plass ved forhandlingsbordet i de pågående fredsforhandlingene. Landsomfattende mobilisering av kvinneorganisasjoner i Tanzania har nylig fått et svært håndfast resultat i form av en revidert grunnlov der kvinners rettigheter på de fleste felt er ivaretatt på linje med menns.

Norge kuttet nylig 50 millioner kroner i bilateral støtte til Afghanistan fordi staten ikke iverksatte tiltak mot vold mot kvinner. I denne saken var FOKUS, sammen med Afghanistankomiteen, tydelige på at midlene ikke burde kuttes, men gå til sivilt samfunn som jobber med vold mot kvinner i Afghanistan - både nasjonale, lokale og internasjonale.

Utenriksministeren har selv uttalt at ikke-statlige organisasjoner er viktige støttespillere og samfunnsdeltagere. Nå i forhold til Uganda har Brende muligheten til å gjøre ord til handling. Dersom Norge gjennomfører bistandskuttet til Uganda bør disse 50 millionene bli overført til ikke-statlige organisasjoner i landet. Dette kan bidra til å minske skaden som bistandskuttet ellers vil påføre en allerede sårbar befolkningsgruppe.

Bistand direkte til organisasjoner i disse landene er viktig fordi det ikke gis noen form for midler til dem fra offentlige myndigheter. Sivilt samfunn er avhengig av støtte utenifra for å kunne eksistere.